Haugianismens tid 1796 til 1850

Fra Heggtveits kirkehistorie – Del 26.

I nabobygden Øier levde gjennom et langt liv en av Hauges mest ekte venner, Johannes Johnsen Kraabøl. Han ble født i 1770, og var sønn av gårdbruker John Kraabøl og hustru Kirsti. De omtales som alvorlige og gudfryktige folk, som ved Guds nåde oppdro sin sønn i tukt og Herrens formaning. Under deres stadige tilsyn vokste han opp og var svært flittig til å lære den kristelige barnelærdom samt å delta i alt timelig arbeid. Som konfirmant hadde han ikke liten innsikt i Guds Ord og følte dypt alvoret ved å bekrefte sitt hellige dåpsløfte. Han ble ved å føre et stille og arbeidsomt liv, og ingen kunne si, at han i utvortes gjerning hadde krenket sin dåpspakt. Da hans foreldre ble gamle, overlot de gården til ham, og han drev den alltid med stor flid og omtanke. I år 1806 giftet han seg med en troende pike, Kirsti Larsdatter Prestegården fra Trettens anneks til Øier. De fikk 3 barn, som alle var svært stille, flittige og alvorlige mennesker og hadde stor aktelse for Guds hellige Ord.

Om Johannes Kraabøls åndelige liv fortelles, at han allerede i 8 – 10 års alderen var svært påvirket. Den trofaste Hellige Ånd fikk også snart ført ham til det mål, at det ble hans høyeste lyst å tjene Herren i bekjennelse og gjerning. Men det største av alt var likevel at han ble bevart i Ordet og i troen inntil livets siste ende. Han brukte selv Guds Ord flittig og holdt hver søndag andakt ikke bare hjemme, men også omkring i hovedsognet, stundom også i Annekset, især hos sine åndsfrender på Johnsgård. Av og til gjestet han sin venn John Blegen i Faaberg, og engang fulgte han med den kjente legpredikanten Elling Eielsen utover til Biri for å bekjenne Guds Ord.

Hans oppbyggelser var svært enkle. De begynte med en salme fra Kirkeboken eller Brorsons «Troens rare Klenodie». Deretter ble det holdt en kort og hjertelig bønn. Etter dette leste Johannes med stor andakt og ofte under dyp bevegelse en preken enten av Luther, Franke, Pontoppidan, Arndt, Hauge eller andre. Så ble det igjen holdt bønn og forbønn for Konge og øvrighet, etter det sluttet man med Fadervår. Deretter ble det sunget ett eller flere salmevers. Til slutt talte Johannes noen hjertelige formaningsord til forsamlingen. Mange møtte opp til disse gudelige sammenkomster og alle, som hadde noen åndelig trang, fikk rik velsignelse for sin sjel. Når troende brødre var til stede, kunne en eller to delta med bønn.

Men var han flittig til å bruke Guds Ord i hjemmet og utrettelig til å holde andakter rundt om, så forsømte han ikke heller den offentlige gudstjeneste. Selv om været var nokså hårdt og føret på den lange og bratte vei svært slemt, var hans plass i kirken aldri tom. Det var så oppbyggelig å se den alvorlige mann på vei til forsamlingene eller kirken, iført mørkegrå, gode vadmelsklær, en rød strikket topplue med en sort kant omkring på hode og en sterk vandringsstav i hånden. Når han så tok luen av og det lange, vakre, sølvgrå hår kom til syne, og han satte de store hornbriller på og tok sin kirkebok opp, fikk man straks inntrykk av en meget andektig mann. Han satte det kirkelige embete høyt, aktet de innsatte Ordets tjenere og gikk flittig til alters. Han holdt av skolen og hørte ofte på undervisningen i religion. Når omgangsskolen var i hans hjem , samtalte han ofte med læreren om mange ting naturen og nådens Rike til stor lærdom og velsignelse for denne. Disse gjensidige åndelige utvekslinger foregikk om kvelden like til sønnekonen bar frem kveldsmaten, og han så nesten alltid glad og oppløftet ut. Men han gav seg ikke i snakk med noen, som han ikke kjente, og på kirkeveien tidde han ganske stille, dersom ikke en eller annen troende gav seg litt i samtale med ham. Han talte stadig med stor varsomhet og forsiktighet, førte et nøysomt arbeidsliv og var selvfornektende i alt, ikke ulik den gamle Thomas a Kempis, og som denne en svært ydmyk mann, om dette kunne det anføres flere karakteristiske eksempler. Når trosbrødre besøkte hans gjestfrie hjem, var han glad som et barn en Julekveld. Samtalen dreide seg mest om det indre liv. Grunntonen var klage over seg selv samt lov og takk til Gud for Hans trofaste godhet imot enhver av dem. De dvelte ved dette om nødvendigheten av å våke og be og alltid føre en sann kristens strid imot det onde i og omkring dem, at de i sin tid ved Guds barmhjertighet kunne få dø den rettferdiges død.

«Johannes Kraabøl,» skriver en bekjent geistlig, «var en i særlig grad innadvendt personlighet. Han gjorde inntrykk av at han bar sin sjel på hender. Han var svært forsiktig i ord og omgang. Hans ytre kunne minne om en profets. Hans magre og bleke ansikt, hans hvite lange hår, og hans forstandige og ildfulle øyner hadde noe imponerende ved seg. Når man en gang hadde sett ham, glemte man ikke hans utseende. Da jeg spurte ham, når han kom til vekkelse, svarte han at han kunne ikke huske, at der var skjedd noen egentlig sinsforandring med ham. Han hadde, tilføyde han, fra barndommen stått i bønns og tros-forhold til sin Frelser. Men da han lærte Hauge og hans virksomhet å kjenne, sluttet han seg til ham med liv og sjel. Han forfattet og (1844?) utgav en samling av «Religiøse Sanger». Flere av disse ble benyttet ved gudelige forsamlinger og åndet av kristelig inderlighet og alvor. En av de mest kjente og oftest brukte av hans salmer har følgende begynnelse: «O Jesus, som fra Øst og Vest Innkaller til din Bryllupsfest» osv..

Sine åndsevner og sanser fikk han beholde usvekket like til sin død. Legemet ble likevel nokså skrøpelig i den høye alderdom. Sitt siste leveår lå han til sengs fra Jul til henimot slutten av april. Han gikk ofte nøye til doms over seg selv. Ofte var det mørkt og tungt for ham. Det så ut som om han var alvorlig i smeltedigelen. Ikke sjelden sa han med salmedikteren: «Skal på min motgangs vintervei maimåned aldri dages?» Mange så innom til ham, og da talte han til de besøkende mangt et alvorsord. Men kom det noen inn i stuen og ville snakke om ting, som bare adspredte tankene og besværet hjertet, utbrøt han alvorlig: «Jeg vil ikke høre bulder!» Oftest ba han høyt med disse ord: «Kjære Gud, forbarm deg over meg! Kjære Gud hjelp meg vel frem!» Dessuten leste han utenat en mengde bibelspråk og sa frem tidligere lærte bønner og salmer. Prost Nilsen var oppe og meddelte ham Nattverden. Da talte han med stor frimodighet om Guds uforskyldte hjelp og nåde mot ham like fra de unge dager. Han beholdt bevisstheten til han oppgav ånden. Det siste, man hørte, var: «Fader vår, du som er i Himmelen.» Med disse ord på leppene sovnet han hen i sitt hjem 20. april 1855.

Forts. n. nr.