Om lovens rette bruk for en kristen

Fra boken Betraktninger av P. Amlie – Del 2.

Så ser vi da hva den rette tros gjerning egentlig er, som her omhandles, nemlig til å drepe den gamle Adam og tvinge kjødet, og hva ellers skulle vel gjenfødelsen tjene til? Er det ikke til det vi er dødet i vår dåp? Det lyder jo med bestemte ord slik: Så er vi da begravet med ham ved dåpen til døden, for at likesom Kristus er oppreist fra de døde ved Faderens herlighet, så skal også vi vandre i et nytt levnet. Rom. 6, 4. Kristus er jo ikke kommet for å oppløse Loven, men for å stadfeste den, derved at Han skulle avskaffe djevelens gjerninger.

Johannes Gossner sier om den rette bruk av Loven slik: «Men den som vandrer i Herrens veier og Bud av takknemmelighet og kjærlighet til sin Forløser, som jo ved sin død har forløst ham fra synden, ham vil du likevel ikke kalle en Lovens trell? Så ville jo kristendommen være en oppløsning av Budene, en omstyrtning av Guds hellige Lov? Så må vel av samme grunn også dette: du skal ikke slå i hjel, ikke stjele, ikke bedrive hor være lovtrelldom? Og dette: å spotte Gud, forakte sine foreldre, stjele, lyve, osv. være evangeliske tanker. Skal den evangeliske frihet lukke porter og dører så vidt opp at man kan overtre Loven, og gjøre hva man vil, uten å se seg om etter Guds Bud, og uten å rette seg etter det; så måtte man mye mer kalle den kjødets frihet, ubundethet, tøylesløshet, som verken er etter Det gamle eller Det nye Testamentet, verken mosaisk eller kristelig, men heller hedensk og ugudelig. En frihet som slangen innførte i verden, men ikke den, som Kristus har vunnet oss. Den rette Livets Ånd har frigjort oss fra Loven, fra synden og dødens makt og herredømme, men ikke fra Budenes iakttakelse og den samvittighetsfulle oppfyllelse av hans hellige vilje.»

2. I. Av Konkordieformelen s. 343 anføres følgende: Vi tror, lærer og bekjenner, at selv om de i sannhet troende og til Gud omvendte mennesker er ved Kristus blitt befridd og utløste fra Lovens forbannelse og tvang, så er de av den grunn likevel ikke uten Lov, men de er derfor gjenløste av Guds Sønn, at de dag og natt skulle øve seg i samme. Sal. 119. (1ff. Sal. 1, 2) Slik levde heller ikke våre første foreldre før fallet uten Lov, for Guds Lov var innskrevet i deres hjerte, idet de var skapte til Guds billede.

3. II. Vi tror, lærer og bekjenner, at Lovens preken bør drives med flid, ikke bare for de vantro og ubotferdige, men også for de sanne troende, i sannhet omvendte, gjenfødte og ved troen rettferdiggjorte.

4. III. For om de enn gjenfødte og fornyede i deres sinns ånd, så er likevel slik gjenfødelse og fornyelse i denne verden ikke fullkommen, men bare begynt og de troende står med sin sinns ånd i en stadig kamp mot kjødet, det er mot den fordervede natur og vanart, som henger ved oss like til døden. Gal. 5, 17. Rom. 7, 21 -23.

For denne gamle Adams skyld som enda stikker i menneskets forstand, vilje og alle dets krefter, er det nødvendig, at Herrens Lov alltid lyser for dem, for at de ikke etter sitt eget hjertes tanker skulle foreta seg noen vilkårlig og selvvalgt gudsdyrkelse, så vel som også for at den gamle Adam ikke skal handle etter sin egen vilje, men imot sin vilje, ikke bare ved Lovens formaning og trussel, men også ved straff og plager blir tvungen til å følge Ånden, og gi seg fanget av den. 1 Kor. 9, 27; Rom. 6, 12; Gal. 6, 14; Sal. 119, 1 fl.; Heb. 13, 21 og 12, 1.

5. IV. Hva nå forskjellen mellom Lovens gjerninger og Åndens frukter angår, så tror, lærer og bekjenner vi, at de gjerninger som skjer etter Loven, så lenge er og kalles Lovens gjerninger, som de bare avtvinges menneskene ved straffens svøpe og Guds vredes trussel.

6. V. Men Åndens frukter er de gjerninger som Guds Ånd, som bor i de troende, virker gjennom de gjenfødte, og som gjøres av de troende, for så vidt de er gjenfødte, som om de ikke visste om noe Bud, noen trussel eller belønning. På denne måte lever Guds barn i Loven og vandrer de etter Guds Lov, som Paulus i sine brever kaller Kristi Lov og sinnets Lov. Rom. 7, 25; 8, 7; Gal. 6, 2.

7. VI. Følgelig er og blir Loven både for de botferdige og for de ubotferdige, for de gjenfødte og for de ikke gjenfødte mennesker en eneste Lov, nemlig Guds uforanderlige vilje og forskjellen ligger, så vidt lydigheten betreffer, bare hos mennesket, idet den som ennå ikke er gjenfødt, (likesom også de gjenfødte etter kjødet) av tvang og uvillig gjør hva Loven krever av ham, mens derimot den troende, for så vidt han er gjenfødt, uten tvang med villig Ånd gjør, hva ingen Lovens trussel noensinne ville kunne tvinge ham til.

Etter dette forkaster vi som en fordervelig mot kristelig tukt og sann gudsfrykt stridende lære og villfarelse, når det blir lært, at Loven ikke på overforstående vis og måte skal foreholdes og innskjerpes de kristne og sanne troende, men bare de vantro, ukristne og ubotferdige.»

Dersom vi ville være evangelisk-lutherske kristne, og bekjenne oss til den evangelisk-lutherske tro og lære, så må vi vel være enige i hva som her er anført, og er vi enige i det, så kan vi jo ikke annet enn forkaste Rosenius sin lovløse og ubundne lære, som ikke leder til annet enn til kjødets frihet, til de Nicolaiteres og Laudiceeres lære. Hans lære om de troendes frihet fra Loven kan i få ord repeteres, som består i dette: at freden med Gud i en god samvittighet skal ikke forstyrres, på grunn av vedhengende feil og skrøpelighetssynder, (hvis grense er så vidt utstrakt, som til Peters og Davids fall), for hvis vår tro og fred skulle være avhengig av vårt levnet og ikke av Kristi fullkomne rettferdighet, så var Kristi forsoning for våre synder ikke fullkommen.

Til ytterligere stadfestelse på dette skal følgende siteres fra «Lov og Evangelium» s. 82 - 83: «For om Gud skulle se på oss og holde oss for rettferdige og tekkelige, når vi selv er frommere, og derimot mindre rettferdige i våre ringe stunder, da var det falskt alt, hva Kristus og hele Skriften sier, at vår rettferdighet bare består i Ham og Hans gang til Faderen, for da skulle rettferdigheten for en del bestå i oss og vår egen fromhet.» «Der finnes også kristne som ellers er opplyste og troende, men tar anstøt av deres eget levnet, i særdeleshet noen viss synd, som altfor mektig og tyrannisk henger ved dem, og de er derfor aldri rett trygge og glade i Kristus, men går i en viss hemmelig selvfordømmelse, halvt usalige. Slike burde også her våkne og se at de har begynt på ny å ta trelldomsåket på deres skuldre, på ny søker rettferdighet hos dem selv og ville være rettferdige og salige i deres eget navn. På slike ser Jesus med et mildt bebreidende blikk og sier: «Jeg helligede meg selv for deg, jeg gikk med mitt blod til Faderen.»

Den som kan forskanse seg med en slik jerntro, han kan nok så lenge innbille seg at det ikke er så nøye med kjødets dødelse og korsfestelse, at han kan dysse sin samvittighet i søvn, og da får han jo fred, men akk! Det er en usalig fred eller sikkerhet. Paulus sier om slike: De farer vill fra troen idet de forkaster en god samvittighet.

Skal synden tyrannisere, herske eller regjere over en troende? Nei, ingenlunde. Da er han jo ikke under nåden, men under Lovens dom og forbannelse. Gud lar seg ikke spotte, hva et menneske sår, skal han høste. Det står da utrykkelig i 1 Joh. 3, 8: Den som gjør synd, er av djevelen; for djevelen synder fra begynnelsen. Dertil er Guds Sønn åpenbart at han skal gjøre ende på djevelens gjerninger.

Den ypperlige teolog Johannes Gossner gir oss en bedre forklaring på, hvorledes vi både skal bekomme (motta) og beholde Kristi fred, idet han over Kol. 3, 15 med flere skriftsteder sier: «For et kristelig, kjærlig gemytt, som inderlig elsker sin Frelser, kommer alt an på at han i alt ved hvert skritt treffer Herrens vilje og veier. Han vil ikke gjøre, enda det minste trinn imot Guds vilje og veier, han vil ikke gjøre, enda et eneste trinn imot Guds vilje. Herrens bifall er hans eneste drivhjul til alle hans tanker og handlinger. Og siden vi ikke alltid kunne med visshet vite Guds vilje, og hva som behager Ham, så ber et slikt elskende hjerte uavlatelig, at Herren vil kunngjøre ham sine veier og lede ham på sin velbehagelige, jevne vei, på det han må styres av Ham og Hans Ånd. For ellers kunne vi ikke bevare i oss Guds fred, som forsikrer oss om Hans velbehag, og er en pant og et segl på Hans kjærlighet.

Denne fred viker bort eller avtar så snart vi trår ut fra den vei som Hans evige, hellige vilje foreskriver for oss og byder oss å gå. Den, som går sine egne veier, og følger sin egen vilje, kan umulig ha den sanne fred. Han bedrar seg, når han tror å nyte Guds fred; det er visst en falsk fred, som ikke er av Gud. Be derfor, be uten avlatelse, at Guds fred, som overgår all forstand, må styre deres hjerter og bevare dere i Kristus Jesus. Fil. 4, 7. Er freden gått tapt så bekjenn deres synder og søk den igjen ved omvendelse og troende bønn.»

Dette er gyllne ord, som finner gjenklang i alle sanne troendes hjerter. Her kjenner de seg igjen, og herved vil de bli tross djevelen og dem som vil forende det sanne Ord og den rette lære. Men den, som dette gjør, skal bære dommen, samme hvem han er.

Har vi Ham, som har betalt,

har vi Ham, som fyllestgjorde,

da er Lovens trussel borte,

Jesus har det klaret alt,

ja, Han selv oss kraften giver

til å følge Lovens Bud,

Gud, den Hellig Ånd oss driver

at vår gjerning skjer i Gud.

Da er Loven oss et speil,

som vi kan for øye sette

alltid mer og mer å rette

våre mange syndefeil,

da er Loven intet annet

enn en hellig Himmelsti,

Ja med hjertens fryd beblandet,

når man går kun rett deri.