Sangen i Vertshuset

Av Pastor Storjohan.

Første del.

En vakker sommerkveld henimot klokken 2300 stod bondekonen Baumgarten på gårdsplassen i sitt hjem et stykke utenfor døren og så speidende ut i demringen. Etter en tids forløp gikk hun tilbake til huset, men ble stående utenfor husdøren, vendte deretter plutselig om og gikk med faste skritt bortover landeveien til vertshuset. Det var en tung gang. Hennes mann hadde allerede siden kl. 1400 sittet der med sine drikkebrødre, og den følgende morgen kl. 0300 skulle han reise noen mil gjennom landet med de dragoners (soldater) oppakning, som lå i kvarter i Landsbyen. Hans helse hadde allerede lidt mye av drikkingen. Hvis han ikke i det minste noen timer fikk ro, måtte han gå til grunne, sa kona til seg selv, og derfor våget hun med Gud til følge å gå den tunge gang for å be sin mann komme hjem.

Modig gikk hun til vertshuset. Men da hun trådde inn i inngangen og hørte den høylytte larm av sang og tramping og klirring av glass, da sank hennes mot, hun slapp dørklinken igjen, som hun allerede hadde grepet. Hun kunne ikke gå inn, og hjem kunne hun heller ikke gå, uten sin mann, hun ble tvilrådig og med bankende hjerte stående der. Da gikk døren opp, en av drikkebrødrene kom inn, og gjennom den åpne døren falt et klart lys ut i den mørke gang. Han kjente henne og ropte: «Mor Baumgarten, er de der». Da kom mennene ut av skjenkestuen, omringet konen, drog henne jublende med seg og ropte: «Det er prektig, at de er kommet, de må synge en vakker sang for oss!» Konen hadde en vakker, klar stemme og hadde allerede ofte sunget i brylluper og liknende leiligheter sunget en åndelig sang eller også fedrelandssanger. Nå ventet de en munter fedrelandssang for å kunne stemme i med et kor. Men konen ville ikke synge. «Akk, la meg slippe», ba hun. «Jeg kan ikke synge i dag, mitt hjerte er så tungt og bedrøvet, jeg kan ikke!» Men de ville ikke la seg avvise, de ropte: «Vi vet veldig godt hvorfor de er kommet, de er kommet for å hente deres mann. Men dersom de ikke synger, lar vi ham ikke gå». Konen så på sin mann og håpet i stillhet at han ville hjelpe henne. Men han slo øynene ned, trykket seg ned bak de andre og hun syntes å lese de tanker i hans indre: «Hun vil ikke synge, så slipper jeg ikke løs, og så må hun gå hjem uten meg».

Uten sin mann kunne konen ikke gå, hun følte, hun følte at hun måtte synge. Da stod hun en stund stille med foldede hender, plutselig sa hun rolig og tillitsfullt: «Nå godtfolk, jeg vil synge». Da grep alle mennene etter brennevinsglassene for jublende å stemme i hennes sang og til slutt klinke med glassene. Men det ble annerledes. Konen trådde et skritt tilbake, rettet sitt blikk oppover og sang med klar, sterk stemme den salmen: «Jesus er mitt håp min trøst!» (Denne herlige salme av den kjente Kurfyrste-rinne Elisabeth, som diktet den ved sitt første barns døds seng. Landstad Salmebok nr. 565, 10 v.). Da ble det stille i stuen, stille som i en kirke, åndeløs stille. Den ene etter den andre satte sakte sine brennevinsglass på bordet, foldet hendene og slo øynene ned. Da hun avsluttet gikk hun stille bort til sin mann, tok ham i hånden, og han fulgte henne taus. De andre menn ble ennå en stund ettertenksomt sittende i skjenkestuen, da grep den ene etter den andre sine luer og gikk hjem uten å si et ord. Men brennevinsglassene ble urørt stående selv om de var både halve eller ganske fulle. Djeveldrikken ville ikke smake mer i dag.

Jesu navn hadde også bevist sin kraft overfor disse nedbrytende åndskrefter! Konen gikk hjem sammen med sin mann i hånden. Han gikk med senket hode og sa ikke et ord. Heller ikke hun talte til ham, men hun så at det arbeidet i hans hjerte. Heller ikke den følgende morgen berørte hun med et ord det som skjedde kvelden før, men før enn han reiste, ba han sin kone med sakte stemme: «Mor, kok noe fisk til meg, så jeg kan spise fisk til kvelds når jeg kommer hjem». Kona nikket med hode og vendte seg hurtig om, for tårene rant fra hennes øyner. Hun tenkte for seg selv: «Koke den til deg vil jeg vel, men spise den vil du ikke». Akk, hun visste at når han gjorde en slik reise, som førte forbi så mange brennevinsutsalg, så tok han inn i ett hvert av dem og kom først langt utpå natten fullstendig beruset, tilgriset med smuss, av og til også blodig hjem, da måtte hun bringe ham i seng med klærne på. Å spise var da ikke å tale om, derfor tenkte hun: «Koke til deg vil jeg nok, men spise vil du visst ikke».

Da kona fulgte sin mann til vognen, stod en kavalerist ved siden av den, som lenge og deltakende betraktet henne, på satte han seg ved mannens side i vognen. Begge kjørte av sted, og hun så etter vognen til den dreide om hjørne, da gikk hun inn i huset igjen til sitt stille kammer, falt på kne og ba med overstrømmende øyner og hjerte til sin Herre og Frelser. Hun ba Ham holde sin hånd over hennes stakkars mann, at han ikke ville la den gnist, som Han i går kveld hadde tent, igjen slukkes ut i den forferdelige drukkenskap. Hun holdt ikke opp med å kjempe og be, før enn hun endelig stod trøstet opp. Hun visste at hennes bønner ville bli hørt, og de ble hørt langt ut over vett og forstand.

Siste del n. nr.