Evangeliet på 11. søndag etter trefoldighet

Fra H. N. Hauges Postille

Luk. 18, 9 – 14.

Men han sa også denne lignelse til noen som stolte på seg selv at de var rettferdige, og foraktet de andre: To mennesker gikk opp til tempelet for å be; den ene var en fariseer, og den andre en toller. Fariseeren sto for seg selv og ba således: Gud! Jeg takker deg at jeg ikke er som de andre mennesker: røvere, urettferdige, horkarler, eller som denne toller. Jeg faster to ganger om uken, jeg gir tiende av alt det jeg eier. Og tolleren sto langt borte og ville ikke engang løfte sine øyne opp mot himmelen, men slo seg for sitt bryst og sa: Gud, vær meg synder nådig! Jeg sier eder: Denne gikk rettferdiggjort ned til sitt hus fremfor den andre; for hver den seg selv opphøyer, skal fornedres; men den seg selv fornedrer, skal opphøyes.

De kjente ikke Guds rettferdighet, og traktet etter å opprette en egen rettferdighet, ga seg ikke inn under den Guds rettferdighet. Rom. 10, 3. I disse ord leser vi om to slags rettferdighet, som to slags mennesker har, som vi og leser i vårt dags Evangelium om fariseerens og tollerens rettferdighet. Vi kan si: der er et tredje slags menneske til, som ingen rettferdighet har, men er åpenbar ugudelig. Men mange av disse siste vil regne seg blant tollere, og beskylder dem som har, så vel som de som søker Guds rettferdighet for fariseere og at de har en egen rettferdighet. Disse er åpenbare onde så vel som de fariseerske rettferdige kan vi lett skille fra Guds rettferdighet når vi betrakter Jesu Ord. Som Evangeliet sier, at Jesus sa denne lignelse til noen som stolte på seg selv og foraktet andre: To mennesker gikk opp til templet for å be; den ene var en fariseer, og den andre en toller. Fariseeren sto for seg selv og ba således: Gud! Jeg takker deg at jeg ikke er som de andre mennesker: røvere, urettferdige, horkarler, eller og som denne toller. Jeg faster to ganger om uken, jeg gir tiende av alt det jeg eier.

I dette ser vi den som stoler på seg selv og forakter andre. Den selvgode fariseeren som skulle gå opp til templet for å be, men kjente ikke sin trang at han hadde noen synd å avbe eller følelser av Guds gode å be om, derfor takket han Gud for det at han ikke var som andre mennesker. Det var grunn til å takke Gud for det, når vi av et sant oppriktig hjerte i ord og gjerninger ikke var like skikket med denne verden. Rom. 12, 2. Eller lik de ugudelige mennesker i deres ondskap, så Herren med sin gode Ånd hadde opplyst oss og gitt kraft til å motstå det onde og utrette det gode, for da vi ikke klarer det av oss selv, så måtte vi takke Gud når Han gir oss kraft til det. Likevel er ikke Kristi ord i vår tekst sagt om slike, men om de som opphøyer seg selv og priser sine egne gjerninger som tilegner seg selv æren, og å takke Gud for at de ikke er som andre mennesker, selv om vi alle av naturen er vredens barn, Ef. 2, 3. Vi har fortjent Guds rettferdige straff, men de som ikke kjenner det, opphøyer seg selv, de forakter andre. For fariseeren så på tolleren med forakt, hat og forkastelse, i stedet for at han skulle sørget over ham og bedt Gud gi ham tid og nåde til omvendelse, og dette ville han gjort om han hadde hatt den kristelige kjærlighet. Men de fariseiske rettferdige som slik stoler på seg selv og forakter andre, har noen dyder selv å helle seg til, for de vil ikke bøye seg under Gud og erkjenne sin armod, og være Gud underdanig. De er ikke født av Gud eller er kommet til sannhets erkjennelse om sin uverdighet, slik som de omvendte som har den rettferdighet som priser Guds nåde som er dem skjenket. For de straffer de som synder, formaner dem til omvendelse, overbeviser dem om deres villfarelse og straffer synden, likevel ynkes de av kristelig kjærlighet over dem.

Når den som Gud har rettferdiggjort ber til sin Fader da husker han ikke på andres laster til bedrøvelse, uten å inneslutte dem med sine egne synder i bønnen, ber Gud om forlatelse, når han tenker på sin elendighet og føler sin nød. Dette kan vi betrakte hos tolleren. Han stod langt borte, og ville enn ikke løfte opp sine øyne til Himmelen, men slo seg på sitt bryst og sa: Gud vær meg synder nådig! Om denne sier Jesus at han gikk rettferdig ned til sitt hus frem for den andre, for hver den seg selv opphøyer, skal fornedres; men den seg selv fornedrer, skal opphøyes.

Disse ord, nemlig arme syndere, var det vi sa den ugudelige ville trøste seg ved som åpenbart levde i ondskapen. Han beroper seg på å være med tolleren, står langt borte og bekjenner han er en grov synder, derfor ber Gud om nåde. Når vi betrakter dem rett, så ser vi ikke annet enn falskhet, for når vi vil overbevise om deres elendighet, stille synden frem for øynene deres, åpenbare dem deres onde, så unnskylder de seg og vil avvise at de er onde, eller nekter den sanne bot (sorg og bedrøvelse over synden) og omvendelse. De sier at de ikke kan bli hellige og rettferdige i dette liv! Likevel står det at tolleren gikk rettferdiggjort ned til sitt hus. Men når vi betrakter deres stolte geberder, lettsindige og vellystige vesen, løsaktige tale, og hykkelske bekjennelse, så har mange langt fra fariseerens rettferdighet, enda mindre tollerens, og at den grove ugudelige ikke har det å stole på at han ingen fariseers rettferdighet har, det leser vi i Evangeliet på sjette søndag etter trefoldighet. Vi vil derfor nøyere betrakte tolleren som et eksempel for oss, å bli ham lik, han ville ikke engang løfte sine øyne mot Himmelen, men slo seg for sitt bryst.

Utvortes kunne vel enhver lett gjøre det samme av hykleri som ham, men av hjerte kjenne seg så uverdig, at han ikke ville se til Himmelen for sine store synder eller kjenne dem i sitt bryst, så all den onde lyst blir sønderslått ved Lovens hammer så den ikke lenger elskes eller har makt å regjere, men at den inderlige bønn uttrykkes av hjertet: Gud, vær meg arme synder nådig, det skal mye til; for her er fem ord som i sin grunn har viktig innhold, ja all den lærdom som hører til salighet. Ville enhver derfor ta dem i akt, for det at vi bruker mange ord, er for å oppvekke hjertet til andakt og få bekjenne for Gud, ved dette lærer vi å kjenne Ham igjen. Tolleren i sin stilltiende angst ble da av Den Hellige Ånd lært disse ord, nemlig: Gud, det er Gud Den Allmektige, Han er hellig og nå din Dommer som er rettferdig, vil straffe det onde, Han tilbyr deg nåde ved troen på sin Sønn Jesus Kristus, når du vil omvende deg og bli lydig imot Ham. På dette erkjennes de to sannheter, at mennesket må først kjenne den hellige Gud, dernest erkjenne seg selv for arm og elendig. Uten dette kommer han ikke til ydmykhet og kjenner sin egen avmakt til det gode, og at han er trengende, som vi så hos fariseeren, han ba ikke, for han var vis, rik og god i sine egne øyne, og stolte på sin egen makt. Det er da mye å bekjenne med tolleren at en er en arm synder som ikke har noe godt av sin egen rettferdighet å stole på, og er blitt arm, så synden har fortært hans kraft, i botens angst, så han ikke ville gjøre den, av dette kommer det siste ord: nådig, det er: Troen. Her har vi hovedsummen av vårt evangeliske lære, at vi skal kjenne Gud er hellig, vi syndere, og så tar troen på nåden i Jesus Kristus som fører oss over fra syndestand til nådestand til hellighet. Slik er da den Guds rettferdighet! La oss bli underdanig mot den, forringe oss selv, så vil Gud opphøye oss. Amen.

Bønn.

Altseende Gud, for deg kan ingen hykler bestå eller gå frem for deg med sin egen rettferdighet, av oss syndige mennesker som er falt fra deg. Vår makt er slett ikke blitt til det gode, hver den som derfor forlater seg på seg selv og i tillegge forakter andre, blir bedradd, og den vil du igjen forakte. Vi ber deg ydmykt, opplys oss med Din Hellige Ånd, så vi kunne tjene deg rett som en hellig Gud som er rettferdig og en fortærende ild mot alle synder de største med de minste som vi elsker, de gjør skilsmisse mellom deg og oss, og senker oss ned i helvetes pine. Gi du oss derfor nåde og tid til omvendelse, lær oss å kjenne vår elendighet, la din ild med ditt Ords hammer knuse vårt harde hjerte sunt og fortære den onde lyst, og som du da gir nåde og trøst, så må vi igjen sørge for våre fiender og sørge over de sjeler som vi ser på villfarelsens vei, så når vi selv er omvendte, da styrker våre brødre, gi oss denne kraft ved din gode Hellige Ånd av troen på din Sønn Jesus Kristus vår Herre. Amen.