En kort avhandling

Av Tollef Aaraas

Del. 5.

Men det er å merke: Her er to slags Antikrister, en grovere og en finere. Men forskjellen er bare den at den ene har mer sannhet med seg enn den andre, har mer gudfryktighets skinn enn den andre. Men begge er like farlige for en kristen, så her gjelder det å se seg om og være på vagt.

Til den finere Antikrist hører derfor alle dem til, som forfalsker Guds Ord, og iblant disse må vi med Pontoppidan holde dem for farligste som han omtaler i sin forklaring til spørsmål 176, de som gjør Himmelens vei bred og bedrar sjelene med salighets håp inntil de våkner i helvete. Dette tror jeg finner sin anvendelse på størstedelen av våre prester og kanskje også flere legpredikanter. Den port er trang, og den vei er smal som fører til livet, og få er de som finner den. Mat. 7, 14.

Til deg Herre Krist roper jeg med hast.

I disse siste tider, at Du av nåde ville fast

Selv for din kirke stride,

Den trenges hardt av djevelens art

Den monne så såre fortrykkes,

O, Herre mitt skjold, ditt Ord så hold,

La ei fra oss unnrykkes!

Skulle vi for det vitnesbyrd og den gudsfrykt vi fører bli skadet og foraktet og av våre motstandere holdt for å være en sekt, ha partiånd osv., må dette hverken forundre oss eller forarge oss. Samme skussmål har alle våre hellige fedre fått før. Den sanne gudsfrykt har alltid hatt hatets og forfølgelsens merke. Og Frelseren sier: Vee eder, når alle mennesker taler vel om eder! Nett det samme gjorde deres fedre ved de falske profeter. Luk. 6, 26.

Jesus Kristus er i går og i dag den samme og blir den samme til evig tid, og i Hans blod og sår, død og fortjeneste må vi søke all vår salighet. Dette kan jeg ikke få betone og lagt nok på mine venners hjerte. Vi må med Apostelen ikke vite noe annet til salighet uten Jesus Kristus og Ham korsfestet. 1 Kor. 2, 2.

Den rettferdighet består Og for Gud alene gjelder,

Når den arme synder holder seg til Jesu blod og sår.

Favner Ham i troens arme, Har Ham til sin del og skatt,

Da vil Gud seg visst forbarme, Da er synden rent forlatt.

Så er det trøstefullt og gledelig for en fattig synder, at vi har Kristus hos oss etter begge naturer, da Hans menneskelige natur er blitt delaktiggjort i de guddommelige egenskaper, som Faderen har opphøyet Ham til. Så at der hvor vi har Ham som Gud, har vi Ham også som menneske, ja som vår broder. Derfor har vi i Ham en medlidende Yppersteprest, som har medlidenhet med våre skrøpeligheter, og som er prøvet i alle ting i likhet med oss, likevel uten synd. Heb. 4, 15. Han sier til oss: jeg er Døren; dersom noen går inn ved meg, han skal bli salig, og han skal gå inn og gå ut og finne føde. Joh. 10, 9. Så får vi slutte oss om den store sannhet, at Jesus Kristus er Veien, Sannheten og Livet til salighet for alle troende sjeler.

Jeg har nå søkt å fremlegge min innsikt og mitt lys i den guddommelige sannhet, og hvor i det kristelige liv og den sanne kristendom består. Av dette kan enhver skjønne hva jeg har lært, og hvor i det vitnesbyrd består, som jeg har søkt å utbre iblant mine medmennesker.

Til slutt må jeg legge alle mine venner og alle som er av sannheten, på hjerte, at vi må holde fast ved håpets urokkelige bekjennelse av den sannhet som er kommet til oss i arv fra våre hellige fedre: Luther, Johan Arndt, Spener, Franche og Pontoppidan med flere av samme tro og vitnesbyrd, og jeg vil gjerne føye til Hans Nielsen Hauge, som også kjempet, bekjente og led for den samme sannhet og gudsfrykt.

Så mange skader og feil og mangler som Statskirken kan være beheftet med har jeg hittil hverken hatt tro eller frimodighet å gå ut fra den. En ting som har holdt meg igjen er også de venner, jeg har funnet som jeg har fått elske og har Åndssamfunn og deler tro og vitnesbyrd med, likesom vi heller ikke må glemme den frihet vi har nydt til uhindret å virke med guds Ord til Guds Rikes fremme. Til noen av de andre kirkesamfunn utenfor Statskirken har jeg ikke kunnet slutte meg, fordi jeg ikke helt ut har kunnet få ånds forening eller helt ut har kunnet få dele tro og vitnesbyrd med dem.

Landstads Salmebok bærer tidsåndens preg, derfor synes jeg vi må holde den borte fra våre husandakter og oppbyggelsesmøter og benytte Johnsens Salmebok som vi har frihet til.

Endelig må jeg få lov til å holde frem en liten ting, som kan være verd å tenke over og gjøre etter. Luther har i sin Katekismus satt morgen og aftenbønner, som barna skulle lære, og som de skulle anbefale seg til Gud ved morgen og aften. Det heter: Om morgenen, når du står opp skal du aller først tegne deg med det hellige korsets betegnelse og si: I Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn. Amen. Deretter skal du bøye kne eller stående lese først de Apostoliske tros artikler. Deretter Herrens bønn, og til disse kan du, om du vil, legge denne lille bønn (se Katekismen). Dette skulle jeg lære og formane barna å gjøre, og jeg har ikke gjort det selv. Jeg måtte da til å begynne og har siden holdt ved. Tenk om alle ville begynne med dette! Da tror og håper jeg vi ikke skulle høre om så mange ulykker, som det nå til dags fortelles om. Men dette holdes nå av menneskene bare for tull og dårskap, men det bryr vi oss ikke om.

Forskjellen mellom skrøpelighets synd og ondskaps synd, som er forklart i Pontoppidans Forklaring, vil man også ha utvisket. Derved blir delemerkene mellom Guds Rike og Satans rike fjernet, så de får bare en flokk som de helst vil ha det til. Å, hvor det gjelder å passe på vår gamle gode barnelærdom! Der har vi veien til Himmelen lagt klart og rent frem.

Hermed vil jeg ta avskjed med mine venner og si dem et kjærlig farvel, idet jeg tilønsker dere Guds nåde, vår Herre Jesu Kristi kjærlighet og Den Hellige Ånds samfunn fra nå og inntil evig tid! Amen.

Herre Jesus! Du store fårenes Hyrde, velsign Du dette mitt ringe arbeide på alle leseres hjerter for din overvettes kjærlighets skyld! Deg være ære, lov og pris til like med Faderen og Den Hellige Ånd i tid og evighet! Amen.

Aaraas i september 1921.

Eders Tollef Aaraas.