Avsløring!

Av anti-Israel-mentaliteten i Kirken

Teologien og Israelsmisjonen.

Del 2.

2. HAR KARMEL OG MISJONENE FORSKJELLIGE GRUNNSYN?

Som ung teolog med bevisst kall til å gjøre noe for Israel meldte jeg meg en 4-5 ganger hos Israelsmisjonen, men ble alltid avvist. Da visste jeg lite om misjonens innstilling, men regnet med en felles kjærlighet til Israel. Jeg hadde vært i Palestina alt i 1938 og tillot meg å foreslå en norsk virksomhet der, men forsto snart at det ble oppfattet som umodent svermeri. I misjonen fikk jeg høre at «et ulydig folk har ingen løfter» og «Israel må omvende seg for å få sitt land igjen.» «Palestina er for alltid oppgitt som løsning av jødespørsmålet,» hevdet generalsekretæren.

For å følge mitt prinsipp om å «fylle institusjonene» og unngå splittelser banket jeg ennå på misjonens dør med de beste karakterer og anbefalinger, men alltid forgjeves. Til sist tilbød jeg
meg å arbeide uten økonomisk forpliktelse for dem. Da velsignet formannen meg samtidig som han meddelte at de nok ikke hadde bruk for meg.

Først etter alt dette grunnet mine venner et eget arbeid for Israel, som fra 1945 sto fram som Karrnel-Instituttet. I 1941-42 under den tyske okkupasjonen syklet jeg Norge rundt og talte Israels sak, inntil jeg måtte flykte til Sverige og ble der til krigens slutt. Her lærte jeg mange jøder og jødekristne bedre å kjenne og kunne nærmere utarbeide det grunnsyn, som venner
i flere land siden har sluttet opp om. Nå spres Karmels tanker både på norsk, finsk og tysk. Slik ble Karmel til - uten at noen kan anklage oss for ønsket separatisme.

Senere forsto jeg bedre Guds ledelse i alt dette, nemlig da jeg lærte israelsmisjonene både her og i utlandet nærmere å kjenne. Det ble klart for meg at skulle jeg utføre mitt kall fra Gud i Israel, måtte jeg nettopp ikke bli israelsmisjonær. Den svenske misjonsdirektøren møtte jeg som «erkenazist» i flyktningenes favorittblad «Trots Allt». Det var fordi han hadde prestert å skrive i et blad i Stockholm, mens Norges jøder ble deportert langs svenskekysten til Tysklands gasskamre: «Jødene er dømt til å stå i historiens store skammekrok, og der skal de stå til de
omvender seg til Kristus.» Senere så jeg ham omgitt av unge, jødiske flyktninger, som lot seg døpe inn i den svenske kirke. «Usmakelig sjelefangst, utnyttelse av flyktningers elendighet»,
kalte jødene det. Misjonenes statistikker om møter og dåp forarget meg. Og mens Palestina stadig tydeligere framsto som jødenes eneste håp, merket jeg meg den ærverdige teologens ord, som ledet den danske israelsmisjon: «Jødene skal aldri få landet uten at de omvender seg!» Det var et fastlagt dogme, som denne professor innprentet sine studenter.

Jeg skammet meg over at slike misjoner skulle representere kirken overfor Israel. Og enda mere over mange døpte jøders inn- stilling til sitt folk og land. Det ble klart for meg at døpte jøder må lære å elske sitt eget folk og Jesus Messias mere enn kristenhetens ytre fordeler. Likeså at det er viktigere å bygge opp ny tillit mellom de kristne og Israel enn å assimilere jøder med våre kirkesamfunn bort fra sitt eget folk.

Da staten Israel så uventet av mange kristne ble opprettet i 1948, håpet vi at misjonene ville erkjenne sine gale fortolkninger og feilgrep. Men det er aldri skjedd. Sionismen stemplet
man som en antikristelig bevegelse og selve sionist-staten som et nasjonalistisk og politisk eksperiment, dømt til undergang. Mange kristne ledere ventet at jødene skulle bli kastet i Middelhavet, ja, det så nesten ut som om noen håpet det også - for sine teoriers skyld! Først da Israel viste seg å være mere seiglivet enn de hadde tenkt, begynte man litt etter litt å akkomodere etter situasjonen. Til sist kom også israelsmisjonens misjonærer, som ble kastet ut av Europa, til «svermeriets» land med sine døpte jøder.

Karmel hadde da hatt fotfeste i landet alt siden 1946, først i Jerusalem og siden i Haifa. I april 1949 begynte vi med sjømannskirke i den tidligere tyske kirken, hvor jeg fikk ideen om
dette alt i 1938. Vi arbeider for våre sjøfolk og for å skape kontakt og tillit mellom jøder og kristne, mellom Israel og Norden. Og vi støtter de messianske jøders kamp for anerkjennelse, frihet og uavhengighet. Israelsmisjonen søker derimot å bygge opp en luthersk menighet med norsk-rumensk preg. Deres mål er å innlemme flest mulig jøder i kirken ved dåp. Vårt mål er jordmortjenesten for en messiansk synagoge, som skal berede Jesu gjenkomst til sitt eget folk, den nye, store Palmesøndagen, som Martin Luther en gang så fram til, da han tolket Matt. 23, 39.

Så har altså Karmel og Israelsmisjonen forskjellig grunnsyn både når det gjelder metode og mål for arbeidet i Israel.

Forts. n. nr.