Evangeliet på andre påskedag

Fra Hans N. Hauges Postille.

Luk. 24, 13 – 35.

Og se, to av dem gikk den samme dag til en by, hvis navn var Emmaus, som ligger seksti stadier fra Jerusalem. Og de talte med hverandre om alt dette som var hendt. Og det skjedde da de talte sammen og spurte hverandre, kom Jesus selv nær og vandret med dem; men deres øyne ble holdt igjen, så de ikke kjente ham. Men han sa til dem: Hva er dette for tale som I fører med hverandre, mens I gåre og er bedrøvet? Men en av dem, som hette Kleopas, tok til orde og sa til ham: Er du alene fremmed i Jerusalem og vet ikke dette som er skjedd der i disse dager? Og han sa til dem: Hva da? Men de sa til ham: Dette med Jesus fra Nasaret, som var en profet, mektig i gjerning og ord for Gud og alt folket, og hvorledes yppersteprestene og våre øverste har overgitt ham til dødsdom og korsfestet ham. Men vi håpet at han var den som skulle forløse Israel; men – med alt dette er det i dag den tredje dag siden det skjedde. Men så har også noen av våre kvinner forferdet oss, da de tidlig var ved graven; og da de ikke fant hans legeme, kom de og sa at de også hadde sett et syn av engler, som sa at han lever. Og noen av dem som var med oss, gikk bort til graven og fant det slik som kvinnene også hadde sagt; men ham så de ikke. Og han sa til dem: O, I dårer og senhjertede til å tro alt det som profetene har sagt! Burde ikke Kristus lide dette og så gå inn til sin herlighet? Og han begynte fra Moses og fra alle profetene og utla for dem i alle Skriftene det som var skrevet om ham. Og de kom nær til byen som de gikk til, og han lot som han ville gå lenger. Og de nødde ham meget og sa: Bli hos oss; for det er mot aften og dagen heller! Og han gikk inn for å bli hos dem. Og det skjedde da han satt til bords med dem, tok han brødet, velsignet og brøt det og ga dem. Men deres øyne ble åpnet, og de kjente ham; og han ble usynlig for dem. Og de sa til hverandre: Brente ikke vårt hjerte i oss da han talte til oss på veien, og da han opplot Skriftene for oss? Og de stod opp i den samme stund og vendte tilbake til Jerusalem, og fant de elleve samlet, og dem som var med dem, og disse sa: Herren er sannelig oppstanden og sett av Simon! Og de fortalte det som var skjedd på veien, og hvorledes han ble kjent av dem da han brøt brødet.

For hva hjertet flyter over av, taler munnen, Mat. 12, 34, er det fult av ondskap, hat, vrede, ærgjerrighet, gjerrighet, prakt, vellystighet og omsorg for livets næring, da bærer det frem av dette sitt onde forråd, og dersom det er fullt av tro, kjærlighet, saktmodighet, ydmykhet, med åndelig glede og lengsel etter det himmelske gode, eller om de har tapt noe, da er lengselsfull for å få det igjen, så bærer de frem sitt ønske og taler om det de forliste, sørger for å få det igjen. Dette ser vi av vår dags Evangelium, at de to disipler som gikk til Emmaus gjorde, de talte med hverandre, om alle disse ting, som var skjedd: Nemlig at de hadde hørt Jesus, deres Mester som var korsfestet, død og begravet, nå skulle være oppstanden. Dette kunne de ikke tro, selv om engelen hadde brakt bud til kvinnene, og de så Han var ute av graven. Ja, ikke bare dette, men at engelen hadde vist dem til Jesu egne Ord, at Han hadde sagt: etter at jeg er oppstått, vil jeg gå foran dere til Galilea. Mat. 26, 32. Dette hadde de glemt ut, og ikke bevart. Dette er den verste feil og snarest å bli bedradd av vantro og nedsenket i elendighet på, når vi glemmer Herrens Ord.

Og de talte med hverandre om alt dette som hadde hendt. Mens de gikk på veien. Og det skjedde da de talte sammen og spurte hverandre, kom Jesus selv nær og vandret med dem. Her ser vi, at når vi holder oss nær til Herren, så holder Han seg nær til oss. Jak. 4, 8. Dette skulle vekke oss opp til bestandig å ha vårt sinn fullt med himmelske betraktninger, og vår tunge full av åndelige taler. Likevel, deres øyne var lukket til så de kjente Ham ikke. Men Han sa til dem: Hva er dette for tale som I fører med hverandre, mens I går og er bedrøvet? I dette ser vi, at de som var blitt blinde og vantro av å ha glemt ut Ordene og misforståelse, de søkte Jesus å opplyse. Han visste vel hva for tale de hadde for seg, men ville ha dem åpenbart, så at deres vantro kunne stilles for deres øyne, så de fikk se sin feil. For da svarte de: Er du alene fremmed i Jerusalem og vet ikke dette som er skjedd der i disse dager? Disiplene mente at dette store rykte ikke skulle være skjult i hele Jerusalem, og Han sa til dem: Hva da? Si frem, la deres handel bli åpenbaret.

Men de sa til ham: Dette med Jesus fra Nasaret, som var en profet, mektig i gjerning og ord for Gud og alt folket, og hvorledes yppersteprestene og våre øverste har overgitt ham til dødsdom og korsfestet ham. Men vi håpet at han var den som skulle forløse Israel; men – med alt dette er det i dag den tredje dag siden det skjedde. Men så har også noen av våre kvinner forferdet oss, da de tidlig var ved graven; og da de ikke fant hans legeme, kom de og sa at de også hadde sett et syn av engler, som sa at han lever. Slik åpenbarte de sitt hjertes anliggende for Jesus, som de ikke kjente eller visste at det var annet enn en fremmed. Det var underlig at de straks fortalte Ham alt. Men deres trang og angst var så stor, for de hadde mistet sin Herre, og nå var de i denne tvil om Hans oppstandelse, som de ikke kunne skjule.

Jesus svarte dem da på deres beretning, og sa: O, i dårer og senhjertede til å tro alt det som profetene har sagt! Burde ikke Kristus lide dette og så gå inn til sin herlighet? Dette var et hardt svar på et bedrøvet, sårt hjerte. Ja, det mest bebreidende Jesus noen tid svarte sine disipler. Dette kom av at de skulle være slike dårer, ikke tro Skriften eller profetene. Heller ikke Hans egne Ord, og især går hen i en dårlig, kjødelig innbilling, da de mente, han skulle bli Israels forløser, å ta dem fra den romerske makt, og så være en mild og god jødisk konge, som skulle sitte på Davids trone i verden. Men Han som skulle forringes her og ved lidelse løse dem fra verdens herlighet, sinn, lyst, og begjærlighet, og føre den troende Israel i den himmelske Rikes herlighet, og være en Konge over Jakobs hus evig. Luk. 1, 33. Dette ville Han ha innprentet i deres sinn og det er noe som skulle daglig innprentes i oss, og hogges ut med en jerngriffel, Job 19, 49, det vil si: med skarpe Ord.

Vi kan da lese av dette, Jesu eksempel og Ord, hvorledes vi skal trøste oss selv og andre, når vi er bedrøvet og har forgiftede dødelige sår, i et ondt vanntroende hjerte, som henger ved det jordiske sinn, og vil der ha sin egen begjærlighet, eller herlighet og da sier: du dåre, hvorfor søker du slikt? Ser du ikke, hva det bør deg å lide når du skal forlate alt. Eller når vi er i angst og urolighet, føler helvetes elendighet, av syndens fortjente lønn. Som Han da begynner fra Moses og fra alle profetene og utla dem i alle Skrifter, det som var skrevet om Ham. Slik må og vi, begynne fra det første Bud og tenke over hvor mange avguder vi har hatt, ved å elske oss selv og andre levende, og siden alle de andre Bud til liks med alle profetenes budskaper; ja, nå ved Jesu lære og forklaringen over dem, om hva vi skal gjøre og lade. Betrakter vi det nøye og tenker over alle våre overtredelser, ved å ha bedrevet det onde og etterlatt forsømmelser i det gode, så skal vi erfare hva det bør oss å lide og hvilken kalk Jesus drakk for oss, til vår forløsning, for at vi i Ham skulle få fylde.

Nå bør disse bitre medikamenter, stadig gjennom-rive vårt dødsgiftige sår, og rense ut all den onde materie, det vil si: alle de onde kjødelige begjæringer og verdens kjærlighet, i det jordiske sinn. Kommer vi til å betrakte Herrens Ord slik, og grunne på Hans gjerninger, hva de er mot våre innbilninger, og blir bedrøvet over vår feiltagelse, har kjærlighets lengsel og begjærlighet til Gud, i vår Frelser Jesus Kristus, så kommer Han vandrende til oss og ved sin Ånd søker å opplyse oss, som Han gjorde legemlig selv, ved sine disipler, da Han var hos dem på jorden. Og de kom nær til den byen som de gikk til, og han lot som han ville gå lenger. Og de nødde ham meget og sa: Bli hos oss; for det er mot aften og dagen heller! Og han gikk inn for å bli hos dem. Det var svært at Jesus skulle te seg som om Han ikke ville, men Gud gjør slik ofte med oss, for å prøve vårt alvor, så vi kan bli åpenbar med vårt hjertes forsett, enten det er ondt eller Godt. For han vet nok selv, både hva vi vil, og Han vil gjøre, som det er omhandlet i Midfaste søndags Evangelium.

En Kristi tjener har enda mer nødvendighet av å prøve en sjel som bedrøvet over synden, eller er begjærlig etter Guds Ord, for å se om det er deres alvor og å få åpenbart deres hemmelige begjæring. Både for dem selv og for seg, for han har større grunn til det enn Jesus. For et menneske kjenner ikke en annens hjerte, om det er oppriktig eller ikke. Men Han kjente og visste hva som var i mennesket, Joh. 2, 24. Sjeler som er bedrøvet og begjærlige etter Guds Ord, skal likevel ikke forskrekkes, enten om de får harde svar, eller om Kristus og Hans tjenere, later som de vil gå fra dem. Men de skal som disiplene nøde dem til å bli hos seg, især når det lir mot kvelden. Når angst og mørker kommer over dem, da å legge frem sin nød og med tålmodighet overgi seg under deres råd, og overlate seg, likesom den syke overlater seg til legene. Om det enn ser hardt ut, å innta bitre drikker og utstå mange smerter som den syke tar imot for dette håps skyld som han har om å bli frelst (legt), selv om det er uvisst for den legemlige syke å bli legt, men aldri å få den åndelige sjelesykdom legt når de vil overlate seg i Den Hellige Ånds lege, så Han får tuktet ut alt det onde, og ved troen rense hjertet, Ap. Gj. 15, 9, fra alle urenheter. For da meddeler Jesus dem seg selv, som er den rette lege.

Og det skjedde da Han satt til bords med dem, tok han brødet, velsignet og brøt det og ga dem. Men deres øyne ble åpnet, og de kjente ham; og han ble usynlig for dem. Slik tar Han og av sitt himmelbrød, som er kjærlighet og gir oss, ved dette lærer vi å kjenne Ham, når vi føler Hans godhet. For da åpnes våre ånds øyne. Men så blir Han straks usynlig igjen, så når vi føler denne kjærlighet, så tåler vi ikke mye av den, eller lenge å ha den synlig i dette dødelige legemet og svake kar. For vi tar enten avguderi i det og vil ha det gode, eller og vi blir hovmodige av det, derfor må Han skjule seg.

Og de sa til hverandre: Brente ikke vårt hjerte i oss da han talte til oss på veien, og da han opplot Skriftene for oss? I dette ser vi Åndens liv, i de bevegede, oppriktige sjeler, ved Skriftens forklarelse. Å! At vi også av det måtte bli brennende i Ånden til å tjene Herren, Rom. 12, 11, og få det rette lys til å tro Hans levende kraft og bekjenne Hans navn for menneskene. For de stod hurtig opp i samme stund og vendte tilbake til Jerusalem igjen, fant de elleve samlet og dem som var hos dem de sa: Herren er sannelig oppstanden og sett av Simon! Og de fortalte det som var skjedd på veien, og hvorledes han ble kjent av dem da han brøt brødet. Slik må vi og, så snart Guds nådes besøk og kall, skjer på vårt hjerte, med brann av angst og glede, angst for det onde vi har gjort, og glede for vi kan få nåde, da å haste i samme stund og vende vårt sinn fra alle jordiske ting, og hen til det himmelske Jerusalem, og oppsøke alle forvillede, eller mistrøstige og tvilende om de guddommelige sannheter, overbevise, forklare, trøste og styrke alle de svake, så at de kunne komme til å vende om med oss, og vi samtidig bli med Kristus, oppreiste til å tjene Ham i tid og evighet. Amen.

Bønn.

Altseende Gud! Du ser vår vantro og elendighet, på grunn av vår avvikelse fra dine Bud, du som derfor kunne hardt forbitres, og aldeles forlate oss i vår jammer og fortvilede tilstand. Men din miskunnhet er stor, og din barmhjertighet har ingen ende. Da du visselig vil forbarme deg og vise din nådes trøst mot de bedrøvede. Derfor oppsøker du dem, og om du da straffer, da plager du likevel ikke av ditt hjertes strenghet, for å ødelegge, men bare prøve og derved vil tukte oss til å lære dine Budords stier. Gi du oss derfor nåde til å overlate oss til deg, tenn opp du vårt hjerte med en hellig brann, full av lengsel og kjærlighet, til å elske deg, og forlate alt det som er deg imot. Bryt du det himmelbrød for oss, og mett oss med dine godhets gaver, så vi kunne få opplyste øyne, å tjene din godhet, tro at du lever, og vi skal leve med deg til evig tid. Dette vil vi bekjenne for andre ved din kraft, å Jesus Kristus vår Frelser. Amen.