Reiser, viktigste Hendelser og Tildragelser Andre del. Om de forskjellige større og mindre
religions-Partier, som Autor ved sine Omreiserer
kommen i Bekjendtskab med, eller bleven erkyndiget om. Etter at jeg i den største del
av dette skrift har beskrevet de viktigste av mine reiser og tildragelser,
trodde jeg at det for en del av mine lesere kunne kanskje være interessant å
se en liten fortegnelse over de religiøse partier som jeg på mine reiser har
truffet på, samt en kort oversikt av deres viktigste, ette min overbevisning,
forskjellige meninger. Den første var Seberg, sogneprest i Thunøe
prestegjeld, hvor jeg var født. Han hadde fra mitt tiende år ved skolemøte og
i kirken med flere leiligheter lært å kjenne meg, han tok meg ofte frem for å
lese for mine jevngamle, og kalte meg den lille skoleholder, smigret meg også
med at jeg skulle bli prest m.m. – Men da jeg kom til modnere alder, lærte
jeg mer å innse hans tiltakende svakheter, som ikke bare støtte mitt hjerte
fra ham, så jeg ved hans påstand motsa ham, men han støtte og an mot de aller
fleste av sin menighet, så de anklaget ham, derfor ble han suspendert og
endelig ved en Høyesteretts-dom helt avsatt fra sitt embete. Hans
læresetninger var nesten de samme som hersket blant Brødremenighetene,
likevel skilte han seg også fra disse i noen særegne prinsipper og
læremetoder. Med denne Seberg
stod et annet religiøst parti som i omegnen i en noenlunde forbindelse, som i
min første oppvekkelse stod så å si ved siden av meg. Som en formann eller
eldste blant disse kan ansees en Christen Gleng,
også hjemmehørende i Thunøe Sogn. De heftigste av
disse hadde før deres sindsforandring vært hengitt til drukkenskap, lettsinn
og Gjækkerier (tydning uviss) i høy grad, som vel
støtte an mot mitt naturlige temperament. Men især da jeg også etter deres
sindsforandring fant atskillige anstøteligheter hos dem, som i læremetoden,
som går mest ut på å handle om Kristi forsoning, blod, død og sår, uten å
forklare den levende tros virkning om den åndelige gjenfødelse, å følge hans
fotspor og gjøre vel. Denne deres lærebygning eller forklaringsmåte, hvilken
de til dels hadde lært av Seberg, stred imot det
begrep jeg hadde forstått om den rette forstand i min Barnelære i
overensstemmelse med det Nye Testamentet, så at selv hvor gjerne jeg enn
ønsket forening, så kunne den likevel ikke oppnås, især da jeg så, at frukten
av deres lære var, at de fleste som antok den, forfalt til sikkerhet og
laster. Selv om den omtalte Christen Gleng har jeg
ennå den tillit til, at hans forsett er til det beste. Søren Lange, forhenværende prest
til Rygge og Moss, hørte jeg min far fortelle om, at han hadde vært en
særdeles nidkjær mann for Evangeliets sak og virket samme gudfryktige
sinnelag på mange mennesker på dette sted. De gjenværende av dem forenet seg
med meg. Av et annet lite parti, som på
Moss hadde florert omtrent 40 år før min tid, som av andre ble spottende kalt
for hellige, om dem vet jeg ikke hvorfra de har sin opprinnelse, enten fra
nevnte Lange eller noen andre, av disse traff jeg en mann so sa seg å være
den siste av sine trosbrødre og ventet nå på sin oppløsning. Han bar preg av
alvorlig andakt og strenghet, hadde ikke noe håp om noe bedre med menneskenes
salighets-arbeide, dette stred imot min tanke, da jeg hadde stort håp om
menneskenes forbedring. I Trøgstad Sogn traff jeg og noen,
som utmerket seg ved religiøse følelser, og de fleste av disse forene seg med
meg. I Krogstad Sogn var noen omtrent
av samme tenkemåte, men enten disse hadde sin opprinnelse fra den religiøse
prest Hørbye, eller deres utspring var eldre og
hadde i hans tid vært forenet med ham, kan jeg ikke si. Noen forskjell var
der vel imellom min og deres tenkemåte, likevel kunne vi vel fordra
hverandre. I Christiania og Drammens kjøpsteder traff jeg endelig noen av Brødremenigheten. Disse, som ærbare og øvde religiøse folk, søkte jeg forening med, og hadde oppbyggelse i deres selskaper. Men ettersom de støtte an mot meg, fordi jeg pekte på at lydighet mot Guds Bud, et kristelig levnet og en omsorg for våre medmenneskers salighet ved å bekjenne Guds Navn for dem til deres oppbyggelse, måtte endelig følge med troen på Jesus, at Faderen og Den Hellige Ånd måtte ikke utelates fra vår religions lærdommer, men etter vår Barnelære ansees for ett med Sønnen. Da de ikke bifalte (godkjente) dette, så kunne jeg ikke bli enig med dem. Til slutt angrep en Sternhausen i Drammen meg med bitterhet. Jeg betraktet atskillige av deres skrifter, der noen av dem ble sagt at de var forfattet av Grev Zinzendorf, disse lærte imot de begrep som jeg gjorde meg om Kristi lære, og atskilte oss altså enda mer, især etter at jeg hadde hørt flere usanne bakvaskelser, eller at de på Bagen, for å overtale mine med troende, skjelte meg ut for fariseer, lov lærer m.m. Det er sant, jeg lærte Loven, men denne som tuktemester til Kristus og som en troende kristens daglige levnets speil, at kjærlighet til Gud og nesten er den moralske lovs fylde, og hvor dette tilsidesettes, føler jeg ikke mye glede ved de høye påberopelser på Blodbrudgom og hvile i den Korsfestedes åpne vunder, om de enn med hine kvinner nok så mye gledet seg over ham. Selv da jeg var i Christiansfeld
Holstein 1804, fant jeg der orden, flittighet og ikke få som viste både
toleranse og kristelig kjærlighet. Likesom jeg også kjenner en del i Norge som
bekjente seg til Brødremenigheten, som er rettskafne, skikkelige mennesker,
som jeg både elsker og akter. Likesom jeg til denne menighets videre
unnskyldning vet at den omtalte mot meg så intolerante Sternhausen
er siden for lastverdige foretagende suspendert fra deres menighet. §
8. På landet omkring Christiania traff jeg atskillige som bekjente seg til
Brødremenigheten, men hadde før vært oppvakte av pastor Green, Sogneprest i
Aker, og det fantes flere i dette Sogn som aktet religionen
høyt og talte godt om denne Green. De ble forenet med meg. §
9. I Asker var en levning av en religiøs bevegelse som jeg tror en legmann hadde
vært begynnelse til, da han fra begynnelsen hadde vært svært nidkjær og
alvorlig i sin gudsfrykt, så at, da det i Norge ble oppvakt forfølgelse mot
dem, reiste noen over til Tyskland, men derfra kom de siden tilbake igjen.
Jeg vet ikke noe blant dem som var forskjellig fra statens herskende religion,
uten at de med stor iver og strenghet omtalte dem, som levde og lærte
annerledes. Ellers brukte de alvor i å ransake Skriften. Jeg talte flere
ganger med den gammel olding, som het Christen Ødegården, som viste mer og
mer fortrolighet imot meg. §
10. I Jarlsberg fant jeg en del gudfryktige mennesker, som var levninger etter
prestene Leths og Gerners arbeide. De fleste av dem forentes med meg. §
11. Likeså fant jeg også n på Listerland (Lista), som var en frukt av presten
Bugges og Sønns, nå biskop Bugges, arbeide. De hadde opprettet et aparte (eiendommelig)
forsamlingshus, som jeg så da jeg reiste om der. Det hadde ikke vært brukt på den tiden. §
12. I Bergen fant jeg noen besynderlige separatistiske meninger om
gudsdyrkelsen. Deres formann Peter Farver, var død
før jeg kom dit, men de øvrige av hans venner hadde rystelser, var svært
strenge, hang ved atskillige ytterligheter, med remmer i skoene, mennene lot
vokse langt skjegg, og de holdt seg (etter Apostlenes gjerninger 15) helt fra
å spise det som blodet av noe dyr var kommet i. Jeg overbeviste dem med
Kristi Ord, at hva som går inn gjennom munnen ikke gjør mennesket urent. §
13. I Nordfjord fantes noen av omtrent samme bekjennelse og meninger, men som
likevel var mer milde og føyelige, og de fleste av dem forente seg med meg. §
14. Andre besynderlige, dels fryktsomme og underlige sjeler fant jeg også i
Bergen og der omkring i landet, mange av disse samstemte med Jakob Bøhmes skrifter og andre mysterier, likevel var der mange
oppriktige og redelig mennesker blant dem. §
15. I nærheten av Trondheim fant jeg noen få, ikke som separerte fra statens herskende
religion, men som adskilte fra den store hop ved utmerket gudsfrykt. Biskop
Brun hadde som prest der, vært et middel til deres oppbyggelse, så vel som de
selv hadde søkt veien til livet. § 16. Foruten de før omtalte brødre i Christiansfeldt, traff jeg også enkelte særskilte religiøse partier i Danmark, hvorav noen hadde rett særegne begreper om kristendom og var altfor ivrige og overtroiske, så jeg ikke kunne bli enig med noen av dem. § 17. Endelig kom om høsten 1815 omtrent 30 matroser tilbake fra engelsk fangenskap, hvor de var blitt kjent med og hadde antatt kvekernes religions-ideer. De fleste av disse oppsøkte meg, og jeg søkte å fordra (godta) og fordrog (godtok) også især deres hensikt, som visst var god hos noen. Men ikke deres separatistiske meninger i atskillige ting, som strider imot den stats-religion som hersker her, slik som å forkaste sakramentenes bruk, ikke gå i kirke, ikke synge salmer, ikke underholde prester, ikke å ville tjene til Fedrelandets forsvar, men likevel selv nyte lovens og øvrighetens beskyttelse. De sitter tause i sine forsamlinger 1 til 2 timer, og når ingen særdeles rørelse beveger dem, så taler de ikke til oppbyggelse. Andre små ting avsondret de seg også i, så som ved en særdeles måte i klær, aldri å ta hatten av for noen, selv ikke ved deres gudsdyrkelse tas hatten av. Men det verste enda var at jeg syntes fortolkning over en del skriftsteder ville føre til sikkerhet, likesom jeg syntes at noen av dem var allerede innbilske hos seg selv og ringaktet andre. Selv om jeg for disse og flere årsakers skyld ikke kunne bifalle deres meninger eller forenes med dem, så har jeg likevel også blant disse funnet noen, som har vært alvorlig bekymret for deres egen og andres salighet, og at deres hjerters forsetter har vært redelige etter det begrep de har gjort seg. §
18. At jeg på flere steder her og der i Norge har funnet enkelte utmerkede
mennesker, det kan jeg til Guds pris og til min egen sanne glede ikke nekte.
At det også blant de mest redeligsinnede kan finnes betydelige svakheter, det
kan dessverre likeså lite nektes. Men ikke drister jeg meg til å dømme en
fremmed svenn som står og faller for sin egen Herre, Rom. 14, 4. Mye mer tror
jeg, at iblant ethvert parti, som bekjenner Jesus Kristus som en Frelser ikke
bare fra syndens straff, men fremfor alt fra syndens herredømme, der har Gud
sine sanne israelitter, selv om de titt er skjulte blant en stor mengde
klinte, som visst er uriktig å luke opp, men plikt etter evne å påvise.
Imidlertid er det min, som enhver kristens beste trøst, at Herren hersker
enda midt i blant sine fiender, Sal. 110, 2, at ondskap ikke kan ha kraft
imot visdom. Viddb. 7, 30. Men att Guds faste
grunnvoll står og har dette segl: Herren kjenner sine! 2 Tim. 19, Og helvedes porter skal ikke få overhånd over dem. Mat. 16,
18. Ønsker inderlig for dem, at høstens Herre ikke bare ville rense sin loe, men
og sende ut arbeidere til sin store høst, og at Han ville av sin nåde
oppholde og bevare sin kristne kirke og hellige Ord uforstyrret og
uforfalsket inntil dagenes ende. Amen!
Forts. n. nr. |
|