Om den bortkomne sønns eldre bror

Fra boken Betraktninger av P. Amlie.

Del 2.

Da det nå er stadfestet med manges vitnesbyrd at den eldste sønn ikke var noen fariseer eller egenrettferdig, men en rettferdig, en lydig sønn, som ikke hadde behov for omvendelse, så faller den mening som er grunnet på motsatt forklaring av Rosenius bort av seg selv. Så som når han forklarer om det, at sønnen «var ute på marken», med å omgås med (kun) ytre ting, være ute fra sitt eget hjerte og fra Faderens hjerte, sysselsatt med utvortes geberder, utvortes tjenester og iakttakelser. Eller når han forklarer om «sønnens vrede» og utleder av denne hans skrøpelighet, at det var Kains sinnelag, som her åpenbarte seg, at det var den merkelige vrede og bitterhet, som åpenbarte seg hos dette folk mot troens barn, som mye berømmer nåden. Som bare priser den uforskyldte nåde, og ivrer for troens rettferdighet. Mot Gud knurrer de og sier: «Vi har båret dagens byrde og hete, vi har angret synden, kjempet, våket, bedt oss, bortkastet synden mm. - Vi har aldri fått en slik salighet, fred og glede, selv om vi så lenge og så tro har tjent deg.»

Selv om, som sagt disse forklaringer faller bort, så skal vi likevel gjøre et par bemerkninger til det.

Over den del av lignelsen, at «sønnen var ute på marken» kan en vel ikke få en mer naturlig forklaring enn den, at han med troskap arbeidet i sin fars vingård. Og med hensyn til hans vrede og misnøye mot sin bror og far, så er det en skildring av selv den troendes store skrøpelighet og ufullkommenhet, som derfor daglig trenger til den ståendes omvendelse. For hvor sørgelig og nedslående det enn er, så er det likevel som David i Sal. 19, 13 klager: Herre! Hvem kan merke, hvor ofte han feiler, rens meg av mine skjulte brøst. Og Johannes sier: Dersom vi sier at vi ikke har syndet, gjør vi ham til en løgner, og hans ord er ikke i oss. 1 Joh. 1, 10. Mon vi behøver å gå lenger enn til oss selv, for å finne mannen, som er skyldig så vel i dette som i så mye annen skrøpelighet og usselhet? Hvor mange satans anfall merker vi ikke daglig? Hvor vrider og bukter ikke kjødet seg, lik en seiglivet slange, og vil ikke være annen underlagt? Hvor ofte er ikke verden som en Dalila, til å forføre og bedra?

Pontoppidan sier om dette: «Den eldste bror ble vred og ville ikke gå inn, men hans far måtte gå ut til ham og overtale ham til bedre tanker. Se her bildet på en rettferdig, som trenger til en daglig omvendelse, en rettferdig som kan forgå seg, handle overilt, altså i høyeste grad trenger til å tas ved hånden og føres om, eller omvendes, formildes og forbedres. Akk! Denne bedrøvelige sannhet, må de omvendte vel erkjenne, ja idelig og ydmykt bøye seg hjertelig for Guds ansikt, i alle deres veier må de erkjenne dette, at de ennå er syndere, ja i deres egen vann artige naturs grunn ennå underkastet tusener fristelser av kjødet, satan og verden, at der bor ikke noe godt i deres kjød, Rom. 7, 18 at satan står lettferdig omkring dem, Heb. 12, 1.»

Videre skal bemerkes at ikke på noe annet sted har Rosenius så klart lagt for dagen sitt forhold til den gamle kristendom, som i disse utviklinger om den eldste sønn. Han sammenligner dem, som bekjenner seg til og holder fast ved den rette og sanne kristendom, med den ugudelige brodermorder Kain, så at de i likhet med ham skulle hate og forfølge de evangeliske kristne, som «ivrer for troens rettferdighet», nemlig de som hyller hans kristendomsbegreper. Men på samme tid som han beskylder dem for et slikt hat, legger han nettopp ikke for dagen et bedre sinnelag imot dem ved sine stikkende og spydige talemåter, som ikke skal gi leseren inntrykk av, at de er utsprungne av kjærlighetens kildevell. Se s. 66 og 73 i boken «Den fortapte Sønn».

Hva som herved i midlertidig legges for dagen, det er et tro bilde av Rosenianismen, slik som den i dette stykke åpenbarer seg iblant oss, og man skal ikke ha grunn til å si, at disiplene vanslekter fra sin mester. Når det derfor nå iblant oss heter, at Johan Arndts og Hauges skrifter bidrar til lov trelldom og egenrettferdighet, så kan vi skjønne, hvorfra det har sin opprinnelse, og det sier da seg selv at man ikke kan ha åndsenhet med dem, som er så avvekne fra våre fedres tro og lære, selv om man derfor ikke behøver å bli fanatisk. Men man må under salighetsforlis med standhaftighet, ydmykhet og frykt vitne om den tro og lære, som vi fra barnelærdommen av er opplærte i, (2 Tim. 13) selv om hat, bakvaskelse og forkjetrelse er den lønn, som man derfor får oppebære.

Apostelen Paulus sier, Heb. 13, 7: Kom i hu eders veiledere, som har talt Guds Ord til eder! Betrakt utgangen av deres ferd og etterfølg deres tro! Denne apostelens formaning burde vi nok ta til hjerte, og jeg tror at dersom der er noen tro og kjærlighet i våre hjerter, så kan det ikke være annet, enn at slike betraktninger på den ene side må bøye oss til erkjennelse, ja ofte til vemodige tårer og klager, over hvor langt vi står tilbake for dem, og på den andre side til å jage bort lunkenhet og sløvhet, og til å vekke oss opp til en større fyrighet og alvor i vår salighetssak. Betrakter vi nå de her nevnte tre menns endelig, nemlig Johan Arndt, Hans Nielsen Hauge og Rosenius (Beskrivelsen om Johan Arndts og Hauges endelikt skal anføres senere, Rosenius’ står i hans «Levnetsbeskrivelse») så måtte vi snart bli overbevist om at de to første menns utgang etterlater seg den største oppmuntring til å etterfølge deres tro, for også ved livets aften å oppnå deres herlige utgang. Men akk! Mange iblant oss har øyner og ser ikke, ører og hører ikke, hjerte og forstår ikke! Mat. 13, -15. Noen som vel ynder og forsvarer Rosenius sin lære, vil likevel ikke åpent forkaste de nevnte skrifter, men dette er mer en lur klokskap for å vinne tilslutning, enn det er en overbevisningens sak. Hvor mange er det ikke for eksempel som gjerne ville ha Hauges navn på sine anstalter og innretninger, men som slett ikke er enig med ham i læren og våger enda, når det kommer til stykke å stille seg åpenbart fiendtlig imot dem, som vil forsvare dem.

Andre er nok ikke ganske enig i den nye lære, men de har betenkeligheter, for å trå opp imot den med noen bestemthet, for ikke å gi anledning til noe ufred, eller den egentlige årsak er nok den, at de flyr korset, de vil nødig miste menneskers aktelse. Nå vel! Den som vil være verdens venn, han blir Guds fiende. Men mon det ikke var bedre å ha Gud til venn, om enn hele verden var ens fiende? På grunn av disse tvetydige forhold blir ofte enfoldige og troskyldige sjeler misledet og villedet, så at den samme surdeig etter hvert inntar også deres hjerter, som danner dem til de samme overfladiske kristne, som de selv er. Vel er det å håpe, at noen av disse, selv om de om mange omveier ved Guds store trofasthet og nåde blir ledet til rette igjen, og det være da den oppriktige trøst i disse så betenkelige tider.