Epistelen på 13. søndag etter trefoldighet

Fra Hans N. Hauges Postille.

Gal. 3, 15 – 22.

 

            Brødre! Jeg vil tale på menneskelig vis: Ingen gjør dog et menneskes testamente, som er stadfestet, til intet eller legger noe til. Men forjettelsene er tilsagt Abraham og hans sæd; han sier ikke: Og i dine sæder, som om mange, men som om én: Og i din sæd, som er Kristus. Men dette sier jeg: Det testamentet som forut er stadfestet av Gud på Kristus, kan loven, som ble gitt fire hundre og tretti år deretter, ikke gjøre ugyldig, så den skulle avskaffe forjettelsen. For er arven av loven, da er den ikke mer av forjettelse; men Gud skjenket Abraham den ved forjettelse. Hva skal da loven? Den ble lagt til for overtredelsenes skyld, - inntil den sæd kom som løftet gjaldt – forordnet ved engler, ved en midlers hånd. Men midleren er ikke (bare for) én; men Gud er én. Er da loven imot Guds forjettelser? Det være langt fra! For var det gitt en lov som kunne gjøre levende, da var rettferdigheten virkelig av loven; men Skriften har innesluttet alt under synd, for at forjettelsen av Jesu Kristi tro skulle bli gitt dem som tror.

         Brødre! Jeg vil tale på menneskelig vis: Ingen gjør dog et menneskets testamente, som er stadfestet, til intet eller legger noe til. Her tar Paulus et bevis av de menneskelige gjerninger, at den som utsteder et testamente på gods og eiendom, for å gi bort eller feste til, mye mindre skulle da det Testamentes Pakt og løfte som Gud har gitt og stadfestet, gjøres til intet eller legges noe til! Gud hadde tilsagt Abraham og hans ætt løftet, han sier ikke i de sæder, som han taler om mange, men om én: Og i din sæd, som er Kristus. For der er bare én Megler imellom Gud og menneskene, det er mennesket Kristus, 1 Tim. 2, 5. Der er ikke salighet i noen annen, der er ikke gitt noe annet navn å bli salig i enn det navn Jesus, Ap. Gj. 4, 12. Ham gir alle profetene det vitnesbyrd at hver den som tror på Ham, skal ha syndenes forlatelse ved hans navn, Ap. Gj. 10, 43, nemlig når troen er levende, så den døder synden, så mennesket forlater og avstår fra det onde.

Men dette sier jeg: det testamente som forut er stadfestet av Gud på Kristus, kan loven, som ble gitt fire hundre og tretti år deretter, nemlig etter Han lovet Abraham at av hans ætt skulle Kristus fødes og alle slekter velsignes i Ham, 1 Mos. 22, 18. ikke gjøre ugyldig, så den skulle avskaffe forjettelsen. For er arven av loven, da er den ikke mer av forjettelse; men Gud skjenket Abraham den ved forjettelse. Hva skal da loven? Den ble lagt til for overtredelsenes skyld, for det første at mennesket ved Loven skulle kjenne synden og speile seg i Loven, hva det er de bryter i Loven. For det andre er den en Lov, som overtredere skal dømmes etter, eller anklage dem, Joh. 5, 45. For det tredje er det vår regel og rettesnor, der alle som tror løftet, får kraft til å vandre etter, så at Gud som først gav løftet om Kristus ved Abraham og siden Loven ved Moses, som var stadfestet ved midler, yppersteprester, ofringer og seremonier, som skulle vedvare inntil den ætt kom nemlig Kristus, da skulle alt dette avskaffes. Dette var bare skygger og forbilder med ofringer, dette avskaffet Jesus med sitt fullkomne offer, Heb. 9 kp. som vi leser i Epistelen på Midtfaste søndag. Bare den hovedsum av Loven er igjen, nemlig kjærlighet til Gud over alle ting og vår neste, som oss selv, dette ble beskikket ved englene, på grunn av Midlerens hånd.

Men midleren er ikke (bare for) én; men Gud er én, det er Jesu hånd som midler, som ikke midler for en alene men tilhører alle som vil motta Ham, så er Han ikke bare éns forliker men mange, likevel er Gud én, og alle må bli forent i Ham. Om denne Midler sier Stefanus, da han sier: denne var den som var i menigheten uti ørkenen med engelen, som talte til ham på berget Sinai, og med våre fedre, den som tok imot levende ord for å gi oss, Ap. Gj. 7, 38. For Jesus Kristus, Gud og mann, er det Ord som var hos Gud og ble kjød, bodde iblant oss, og alle ting ble gjort av Ham, Han gav da Loven på Sinai berg, og er det vesentlige Ord, som Faderen har utført sin vilje ved, som er Livets Ord. Og selv om denne Midler er én, så er likevel budskapene forskjellige. For da Han fremførte Lovens budskap etter sin rettferdige Faders befaling, så fulgte av det dødens dom over det mennesket som var falt i synd. Men det andre budskap hadde et annet innhold, da Han kom selv i kjødet, ble en forbannelse, som Lovens Bud påla overtredere. Da Han nå tok bort fiendskapet, Ef. 2, 15, imellom Gud og oss, vi som ville la oss forlike med Gud, og motta dette glade budskap til liv og lykksalighet.

Er da Loven imot Guds forjettelser? Det være langt fra! For var der gitt en lov som kunne gjøre levende, da var rettferdigheten virkelig av loven; men Skriften har innesluttet alt under synd, for at forjettelsen av Jesu Kristi tro skulle bli gitt dem som tror.

Av disse siste ord av vår dags Epistel ser vi Pauli mening og hovedgrunn i å overbevise og lære om den kristelige rettferdighet, som kommer av troen og ikke av Loven, som vi har lest i noen Epistler før, især på Midtfaste søndag. Her sier han: dersom der var noen Lov gitt, som kunne gjøre levende, da var rettferdigheten sannelig av Loven, men det er den ikke, for bokstaven døder, leser vi i forrige Epistel, og Skriften har innesluttet alle ting under synd, så de alle er skyldige for Guds dom. Ingen har noe godt å stole på av egen rettferdighet, eller kan kreve noe hos Gud, men alle må motta Jesu rettferdighet ved troen, som er en Guds gave. Så der er ikke noen som har noe å rose seg av, Ef. 2 kp. Enhver må derfor se seg for og prøve hva rettferdighet og tro han har, enten det er sin egen, som er som et besmittet klede, Es. 64, 5. For er troen død, da bærer den onde frukter, men er den levende, da bærer den rettferdighetens frukter, som en får i fred. Amen.