Haugianismens tid

Fra Heggtveits Kirkehistorie 1796 – 1820.

Del 17.

Paul Gundersen ble født i Tune 6. Juni 1764; han var Hauges søskenbarn og omtales av denne i et brev som den første mannsperson som ble vakt ved ham. I en åndelig sang synger han om dette:

«Så smakte jeg Guds kjærlighet, og ble av den inntaget,

All verdens lyst den blev meg kjed, Jeg den og lett forsaget,

Thi Jesu blod, som er utøst,

Det nedslog all den syndig lyst, og jeg ble derved renset.»

Ikke lenge etter opptrådte han som Guds Ords forkynner og la for dagen en eiendommelig evne til å røre og vekke folk. Da han i tillegg var kvikk, livlig og ildfull, gjorde han alltid inntrykk på sine tilhørere og virket mange steder til velsignelse. Han reiste flittig, ikke bare i Smålenene, men over hele Østlandet, særlig omkring Drammen og i Grevskapene. Han ble grepet og fengslet høsten 1799 samtidig med Mikkel Hauge. Om dette skriver Gundersen i et brev av 3. Oktober 1799: «Mikkel og jeg gikk til Tønsberg. Vi var der i to dager, men fikk lite bekjenne sannheten. Siden gikk vi over til Sandsvær og derfra til Eiker, hvor vi holdt to samlinger. Johannes (Hansen Høidal) holdt taler, hvilket kvinnene var vrede for og forfølgelsen stor. Mikkel og jeg gikk på Kongsveien; da kom Lensmannen ridende etter oss og spurte om vi hadde talt Guds Ord på Eiker. Vi svarte ja! Så spurte han oss om vi ville følge ham, ellers skulle han rope etter folk. Men da det var bekjent at vi hadde talt Guds Ord, gikk vi glade med ham. Vi var 8 dager i arrest hos Lensmannen, så kom vi til Bragernes, og her fikk Mikkel Tugthusdom -. Men siden jeg var Dragon, skulle det først til offiserene. Jeg hadde vært i det innerste fengsel her. Likevel gjør Gud det slik at jeg får talt med mange (arrestanter). De forherdede får også høre Guds Ord ved denne leilighet.» Et annet sted i samme brev gir et godt innblikk i hans bevegede indre: «Vi, som lever, blir stadig hengitt til døden for Kristi skyld, at Jesu liv må og bli åpenbart i vårt dødelige kjød. Vi har nøye å akte på oss selv, at vi vandrer varlig. – Når jeg nå tenker på meg selv og det store arbeidet Gud har hatt og må ha, før jeg kan bli i sannhet omvendt til Ham, så kunne Han med all rett forskyte meg. Likevel Han vil være nådig, derfor er jeg også skyldig til å tjene Ham, - farene er mange, - vår motstander djevelen går omkring og søker hvem han kan oppsluke, 1 Pet. 5, 8. Et lignende inntrykk av hans åndelige liv gir et annet brev, skrevet i Haugesund 23. oktober 1799. Ikke lenge etter dette fikk han sin dom. Den lød på 1 måneds festningsarrest. All trengsel og forfølgelse bar han tålmodig standhaftig og synger: «I Jesu død er makt å få, O, la oss det betenke, At når kun synden opp vil gå, Vi da deri senke; Thi Jesu blod det renser ut, Så vi kan følge Herrens Bud, Det bliver da til sammen.

Uten å la seg skremme av noe, fortsatte han sitt arbeide i Herrens Vingård. Men det opphørte sannsynligvis ved utgangen av 1804 eller kanskje noe senere. Hauges fengsling nevnte år og deretter følgende langvarige arrest later til å ha hatt en hemmende innflytelse også på Gundersen. Det sies at hans kristenliv gikk noe tilbake, og hans iver avtok. De gamle forteller at Hauge, når denne medarbeideren besøkte Bredtvedt, formante ham til å «vende om til den første kjærlighet». Vi vil håpe at det skjedde, men noe nærmere om dette kjennes for tiden ikke. Han flyttet til Kongsvinger, hvor han drev en liten handel. Her levde han i trange kår til sin død 4. juli 1829.

En annen ivrig Guds Ords bekjenner fra Tune var Gundro Viulsen, angivelig født på gården Ramstad 1778. Også han var en slektning av Hauge og i besittelse av en betydelig begavelse. Han var meget virksom og brennende i Ånden og reiste ofte sammen med Mikkel Hauge og andre yngre legmenn. I et venne brev skriver han om sitt indre liv: «Jeg må takke Gud for Hans store nåde, at Han holder meg i live og gir meg et sønderknust hjerte. Jeg har sterke fristelser fra fiendene, og de har trengt meget hardt min sjel og villet dra meg tilbake fra det åndelige samfunn og forening med de oppriktige søkende. I dette er nok min egen ulydighet skylden. For jeg kjenner nå at dersom jeg med fri vilje og sann Guds lydighet fulgte Ånden og Ordets overbevisning og kall med hjertets kjærlighet og takket Gud for Hans store nåde, at Han vil rense min sjel fra alle syndige lyster og gjøre meg levende, så ble jeg nok fri. Jeg har stor årsak til å sørge for meg selv og alle dem, som har den levende ånd, at vi ikke skal falle i djevelens snare. Vi har hatt eksempler på en del, som har hatt Åndens dragelse, men latt seg forføre av søte ord og smigrende tale og således er kommet i et forvent sinn, idet de trøster seg ved nåden og stoler på kallet, men lar likevel synden herske og holdes fangne av den. Det er sannhet, at den rettferdige rettferdiggjøres mer og den urene blir mer uren av synden. Vi vil likevel arbeide i Herren. Akk, at både jeg og alle som kjenner Guds vilje, måtte gjøre det frivillig, uten knurr. Det ber jeg bestandig om til Gud og vil fornekte meg selv. Jeg forblir din broder i Kristus.

De gamle skildrer Ramstad (Viulsen) som en stille, fredsommelig mann, varm som kristen, forsiktig og stø i sin vandel. Etter i mange år å ha reist rundt om på Østlandet som Guds Ords forkynner, bodde han en tid på Valle i Lier ved Drammen hos den kjente Tollef Bache. Prost Wefring, som i 1835 besøkte denne egn, skriver om Ramstad: «Han var en livlig og frimodig ånd, rik på åndelige erfaringer og svært meddelsom. Det var oppbyggelig å høre ham tale om åndelige affærer og især å høre ham fortelle om Guds nådegjerning i hans og hans samtids første vekkelsestid. På grunn av skrøpelig helse flyttet han tilbake til Tune, hvor han tilbrakte sine siste år på gården Ryen hos sin søster Marie, idet han hjalp til med gårdsbruket, så godt han klarte. I den tid han levde her, forholdt han seg stille og rolig uten å reise eller virke særlig, men utviste i alt en kristelig vandel. Her døde han 19. april 1848.

Etter det man vet, må Elling Hansen Høidal også ha vært en begavet legmann. Han ble født i Tune 1776 og var et søskenbarn av Hauge, som han også ble vagt ved. Han var virksom for Guds rikes fremvekst og øvde en betydelig innflytelse på denne åndelige vårtid. Som kristen var han elskelig og forsiktig. I et brev, datert Bergen 19. februar 1800, skriver han følgende: «Vår hovedhensikt er av hjertet å elske Gud og vår neste, og når vi arbeider på dette av alle krefter, så blir det heller ikke forgjeves. I forfølgelse og trengsel blir nåden rikere og Guds kraft best åpenbart, så du må nok si, at det er nåde å lide. Det er og så at vi har, så vel under motstand som i medgang, fred i vår ånd og en fryd som ikke kan forklares.

Etter å ha reist i noen år som legpredikant i Smaalelene og en stor del av det sønnenfjelske Norge bosatte Høidal seg i Berge, hvor han gjennom mange år drev en kjøpmannsforretning. På sine eldre dager flyttet han til Romsdalen, hvor han kjøpte gården Våge i Veø Prestegjeld. Men der finnes ikke noen opplysning om at han hverken her eller i Bergen drev noen kristen virksomhet, tvert imot later det til at det gikk noe tilbake også med hans kristenliv, som engang var så varmt. Han døde på sin gård i Romsdalen 18. april 1833.

Forts. n. nr.