Om Lovens rette bruk for en kristen Fra boken
Betraktninger av P. Amlie. Del 1. I
«Lov og Evangelium» s. 368 til 410, gir Rosenius en
lengre utvikling, at de troende er frie fra Loven, hvorav bare følgende
punkter skal siteres og belyses: «De, som er blitt døde og fordømte av Loven,
så at de har søkt og funnet deres frelse i Kristi forsoning alene, de er
aldeles frie fra Lovens salighetsvilkår, eller forpliktelsen til å søke deres
rettferdighet og salighet ved Lovens etterlevelse, dermed er de også frie fra
Lovens dommer, fri fra Lovens forbannelse, Gal. 3, 13 og dernest er de i
forhold til deres tro fri fra Lovens regjering i samvittigheten, eller hva
apostelen kaller «Trelldommens ånd til frykt», Rom. 8, 15 og trelldommens åk,
Gal. 5, 1 samt fra de kvaler og lidelser som er forent med dette. Likeså
er også I, mine brødre, gjort
døde fra Loven ved Kristi legeme, for at I skulle bli en annens, hans
(nemlig) som er oppreist fra de døde, for at vi skulle bære frukt for Gud.
For da vi var i kjødet, virket de syndige lyster som (vaktes), så vi skal
tjene i Åndens nye vesen og ikke i bokstavens gamle vesen. Rom. 7, 4 - 6.
«For om jeg, som tror på Kristus, finner en syndeelendighet hos meg, som jeg
ellers tror, bare kan finnes hos de vantro og aldri hos Guds barn, så hjelper
all Kristi fortjeneste meg ikke; for det heter nå: Du har ikke del eller lodd i dette ord, for ditt hjerte er ikke rett
for Gud. Ap. Gj. 8, 21.» Hva sier den hellige
apostel? De, som hører Kristus til,
korsfester kjødet med lyster og begjæringer. Gal. 5, 24. Merk, han sier:
at de, som hører Kristus til, har
ennå slike lyster og begjæringer,
som må korsfestes. Når tankene først og sist står på oss selv, og hva vi
skulle være å gjøre, hvorved barnetilliten kveles og Loven blir rent ut den
regjerende makt i samvittigheten, da inntrer atter det syndevesen, og den
avmakt, som Loven alltid virker. Og av dette ser vi da hvor nødvendig
samvittighetens frihet fra Loven er også for den sanne helliggjørelse.» Når et gjenfødt menneske, som på
grunn av en sann omvendelse og en levende tro til den Herre Jesus Kristus, er
delaktiggjort i Kristi rettferdighet, hvorved Gud av idel nåde, uten
gjerninger eller fortjeneste frikjenner det for sin dom, og anser det i Kristus,
likesom det aldri hadde syndet. Da heter det: Rettferdiggjort ved troen har vi fred med Gud, ved vår Herre Jesus
Kristus. Rom. 5, 1. Og for slike
er Lovens dom og forbannelse opphevet, men ikke Lovens etterlevelse! For nå
er han nettopp kommet i den stand, at han kan etterleve og oppfylle Loven,
vel ikke etter dens bokstav, men i dens ånd. I sikkerhetstilstanden, der
samvittigheten og Guds hellige Lov blir overtrådt uten frykt, og av den grunn
vil, som Paulus sier: Guds vrede kommer
over vantroens barn, men samvittigheten er nå blitt våken og kjærligheten
til Gud og Hans hellige vilje (hvilke inneholdes i Loven) er tent i hjertet,
så har han lyst til Guds Lov, etter det innvortes menneske, og derfor har en
sønnlig frykt, for å gjøre Gud imot, og når han imot sin vilje av
skrøpelighet forser seg så rammer Lovens forbannelse ham ikke, men likevel
har han over det tukt og bebreidelse i samvittigheten, som driver ham til å
søke renselse i Jesu blod. For budet er
en lykt og læren et lys. Tilrettevisning og tukt er en vei til livet,
Ord. 6, 23. De skriftsteder Rosenius anfører her, Rom. 8, 15; Gal. 5, 1; Rom. 7, 4 - 6; om trelldommens ånd, om å være død fra Loven osv. forklarer han slik, at en kristen skal være så fri fra Lovens, ikke bare forbannelse, men også påminnelse i samvittigheten, som en kvinne er fri fra mannen når han er død, at en kristen ikke skal føle noen samvittighetsuro eller bebreidelse, «kvaler og lidelser» over forseelser og synder, om de enn kan være store nok, fordi sier han: at barnetilliten derved svekkes, og Loven kommer til å regjere i samvittigheten, som har den virkning, at den istedenfor å virke til forbedring, bare oppvekker syndebegjæret til større attrå etter synden. For nå rett å innprente dette sier han: «for om jeg som tror på Kristus, finner en syndeelendighet hos meg, som jeg ellers tror, bare kan finnes hos de vantro og aldri hos Guds barn, så hjelper all Kristi fortjeneste meg ikke, for det heter nå: Du har verken del eller lodd i dette Ord, for ditt hjerte er ikke rett for Gud. Ap. Gj. 8, 21.» For å kunne bevare fred med Gud i en
god samvittighet, er det altså nødvendig å vende samvittigheten til synden
ved tanken på at Gud på grunn av Kristi forsoningsblod ikke tilregner oss
den, selv slike synder, som en Peters og Davids fall, når vi bare ikke med
fritt forsett styrter oss i slike åpenbare laster og lever i dem, for ellers
nytter jo Kristi fortjeneste oss ikke, og vi faller inn under Peters
forbannelse over trollkaren Simon. En trøsterik lærdom er dette ganske visst
for - ja, for hvem? For et kjødelig og sikkert menneske og en hykler, som
gjerne vil leve etter kjødet, og likevel har håp om Himmel og salighet. Som
derfor har den dom at de har faret vill fra troen, idet de forkaster en god
samvittighet, derimot vil en slik lærdom engste og bekymre en uerfaren, men
redelig kristen, som fordi han har en øm samvittighet mot synden, skal høre inn under forbannelsen. Så anfører han videre et vers fra
Gal. 5, 24, som skal styrke denne oppfatning av Lovens bruk, men for å kunne
få gjøre en slik anvendelse av dette vers, må han forandre selve
skriftspråket, og det er svært alminnelig i hans skrifter å se mistydning av
Skriften ved bare å ta begynnelsen eller slutten av et vers. Nå, han anfører
verset slik: De, som hører Kristus til,
korsfester kjødet med lyster og begjæringer. Med dette vil han si som så:
«De korsfester kjødet, arbeider på å undertrykke lyster og begjæringer, men
disse bryter likevel av og til ut i gjerninger; men den hellige apostel sier
likevel at de hører Kristus til, og derfor må ikke samvittigheten la seg
binde; for «når tankene først og sist står på oss selv, hva vi skulle være å
gjøre, hvorved barnetilliten kveles, og Loven blir rent ut den regjerende
makt i samvittigheten, da inntrer igjen det syndevesen og avmakt, som Loven
virker,» osv. Det nevnte vers lyder slik: Men de som hører Kristus til, har
korsfestet kjødet med lystene og begjæringene. Paulus taler i dette
kapittel om frihet fra Lovens åk, som består i det at man ikke lenger vandrer
etter kjødet, men etter Ånden; derfor sier han i vers 18: Men dersom I drives av Ånden, er I ikke
under loven. Så regner han opp kjødets gjerninger i v. 19 - 21, og sier:
at de, som gjør slikt, skulle ikke arve Guds rike. Videre regner han opp
Åndens frukter og sier, at mot slike er ikke Loven. Deretter sier han i v.
24: Men de som hører Kristus til, har
korsfestet kjødet, så det ikke lenger får bryte ut i gjørlige, åpenbare
synder. Under gjenfødelsens prosess fikk syndevesenet avskjed, ikke bare noen
synder (lyster og begjæringer), men alle vitterlige synder, lystene og
begjæringene, som ble underkuet. Men den fortsatte korsfestelse taler
apostelen om i vers 25, når han sier: Dersom
vi lever i Ånden, da la oss også vandre i Ånden! For
kjødets sans er død, men Åndens (sans) er liv og fred. Rom. 8, 6. Det siterte vers fra Rom. 8, 15. Kp. 7, 4 - 6 og
Gal. 5, 1, som taler om frihet fra Loven, er, som allerede sagt, ikke så å
forstå at denne frihet skulle bestå i samvittighetsløshet og sikkerhet, så at
en Kristen skulle være ubekymret, over sine feiltrinn og synder, men denne
frihet består i det at vi på grunn av nåden i Kristus gjør godt med lyst og
fører er smukt levnet, uten Lovens tvang. Derfor er denne frihet en åndelig
frihet, som ikke tar bort Loven, men gir oss det som Loven krever, som er
kjærlighet til Gud og nesten, vi er dermed fri for Lovens forbannelse og dom,
og nå heter det om oss: I er ikke under
loven, men under nåden. Rom. 6, 14. Derfor sier Paulus i Rom. 3, 31: Avskaffer vi da loven ved troen? Det være
langt fra! Men vi stadfester loven. Det er om denne materie samtlige 6 -
7 og 8 Kp. i Romerbrevet handler om, at ikke noe
kjød kan bli rettferdiggjort, ved Lovens gjerninger, og når et naturlig og
kjødelig menneske begynner på det så oppvekkes synden og blir mektig, og han
gjør bare Lovens gjerninger med ulyst og hat, både til Gud og Hans Lov, fordi
den krever mer enn Han kan holde, og fordi han helst ville leve etter sine
lyster, men når Lovens forbedring og dom kommer hjerte og samvittighet så
nær, at han blir forferdet for Guds vrede, så han bare ser død og fordømmelse
for sine øyner, og sukker om nåde, da er det forbi med syndelysten, og hat
til synden er nå kommet i stedet, som den nå vender ryggen, og nå kan nåden i
Kristus mottas, hvorved han blir frikjent for Lovens forbannelse og dom.
Derfor heter det: For jeg er ved loven
avdød fra loven, for at jeg skal leve for Gud, Gal. 2, 19. Nå er den
rette frihet fra Loven inntrådt, og hva skal den benyttes til? Er det til en
anledning for kjødet? Nei, sier
apostelen, men nå er vi løst og døde
fra loven, under hvilken vi ble holdt (fanget), så vi skal tjene i Åndens nye
vesen og ikke i bokstavens gamle vesen. Rom. 7, 6. Dette holder han frem
med stort ettertrykk i Kp. 8 fra 1. til 14. vers,
at dersom denne frihet skal bevares, så må vi speke vårt legeme, drepe våre
syndige lyster, og tvinge våre lemmer, at de kunne være Ånden lydige, og ikke
den syndige begjæring. For sier han: så
er der da ingen fordømmelse for dem, som er i Kristus Jesus, som ikke vandrer
etter kjødet, men etter Ånden. - For de som er etter kjødet, sanser det
kjødelige; men de som er etter Ånden, (sanser) det åndelige. For kjødets sans
er død, men Åndens (sans) er liv og fred. For kjødets sans er fiendskap imot
Gud; for den er ikke Guds lov underdanig, ja, kan heller ikke være det. Men
de som er i kjød, kan ikke tekkes Gud. - Derfor brødre, er vi ikke kjødet
skyldig å leve etter kjødet; for dersom vi lever etter kjødet, skal I dø; men
dersom I døder legemets gjerninger ved Ånden, skal I leve.
2. del i neste nr. |
|