Om den bortkomne sønns eldre bror

Fra boken BETRAKTNINGER av P. Amlie

Rosenius sammenligner den eldre bror med fariseerne og de skriftlærde, og i utleggelsen om dette søker han å godtgjøre at alle som holder seg til og lar seg lede av det gamle lærebegrep, er fariseere og gjerningshellige, og hvor Skriften ikke står ham bi, der tar han som vanlig sin tilflukt til slutninger og spissfindigheter.

I Luk. 15, 31 heter det: Min sønn, du er alltid hos meg og alt det som mitt, er ditt. Dette greie og klare vitnesbyrd fra faren om sin elskede sønn, er ikke så ganske liketil å bortforklare, men han forsøker likevel på det i det følgende, når han sier: «Det er en gammel og sterk bevisførselsmåte i meningsstridigheter at man, nemlig i visse tilfeller antok en motparts grunnsetning, og så i sin bevisførsel går ut fra den antagelse, for desto sterkere å ødelegge motpartens dårskap, og slå ham med hans egne våpen. Man antar da i tilfelle således hva man aldri selv mener, men nettopp det motsatte. Kristus gav seg ikke i ferd med fariseerne om hva de egentlig var for Gud, men ville si: «la så være, I er de 99 får, som aldri taptes, og som ingen omvendelse behøvde, la så være at I er sønner som alltid er hjemme hos Faderen, er hans trofaste tjenere og nærmeste arvinger, - men I vredes over Faderens nåde mot eders falne broder!»

Der foreligger ingen grunn til å anta, at Kristus her, mer enn på noe annet sted, skulle ha ment annerledes, enn Han sa, og vi vil forgjeves søke hos Evangelistene etter spor av det. Talte Han i lignelser, så var det en direkte hentydning på saken selv; talte Han til personer, så mente Han, hva Han sa, og sa Han hva Han mente, og ikke noe sted finner vi Ham å tale så uforbeholdent sin mening rett ut, både i lignelser og personlig tiltale, som når Han tiltalte fariseerne og de skriftlærde for sin urettferdighet, ærgjerrighet, pengegjerrighet og store hykleri. Hvorfor disse skalker ved sine utsendte spioner, må innrømme, at Han anså ikke personer, men lærte Guds veier i sannhet.

Anledningen til de tre lignelser i Luk. 15, var den, at noen fariseere og skriftlærde knurret over at Jesus mottok syndere og åt med dem. Derfor søker Han, den kjære menneskevenn, som ikke forsømmer anledningen til å frelse sjeler, ved disse tre lignelser å overbevise dem om hvilken kjærlighet Han hadde til å frelse syndere, til og let opp den enkelte, den som er mest nedsunket i synd og sammenligner det bortkomne får med de får som er under hyrdens beskyttelse, den bortkomne penning med de i behold og forvarte penger, den bortløpte sønn med den hjemmeværende lydige sønn hos Faderen, og sier at likesom det får som er gjenfunnet, den penning som er gjenfunnet og den sønn som kom tilbake ble årsak til større glede enn før de var mistet, så var der enda større glede i Himmelen over en omvendt toller eller en foraktet skjøge, enn over de allerede omvendte og rettferdige, som ikke hadde behov av omvendelse. Uten å si mer om dette skal jeg henvise til autoriteter som bedre kan forklare denne sak, og som vi ikke skal bli bedratt ved å anerkjenne, da deres lærdom også i dette stykke er ganske overensstemmende med Skriftens ånd og mening.

Pontoppidan sier om dette: «Når Jesus taler om de 99 rettferdige, som ikke har behov av omvendelse, da forstår Han ikke innbilte og hykleriske, men sanne rettferdige. Hvorfor det? Jeg svarer for to grunners skyld, som er grunnet i teksten. For først merker man, at av dem mening må følge der også var noen glede i Himmelen over hyklere. Her står jo: der skal være glede i Himmelen over en synder, som omvender seg, mer enn over 99 rettferdige; var de bare innbilte rettferdige, altså hyklere, og i grunnen ugudelige, da fulgte jo at selv om englene ikke gleder seg så mye, likevel gleder seg noe og i noen grad over disse hyklere, hvilket er urimelig.

For det andre må man tenke over at vår teksts Ord innbefatter meningen alle øyemerke av de tre lignelser i Luk. 15, nemlig det fortapte får, den fortapte penning, og den bortkomne eller ulydige sønn. Denne siste settes jo tvert imot en eldre bror, som var blitt bestandig hjemme hos sin far, ikke i hykleri, men i sann lydighet, og altså er det hans karakter her forestilles under navnet av rettferdige. Likeledes det ene får, som ble tapt og var løpt fra Hyrden, settes tvert imot alle de andre, som ble bestandige hos ham. Den ene penning som kvinnen mistet, settes tvert imot alle de øvrige, som hun ikke mistet, men ble bestandig i hennes gjemme. At dette ikke er tatt etter innbilling, men i sannhet ser vi av Mat. 18, 13. Og hender det at han finner det, nemlig det tapte forvillede får, sannelig sier jeg eder: Han gleder seg mer over det enn over de ni og nitti som ikke for vill.»

Luther sier likeledes: «Det er det største bevis på Kristi kjærlighet, at Han viser seg så bekymret for det tapte får, at Han forlater de nittini og søker etter det. - Det tapte får går Ham mer til hjerte enn alle de andre. Han har mer glede over det tapte får når Han har funnet det igjen, enn over de nittini som er i behold. - Dette villfarende får vil Herren ikke la bli på sin villsomme vei, men søker det og bærer det til flokken.»

Christian Skriver likeledes: «Det er ikke uten årsak Kristus har sammenlignet seg med en hyrde, som har hundre får, og som når Han har tapt et av dem, forlater de øvrige i ørkenen, og går bort etter det tapte, inntil Han finner det.»

Hans Nielsen Hauge sier: «Kristus sier at Han forlot eller gikk fra dem, (nemlig de nittini) og de var av Ham, og derfor hadde de ikke behov av omvendelse. Ja, at Jesus sier, at Han hadde mer glede over det ene enn over de nittini, og over hyklere og selvgode har Han ingen glede. Altså var det over de oppriktige, hvorover Guds kjærlighet, lyst og attrå med de hellige engler og alle troende, åndelige og himmelsksinnede mennesker, de har slik en glede i å oppsøke de fortapte, og at de har større glede over ett fortapt får, som de fant igjen, enn over nittini som er i behold.»

Forts. n. nr.