Haugianismens tid 1796 til 1850

Fra Heggtveits kirkehistorie – Del 25

 

Etter hjemkomsten oppholdt han seg en tid på fedregården Opsahl og hjalp til med gårdsbruket. Moren var da enke. Hans åndelige liv skjøt sin stille vekst og fikk næring ved flittig bruk av bønnen, Guds Ord og alterets sakrament. Til hans store glede besøkte Hauge i årene 1800 og 1803 bygden, frukten av oppbyggelsene ble atskillige vakte. I 1803 kjøpte John Opsahl gården Forseth i Vestre Gausdal og flyttet dit, hvor han imidlertid ikke fikk liten trengsel for sin tro skyld. Han hadde de som misunte ham og ikke tålte at det gikk den arbeidsomme og flittige mann vel. Etter å ha bodd der 4 år, prøvde man å drive ham fra gård og grunn. En odelsberettiget ble funnet, og med ham ble det avtalt, at han skulle ta gården igjen etter takst. John ble stevnet og selv om det falt tungt å flytte, inngikk han forlik og overlot eiendommen frivillig. Det var i 1807, samme år kjøpte hans eldste bror Svend søndre Bleken i Fåberg for ham. Det var en stor men vanstelt gård. I tillegg kom at hans nærmeste omgivelser den gang var ugudelige. De drakk og reves (ruset seg) med enhver som de kunne velte seg inn på, og når det ikke var anledning til dette, sloss de innbyrdes. Dette naboskap skaffet ham mange fortredeligheter. En føderådskone satte hans og hustruens tro og tålmodighet på mang en hard prøve i en rekke av år. Ondskapen gikk så vidt at hun pleide å slå urent vann m. m. ned på deres dørhelle. En gang slo hun stygt sølevann like i ansiktet på John, i det samme han helligdagskledd skulle trå inn sin dør. Istedenfor å bli heftig, sa han blidt og vennlig til henne følgende ord, mens det skitne vann silte nedover ansiktet og klærne på ham: «Jeg ville ikke ha gjort slikt med deg, jeg!» Hvoretter han gikk stille inn.  

 

I over et halvt år hundrede levde han her som en varm og forsiktig kristen, dyktig og driftig i det timelige. Hans hus var et kjært tilholdssted for reisende legmenn og midtpunkt for det kristelige liv i egnen. I den første tid etter sin vekkelse og en årrekke fremover holdt han oppbyggelser i hjembygden. Det gikk svært enkelt og enfoldig til. Han begynte med en kort bønn, leste så et stykke av en Postille eller en annen god oppbyggelsesbok sluttet med en hjertelig formaning til folket om å omvende seg, tro på Jesus og følge Ham etter i et hellig liv. Det milde og kjærlige var sterkt fremtredende hos ham i forbindelse med en inderlig kjærlighet til brødrene og stor gjestfrihet. Av og til gjorde han også lengre reiser for å besøke venner og tale Guds Ord. Mikkel Hauges datter har fortalt at han var på Eker Papirmølle, hvor han han holdt samlinger og oppbygget alle med sin vakre sang og sitt klare, hjertelige vitnesbyrd, som hun syntes vitnet både om rik livserfaring og stort lys i Guds Ord. I den lengste tid av sitt liv innskrenket han seg imidlertid til å delta sammen med andre ved å holde bønn eller si noen formaningsord til slutt. Disse var imidlertid inderlige og alvorlige, i god forstand enfoldige. Mest virket han gjennom sin forsiktige vandel og personlig samtale med den enkelte.

 

I 1847, da han allerede var en gammel mann, brakk han lårbeinet ved at han falt utfor låvebroen mens han kjørte høy. Bruddet ble feilaktig behandlet av legen. John lå flere måneder til sengs og gjenvant aldri sin fulle førlighet. Men han høstet rik åndelig velsignelse av dette. En natt mens han blundet en kort stund, drømte han, at Nils Forseth, en mann som drev ham fra gården, kom og spurte alvorlig: «Har du noe imot meg?» Straks våknet han og tenkte, det var bare en drøm og lot det fare. Han slumret igjen, og drømmen gjentok seg på samme måte tre ganger. Dette gjorde ham urolig og han begynte å overveie, om det var noe Gud på denne måte ville minne han om. Etter å ha prøvd seg nøye under alvorlig bønn kom han til den erkjennelse, at han uten selv å vite det, hadde båret på en stille uvilje eller et hemmelig nag til mannen og hans medskyldige. Jesu lignelse om den ubarmhjertige medtjener stod nå mer levende for ham enn noen gang tidligere, og der ble mange selvprøvelsens stunder ikke bare med tunge kamper og ydmykelser, men også rike på nåde. «Forlat oss vår skyld, som vi forlater våre skyldnere», ble en daglig lekse for ham i Åndens skole. Slik lærte han dypere og bedre enn før hva den femte bønn i Fadervår hadde å bety.

 

Han var en grundig kristen. En gang besøkte han en gammel mann og rettet noen formaningsord til ham om det ene nødvendige. Den andre svarte, at var nok ingen fare med ham. Han hadde lest Bibelen over fra ende til annen og var begynt forfra igjen. Det gikk glatt for ham! «Men slik gjør ikke jeg,» sa gamle John Blegen, «når jeg har lest et vers, grunner jeg lenge på det før jeg begynner på et nytt!» Hans liv og omgang blant menneskene var preget av ydmykhet og saktmodighet. Da han var av en livlig natur og hadde dype og sterke religiøse følelser, var han ofte opplivet. Hans tro omtales som barnslig og enfoldig. Med en sjelden fortrøstning og tillit klynget han seg til løftene, inntil Gud velsignet og oppfylte hans hjertes begjæring. Hans kristenliv var jevnt, fredfullt og rolig uten sterke brytninger eller kamper.

 

Hans kristendoms ekthet og alvor lyste frem ikke minst av hans huslige liv. Guds Ord bodde rikelig i hans hjem. Han levde som han talte, var en kjærlig ektefelle og en omhyggelig og god far som oppdro sine barn i gudsfrykt og Herrens formaning. I dette, som i alt, ble han bistått av sin fortreffelige hustru, Anne Olsdatter Søberg fra Elverum, født 17. mai 1787, som han ble gift med i 1807. Hun døde i troen 23. januar 1853. Ikke lenge før sa hun med stort alvor til sin sønnekone: «Pass vel på barna, de er det dyreste du eier!» Av sin eldste sønn har hun fått et slikt ettermæle: «Mor var flittig både timelig og åndelig, mens hun levde, derfor ble hun så hurtig ferdig.» Hun eide en skarp forstand og et rikt stemningsliv. Var mannens kristenliv jevnt og rolig, omtales hennes som ofte vekslende. «Når mor hadde det åndelig mørkt og tungt,» sa en av hennes døtre, «var det liksom solen i huset ble borte.» Men det pleide ikke å vare lenge før nådelyset fra oven på ny brøt frem i hennes indre og brakte henne selv og omgivelsene solskinn og glede.

 

Etter hennes bortgang gikk det stadig nedover med Johns helse. Vinteren 1859 – 60 ble han rammet av et slagtilfelle og lå lenge til sengs, men kom seg utover sommeren, ja sendte enda til et varmt forsvar for Hauge til «Norsk Kirketidende», som viser, at han både kunne tenke og skrive klart. Høsten 1860 var han mot sedvane svært anfektet. «Det er så mørkt og tungt for meg, at det aldri har vært slik. Jeg holder på å gripe etter løftene, men det er likesom de blir borte for meg!» Deretter sa han til sønnen: «Gud hjelpe meg nå og stå meg bi i min siste stund!» Til dette svarte sønnen: «Ja, det vil Han så gjerne. Han har hjulpet hittil, og Han vil enda mindre slippe deg i dødens strid.» Ikke lenge etter ble det lyst igjen for ham i åndelig henseende, og fra da av like til sin bortgang takket og priste han Gud for all Hans uforskyldte godhet og nåde. De tre siste dager var han målløs. Gud tok ham til seg ved en blid og rolig død 10. oktober 1860. Han var en ekte luthersk kristen og nøt alminnelig tillit og aktelse på grunn av sin ekte kristendom og åndelige troskap helt fra ungdomsårene til livets siste stund.     

                                                                                                          Forts. n. nr.