Haugianismens tid 1796 – 1850

Fra Heggtveits kirkehistorie – Del 20.

Etter 1814, da Norge hadde gjenvunnet sin frihet og selvstendighet, og forfølgelsen mot Hauge og hans venner var betydelig stagnert, finner vi ham (Sørbrøden) som den samme flittige Guds Ords bekjenner, som han hadde vært i sine yngre dager. «Hver Sankthans helg pleide hans venner i Smaalenene og andre steder å besøke Sørbrøden. For da var man alltid viss på treffe ham hjemme. Da var der høytid og glede, bønn og gudelig tale. Da oppfrisket man for hverandre minnene fra hin dager, da Gud tente Lyset på ny over vårt land.» Prost Wefring, som besøkte ham i 1835, skriver: «Han var en elskverdig Personlighet, som forenet stor mildhet med selvstendighet. Hans kjærlighet til de troende og hans glede i det kristelige samfunn var en fremtredende egenskap i hans kristelige karakter. En gang foretok han en spasertur med oss, og da vi kom bort til en utsikt, der vi kunne se langt utover veien, utbrøt han: Her går jeg ofte søndags ettermiddag og brenner etter å se om ikke en eller annen kommer for å tale om Guds Rikes anliggender.» Som legpredikant var han begavet. Men han satte for mye damp på sin stemme, han var i den grad høyrøstet, så den som befant seg i hans nærhet, følte at ørene ville sprenges. I en kirke eller en større sal kunne røsten ha passet, men ikke i et alminnelig værelse.» Fra 1853 var han sykelig, og det siste leveår holdt han sengen. Litt før sin død ba han hustruen lese for seg siste vers av salmen: «Min sjel, min sjel, lov Herren,» og med disse salmeord i tankene gikk han bort stile og fredfullt den 8. desember 1857 «i det hus han var født og uavbrutt hadde tilbragt sin lange levetid», og etterlot seg det ettermæle at han hadde vært en velvillig, aktet og elsket mann. Av vekst var han liten og breivokst, av karakter livlig og noe heftig, «skjønt i dette sindig og forstandig.» År 1900 ble der med bidrag fra hele Smaalenene reist en minnestein over ham på Sørbrøden i en eikelund, hvor Hauges Venner så ofte og like til de siste år har holdt møter Sankthansdag.

Den mest begavede og virksomme av de Smålenske legmenn nest etter Hauge var visstnok Iver Olsen Gabestad fra Trygstad, født 1783. I sin tidlige ungdom, antagelig 1797, ble han grepet av den haugianske vekkelse, og ikke lenge etter dro han selv ut for å tale vekkelse- og formaningsord til sin sovende samtid. I 1799 ser en at han har virket i Meldalen og Rennebu under stor tilslutning. Hauge kaller ham et «utvalgt redskap» og anser ham for «den første, fornemste og fullkomneste kristen, som har levet i Norge». Der er ennå bevart flere vitnesbyrd om, hvilken merkelig evne han hadde til å påvirke gamle og unge. Når den lille, livlige, halvvoksne gutt stod på et bord eller en benk og med brennende kjærlighet ba sine tilhørere om å gjøre alvor av sin salighets sak og tenke på hva som tjener til deres fred, var det kun få som ble uberørte. Et formaningsord av ham fra en av hans oppbyggelser er ennå bevart. Det lyder slik: «Der er somme, som har svart meg, at de tør ikke begynne på omvendelsen, fordi de frykter for, at de ikke kan bli bestandige, og da kan det siste bli verre enn det første; men da har jeg svart dem, at det nok hender, at mange begynner, som ikke fullender, men så hender det da aldri, at noen fullender, som ikke begynner.»

Hans få etterlatte brev og sanger bærer preg av barnlig enfold og varme. Det heter i en sang: «Guds Navn kunngjøres her på jord, Og Jesus kaller trolig, Han til seg samler ved sitt Ord, Når Han hos dem får bolig; O! La oss blive ved I Tro og Kjærlighet At følge Jesu milde Røst, Så får vår Sjel rett Liv og Trøst.» - «Jeg vil, o Herre Jesus, deg Av hjertet tjene trolig, Kom du til meg i hjertet inn Og deri gjør din bolig. La meg ei hindre deg Eller ditt verk i meg, Så vil jeg deg av hjertens grunn Elske og følge allenstund.» I et brev av 18. mai 1800 skriver han følgende: «Det er, likesom jeg talte med eder, du som er delaktig i nåden og strider med oss i bønnen om, at Guds vilje måtte skje. Jeg kan ikke med ord fortelle hva mitt hjerte ønsker eder, nemlig bestandighet og troskap, som meg selv, og bli som barn. Der kreves vedholdende bønn og selvfornektelse for å bli ganske overlatt i Gud og søke Hans ære i en sann, oppriktig kjærlighet til Ham og nesten. De, som får den sønnlige utkårelses Ånd, mottar også salvelse av Ham til å vite alle ting, som hører til liv og gudfryktighet og vårt hellige kall. Ja, venner! Jeg kjenner, at når Gud leder oss, og vi tjener Ham trofast og i enfoldighet, er kjærligheten likesom en strøm i oss, og Gud lar ved sitt Ord og Ånd sin vilje bli åpenbart for oss. Vi er såmenn, som sår sæden, som langsomt sankes, og går fluks (straks) frem og gråter, men da skal vi høste med frydesang, når vi bærer våre nek. Er vi tro inntil døden og fornekter oss alle ting, så vil også vårt arbeide gå fort, for den som er tro lover Gud å frelse fra fristelsens stund, som skal komme over hele Jorderiket.»

Mens han hadde en forunderlig ånd og kraft til å påvirke og vekke, er det lett å skjønne at han på grunn av sin ungdom ikke eide den sindighet, erfaring og visdom, som kreves for å kunne elske frem et sundt kristenliv hos de oppvakte. I vårt tidsrom reiste han flittig rundt omkring, ikke alene i det Sør- og Vestenfjelske Norge, men også i Trøndelag og Nordland, like til Finnmark. Etter 1808 tok han borgerskap og nedsatte seg som kjøpmann i Bragernes i Drammen. Da lykken var han gunstig, og han ved sitt vinnende vesen og dyktighet oppnådde verdslig anseelse, hadde dette en skadelig innflytelse på ham. Selv om han ikke henfalt til noen last, inntrådte det likevel en slappelse i hans åndelige liv. Han avsondret seg ganske fra vennekretsen og omgikk bare med verden, uten at man tør si at han helt falt ut av sin nådestand. Hans kristenliv var i ethvert fall i alvorlig fare. Denne åndelige sløvhetstilstand, trodde hans venner, til dels kom av, at han for ung og for tidlig var begynt å holde oppbyggelse, og i dette hadde de visstnok rett.

Men da han etter en del års forløp ble angrepet av tæring, fikk Guds Ånd og Nåde gjenopplive ham. Han skrev på sitt dødsleie et brev til Hauge, som den 16. mars 1820 sendte ham et gripende svar, rikt på formaning, trøst og øm kjærlighet. «Jeg erfarer med glede, at Gud fornyer sin nåde i deg, og du kommer til den første kjærlighet. Den barmhjertige og gode Gud har forbarmet seg over deg med sin evige nåde og latt deg føle både din svakhet, denne verdens forførelse og usselhet samt især en lengsel og hjertens ønske etter den første kjærlighet og de første gjerninger ..; hold uavlatelig fast ved Gud med bønner og ydmyke begjæringer. Kan du ikke be, så lenges, at du kunne be, kan du ikke ha lengsel eller føle den i deg, så føl, at det er tungt, du ikke lenges etter å be. Og denne fattigdom eller Guds unndragelse skal i ydmyk anger styrke din tro, at du likevel vil henge fast ved Ham. La da djevelen, legemets smerter og alle sanser storme på hva måte, de kan, så lenge du tror eller begjærer å tro, skal du ikke synke. Gud, vår Far, Sønn og Hellige Ånd, styrke deg å stride troens sanne og salige strid, så vil du måtte vinne seierens krone!» For enda en gang å få se og tale med sin åndelige fader og venn sendte han i begynnelsen av august bud til Hauge og ba han komme til seg. Syk og elendig reiste denne straks av sted, traff ham i live og trøstet og oppmuntret til å bli tro inntil enden. Etter en rørende avskjed og med håp om et salig gjensyn hisset, skiltes de, og før Hauge var kommet hjem, var denne hans trofaste medarbeider, 16. august 1820, gått inn til den salige sabbatshvile, som er tilbake for Guds folk. Han ble begravet den 22. samme måned.