En kort Avhandling

Av Tollef Aaraas. Del 4.

 

Den døde tro har ro og sikkerhet med seg, mens den levende tro fører kamp og strid med djevelen, verden og kjødet med seg. I denne kamp kan troen av og til bli så svak, at vi neppe tør tilegne oss Guds nåde, men er vi redelige og oppriktige, så kan og vil ikke vår Herre forlate eller glemme oss ut. For Han sier: Han skal ikke sønderbryte det knuste rør eller slukke ut den rykende veke, Es. 42, 3. Jesus sier: Salige er de fattige i ånden, for Himmerikets Rike er deres. Men i denne stilling må vi ikke slå oss til ro. Da passer det å forholde seg til Vårherre som Brorson synger i et vers:

O Jesus! Se, hvor syk jeg går for Deg igjen å finne,

Se, hvor mitt bange hjerte slår Og mine Øyne rinner.

Tenk det er deg min sjelevenn jeg ene lenges etter,

Men hvordan kommer jeg der hen, Som har så ringe krefter?

Her passer dette ord inn for en slik sjel: Bi etter Gud, for jeg skal ennå takke Ham. For Han er mitt ansikts megen frelse og min Gud. Sal. 42, 12.

 

 Vi må ha Kristus for oss og Kristus i oss: En halv Frelser nytter ikke, som mange lærer og tror nå. Vi må motta Ham slik som Han er gitt oss av Gud, ikke bare til en forsoning for våre synder, men også i tillegg som et eksempel for oss på hellighet i levnet og tålmodighet i lidelse, som vår barnelærdom sier. Kristus Jesus er gitt oss av Gud til visdom og rettferdighet, helliggjørelse og forløsning. 1 Kor. 1, 30.

 

Fienden har mange ting han setter for oss, og som han innbyr oss til å være med å ta del i, som er tillokkende for det gamle mennesket, slik som å spise og drikke, klær, bohave (fint inventar) og alle slags fornøyelser, som verden nå er oppfylt av. Da gjelder det å være på vakt og ikke gi etter for å unngå korset, men gå den trange fornedrelses vei i Jesu fotspor.

 

Alt det som fristeren innbyder til gjør han så uskyldig og tillatelig, som han gjorde for våre første foreldre, så du behøver ikke å ha noen betenkelighet for å følge med og ete av dine kjødelige lysters forbudne tre. Dette er ingen synd, og dette er ingen synd! Til sist gjøres friheten så stor at det blir en frihet for kjødet og ikke for ånden til å lyde og tjene Gud. På den måte går det til, at Kristus får mange tilhengere, men få etterfølgere, som Johan Arndt har sagt.

 

Mange kristne har begynt i Ånden og fullendt i kjødet, de har vært langt på veien til Himmelen og enda landet i Helvete. Om dem er det Peter taler når han sier: For det hadde vært bedre for dem, at de ikke hadde erkjent rettferdighets vei, enn at de som erkjenner den, hadde vendt seg bort fra det hellige Bud, som var dem betrodd. Men det er gått dem etter det sanne ordspråk: Hunden vender seg til sitt eget spy, og grisen, som er vasket, til skitten søle. La oss derfor huske på hva sangeren sier: Stå fast min sjel stå fast i Herrens krige. Tenk, hvilken skam og last, Sin Gud å svike! Tenk, hvilken skamfull ting, Først Gud å kjenne Og siden seg omkring til verden vende!

 

Johan Arndt fremhevet især tre dyder som skulle alltid være tilstede hos en kristen og som skulle likesom pryde hans liv og vandel, og det er: Ydmykhet og kjærlighet og vennlighet. Så er jeg kommet til å tenke på tre lyter i motsatt retning, som vi må vokte oss for og som gjør en kristen heslig og motbydelig, og det er: Kjærlighet til verden, gjerrighet og næringssorg. Mange kristne har ved dette lidd skipbrudd på sin tro og gått glipp av sin sjels frelse og salighet. Dette er av de fine strikker, som mange ned i pinen drog.

 

Min tro er nå den, at vi er kommen inn i de vanskelige tider, som apostelen Paulus skriver om i 2 Tim. 3, 2 – 5: For da skal menneskene være egenkjærlige, penge-gjerrige, stortalende, overmodige, spottende, ulydige mot foreldre, utakknemlige, vanhellige, ukjærlige, uforlikelige, baktalende, umåtelige, ubarmhjertige, uten kjærlighet til det gode, forrædere, fremfusende, oppblåste, slike som elsker sine lyster mer enn de elsker Gud; de har gudfryktighetens skinn, men fornekter dens kraft. Her må vi legge merke til det siste ord som apostelen føyer til, når han sier: Fly også disse! Smitten er farlig.

 

Antikristen som nekter at Kristus er kommet i kjød, at Gud var i Kristus og forlikte verden med seg selv. 1 Joh. 4, 3. Og som Paulus sier et annet sted: Vi ble forlikt med Gud ved hans Sønns død, da vi var fiender. Rom. 5, 10. Djevelen løfter nå hode høyt i været. Derfor må vi skjønne at vi lever i den siste time, som Johannes sier i 1 Joh. 2, 18. I sitt 2. brev det 7. vers taler han om den samme sak og skriver: For mange forførere er gått ut i verden, som ikke bekjenner at Jesus Kristus er kommet i kjød; dette er forføreren og Antikristen. Man vil nå ikke tro mer av Skriften enn det som fornuften kan innrømme, fatte og begripe. Derfor benekter de at Jesus var Guds Sønn, at Han var unnfanget av Den Hellige Ånd, oppstått fra de døde osv. og har dermed tilintetgjort hele det store forløsningens verk. Massen av folket vil nok snart gå med på dette. Derfor må vi nok tro at Dommeren står for døren, Jak. 5, 9, og at Dommens Dag ikke kan være så svært langt borte.

                                                                                        Siste del kommer i neste Haugianer.