Haugianismens tid 1796 til 1850 Fra Heggtveits
kirkehistorie – Del 25 Etter
hjemkomsten oppholdt han seg en tid på fedregården Opsahl og hjalp til med
gårdsbruket. Moren var da enke. Hans åndelige liv skjøt sin stille vekst og
fikk næring ved flittig bruk av bønnen, Guds Ord og alterets sakrament. Til
hans store glede besøkte Hauge i årene 1800 og 1803 bygden, frukten av
oppbyggelsene ble atskillige vakte. I 1803 kjøpte John Opsahl gården Forseth
i Vestre Gausdal og flyttet dit, hvor han imidlertid ikke fikk liten trengsel
for sin tro skyld. Han hadde de som misunte ham og ikke tålte at det gikk den
arbeidsomme og flittige mann vel. Etter å ha bodd der 4 år, prøvde man å
drive ham fra gård og grunn. En odelsberettiget ble funnet, og med ham ble
det avtalt, at han skulle ta gården igjen etter takst. John ble stevnet og
selv om det falt tungt å flytte, inngikk han forlik og overlot eiendommen
frivillig. Det var i 1807, samme år kjøpte hans eldste bror Svend søndre
Bleken i Fåberg for ham. Det var en stor men vanstelt gård. I tillegg kom at
hans nærmeste omgivelser den gang var ugudelige. De drakk og reves (ruset
seg) med enhver som de kunne velte seg inn på, og når det ikke var anledning
til dette, sloss de innbyrdes. Dette naboskap skaffet ham mange
fortredeligheter. En føderådskone satte hans og hustruens tro og tålmodighet
på mang en hard prøve i en rekke av år. Ondskapen gikk så vidt at hun pleide
å slå urent vann m. m. ned på deres dørhelle. En gang slo hun stygt sølevann
like i ansiktet på John, i det samme han helligdagskledd skulle trå inn sin
dør. Istedenfor å bli heftig, sa han blidt og vennlig til henne følgende ord,
mens det skitne vann silte nedover ansiktet og klærne på ham: «Jeg ville ikke
ha gjort slikt med deg, jeg!» Hvoretter han gikk stille inn. I over et halvt år hundrede levde han her som en varm og
forsiktig kristen, dyktig og driftig i det timelige. Hans hus var et kjært
tilholdssted for reisende legmenn og midtpunkt for det kristelige liv i
egnen. I den første tid etter sin vekkelse og en årrekke fremover holdt han
oppbyggelser i hjembygden. Det gikk svært enkelt og enfoldig til. Han begynte
med en kort bønn, leste så et stykke av en Postille eller en annen god
oppbyggelsesbok sluttet med en hjertelig formaning til folket om å omvende
seg, tro på Jesus og følge Ham etter i et hellig liv. Det milde og kjærlige
var sterkt fremtredende hos ham i forbindelse med en inderlig kjærlighet til
brødrene og stor gjestfrihet. Av og til gjorde han også lengre reiser for å
besøke venner og tale Guds Ord. Mikkel Hauges datter har fortalt at han var
på Eker Papirmølle, hvor han han holdt samlinger og oppbygget alle med sin
vakre sang og sitt klare, hjertelige vitnesbyrd, som hun syntes vitnet både
om rik livserfaring og stort lys i Guds Ord. I den lengste tid av sitt liv
innskrenket han seg imidlertid til å delta sammen med andre ved å holde bønn
eller si noen formaningsord til slutt. Disse var imidlertid inderlige og
alvorlige, i god forstand enfoldige. Mest virket han gjennom sin forsiktige
vandel og personlig samtale med den enkelte. I 1847, da han allerede var en gammel
mann, brakk han lårbeinet ved at han falt utfor låvebroen mens han kjørte
høy. Bruddet ble feilaktig behandlet av legen. John lå flere måneder til
sengs og gjenvant aldri sin fulle førlighet. Men han høstet rik åndelig
velsignelse av dette. En natt mens han blundet en kort stund, drømte han, at
Nils Forseth, en mann som drev ham fra gården, kom og spurte alvorlig: «Har
du noe imot meg?» Straks våknet han og tenkte, det var bare en drøm og lot
det fare. Han slumret igjen, og drømmen gjentok seg på samme måte tre ganger.
Dette gjorde ham urolig og han begynte å overveie, om det var noe Gud på
denne måte ville minne han om. Etter å ha prøvd seg nøye under alvorlig bønn
kom han til den erkjennelse, at han uten selv å vite det, hadde båret på en
stille uvilje eller et hemmelig nag til mannen og hans medskyldige. Jesu
lignelse om den ubarmhjertige medtjener stod nå mer levende for ham enn noen gang
tidligere, og der ble mange selvprøvelsens stunder ikke bare med tunge kamper
og ydmykelser, men også rike på nåde. «Forlat oss vår skyld, som vi forlater
våre skyldnere», ble en daglig lekse for ham i Åndens skole. Slik lærte han
dypere og bedre enn før hva den femte bønn i Fadervår hadde å bety. Han var en grundig kristen. En gang besøkte han en gammel mann
og rettet noen formaningsord til ham om det ene nødvendige. Den andre svarte,
at var nok ingen fare med ham. Han hadde lest Bibelen over fra ende til annen
og var begynt forfra igjen. Det gikk glatt for ham! «Men slik gjør ikke jeg,»
sa gamle John Blegen, «når jeg har lest et vers, grunner jeg lenge på det før
jeg begynner på et nytt!» Hans liv og omgang blant menneskene var preget av
ydmykhet og saktmodighet. Da han var av en livlig natur og hadde dype og
sterke religiøse følelser, var han ofte opplivet. Hans tro omtales som
barnslig og enfoldig. Med en sjelden fortrøstning og tillit klynget han seg
til løftene, inntil Gud velsignet og oppfylte hans hjertes begjæring. Hans
kristenliv var jevnt, fredfullt og rolig uten sterke brytninger eller kamper.
Hans kristendoms ekthet og alvor lyste frem ikke minst av
hans huslige liv. Guds Ord bodde rikelig i hans hjem. Han levde som han
talte, var en kjærlig ektefelle og en omhyggelig og god far som oppdro sine
barn i gudsfrykt og Herrens formaning. I dette, som i alt, ble han bistått av
sin fortreffelige hustru, Anne Olsdatter Søberg fra Elverum, født 17. mai
1787, som han ble gift med i 1807. Hun døde i troen 23. januar 1853. Ikke
lenge før sa hun med stort alvor til sin sønnekone: «Pass vel på barna, de er
det dyreste du eier!» Av sin eldste sønn har hun fått et slikt ettermæle:
«Mor var flittig både timelig og åndelig, mens hun levde, derfor ble hun så hurtig
ferdig.» Hun eide en skarp forstand og et rikt stemningsliv. Var mannens
kristenliv jevnt og rolig, omtales hennes som ofte vekslende. «Når mor hadde
det åndelig mørkt og tungt,» sa en av hennes døtre, «var det liksom solen i
huset ble borte.» Men det pleide ikke å vare lenge før nådelyset fra oven på
ny brøt frem i hennes indre og brakte henne selv og omgivelsene solskinn og
glede. Etter hennes bortgang gikk det stadig nedover med Johns
helse. Vinteren 1859 – 60 ble han rammet av et slagtilfelle og lå lenge til
sengs, men kom seg utover sommeren, ja sendte enda til et varmt forsvar for
Hauge til «Norsk Kirketidende», som viser, at han både kunne tenke og skrive
klart. Høsten 1860 var han mot sedvane svært anfektet. «Det er så mørkt og
tungt for meg, at det aldri har vært slik. Jeg holder på å gripe etter
løftene, men det er likesom de blir borte for meg!» Deretter sa han til
sønnen: «Gud hjelpe meg nå og stå meg bi i min siste stund!» Til dette svarte
sønnen: «Ja, det vil Han så gjerne. Han har hjulpet hittil, og Han vil enda
mindre slippe deg i dødens strid.» Ikke lenge etter ble det lyst igjen for
ham i åndelig henseende, og fra da av like til sin bortgang takket og priste
han Gud for all Hans uforskyldte godhet og nåde. De tre siste dager var han
målløs. Gud tok ham til seg ved en blid og rolig død 10. oktober 1860. Han
var en ekte luthersk kristen og nøt alminnelig tillit og aktelse på grunn av
sin ekte kristendom og åndelige troskap helt fra ungdomsårene til livets
siste stund. Forts.
n. nr. |
|