Brev til Tollef O. Aaraas, mai 1918.

Uglenes, Kristi himmelfartsdag 1918.

Dyrekjøpte broder i Kristus, Tollef Aaraas.

Velsignet være ditt minne og Han krone deg med miskunnhet og nåde i tiden og i evigheten. For et par timer siden har jeg mottatt ditt siste brev fra deg, som jeg lenge har ventet på at få høre fra dere. Jeg tenkte mer på at kanskje de hadde glemt meg både med bønn og brev, så jeg var mer bestemt at skrive til deg. Men når jeg fikk se din håndskrift da ble jeg glad likesom hine. Derfor så må jeg til og sende deg noen ord tilbake med takk for alt og takk for ditt siste brev. Jeg høre (om) dine veie og dine reiser som er så gammel. Men Ordet lærer oss alle, fød mine får, fød mine lam. Da jeg i min barndom kunne huske at der måtte holdes vakt over fårene om sommeren, på grunn av at der var så fullt av rev som ville ta lammene, derfor så måtte der følge vakt med fårene. Dette er noe å lære av. Men nå ser det ut i denne tid at der er ikke fare for fårene. Reven er ikke til! Nå ser det ut, akk ja, han er til og hans makt er stor i denne tid, det får alle Jesu venner føle.

Jeg har opplevd mye siden vi sist skiltes, visst jeg skulle skrive om alt ville det være et stort papir. Men Gud vet det og kjenner alle ting. Jeg har lagt merke til at Djevelen er blitt mere vred på meg og jeg er kommen inn i korsets skole. Jeg har bodd her kanskje i 30 år, men jeg har aldri opplevet sånt jeg dette siste år har opplevet, så jeg får erfare noe som er sagt hva det skal bli om den siste tid. Når Job kom så langt ned at ha satt i asken og måtte skrape sine byller med et potteskår og mange andre Guds folk på jorden som Gud har tillatt å prøve, hva skal jeg da si, elendige støv som intet har, jeg eter mitt brød med tårer, jeg går hver dag i sørgeklær.

Slik har det vært for meg, nå en stund! Jeg hører at de er bestemt, om Gud vil, atter å samles igjen i Kristiania og det ville nok være rart om det kunne skje. Jeg syntes en tid at visst det ikke skulle skje så var det liksom vi falt tilbake fra vårt vitnesbyrd og især for den falske kristendom som både her og der springer ut i sekter og partier som er følgen av at der er ikke er en åndens enhet. Men nå har jeg hatt det slik en tid så jeg nesten har vært forsagt, om Gud vil atter styrke meg, så har jeg lyst å bli med i følget også i år. Men her er ikke mye mot, jeg trenges alle vegne, her er ikke fred hverken natt eller dag av mange ting.

Nå i disse dager er her en stor sorg på vår gard da en enkes sønn er skutt seg til døde på deres lem. Han skulle ta en ladning ut av geværet, som hadde satt seg fast, og den gikk i hans hode. Han var 17 år gammel og moren hadde mistet en sønn før og hennes mann og nå er der igjen en pike på 13 år. Dette er nå den 4. gang at Gud særdeles besøker henne. Hva Gud nå vil gjøre det vil vise seg. Men nå er jeg innbudt. Nå vil den onde samvittighet bli legt. Nå er her bekjennelse. Men Linderot sier du søker hver gang du blir dragen men verden du elsker dog helst. Måtte Gud få vinne henne og oss alle, for alle de skåler Han finner det for godt å skjenke i for oss. Vi skulle nok ikke si det var for mye når vi kom hjem til hvilen. Her synes det for kjød og blod at vi vil ofte gå til grunne, men hisset skal vi få takke Ham for alt.

Jeg har ikke ganske vært rolig, jeg har av og til vært og besøkt våre venner. Langfredag var jeg på Kaldnes hos Johan sin søster, i det hus som De hadde oppbyggelse og der var jeg også og avla mitt vitnesbyrd, første Påskedag var jeg i Vik, nabogarden og andre Påskedag reiste jeg til Dale, besøkte Helga Engesund. Senere har jeg vært i Steinsland, Berge og i Bergen bestemte jeg Marøen til meg så jeg (vi) fikk tale sammen. Så nå har jeg fortalt hovedsaken av livet. Visst De ikke hadde fått i stand møtet i år så var jeg bestemt å ta meg en tur til Aaraas. Men jeg teller på ukene til den tid at vi skal reise igjen. Så hilses fra min kone, hun er syk både på sjel og legeme. Her er et åndelig hospital. Så hils Tora, Halvor og alle de andre som kjenner meg.

Men først og sist bær meg frem til Nådestolen.

Så lev da vel og takk for ditt kjære brev, det kom i den rette tid.

Ole H. Hammersland

PS: Visst Gud ville at vi skulle komme i sammen også i år i Kristiania. Så har jeg tenkt at vi får ha oppe hva vi skal gjøre for de små som fødes til verden i denne frafalls tid.

Jeg har nylig lest igjennom deres siste utgave: Opprop til det Norske folk! Det gikk levende opp for meg at det var gjort forlite for de små. Dette får de tenke over visst ingen har noe imot det. Men ikke i den retning som Jarlsbergerne å gå ut fra Kirken og føre sekter og partier! Nei, vi finner det også i dag hos Hauge at han er imot dette syn å gå ut, når han forklarer hva tæg (rotbinding) det skulle følge på de som trodde osv.

Hele samfunnet måtte bli enig hva vi skulle gjøre og noe kan vi gjøre som ikke er gjort. Her hjelper det ikke bare at vår forstand sier det og ser det at det går inn til hedenskap. Men hjertet må føle det og visst det begynner å svi og verke så må legen hentes!

Måtte Gud hjelpe oss og sende en mann som Han sendte Luther! Jeg må med gråtende øyne gråte over vår falne kristendom. Når vi ser tilbake hva vi har tapt, både i skole og kirke og jeg venter på --- hevnens dager fordi du ikke kjente din besøkelsestid!

Ole H. Hammersland.