Avsløring av anti-israel-mentaliteten

Av Per Faye Hansen.

5. HVA ER DA «ANTI-ISRAEL-MENTALITET»?

Mange vil kanskje si: «Men hva beviser egentlig denne episoden med prosten om kirkens innstilling til Israel?» Det var da også bare en enkelt prest. Ja, men det var en virkelig god
prest, en troende mann, som også har kjempet mot bibelkritikken, og som med iver deltar i israelsmisjonen og regner med Israel som Guds folk. En slik mann tåler altså ikke at en jøde
peker på kirkens synd mot Israel, han vil ikke høre tale om det, men bare: De må omvende seg til Kristus!

Dette minner meg om en kjent jødekristens skildring av det han kaller den «kristelige» antisemittismen, som ytrer seg omtrent slik:

«Vi har ikke lov til å hate jødene, for når alt kommer til alt er de dog Guds paktfolk. Riktignok står de under forbannelse og vi under velsignelse. De vandrer i mørket og vi i lyset. Mellom oss sagt: Jødene er et ondt folk, men vi må være barmhjertige mot dem og søke å redde dem, så de kan bli slik som vi er -- fulle av lys og nåde!»

Ut fra disse tanker og følelser «driver de kristelige» antisemitter også jødemisjon. Og når da en eller annen jøde omvender seg, roser de både seg selv og ham over all måte - så lenge han gjør det de vil. Men dersom den omvendte jøden ikke gjør det de vil, om han f. eks. utlegger noe i Bibelen annerledes enn dem, kaller de ham «den ennu ikke bøyede» eller den hårdnakkete jøde - og kaster ham ut. Bare en særlig kjærlighet fra Gud kan berede kristne til å opptre fordomsfritt overfor jødene og forstå dem. Men de «kristelige» antisemitter kan på grunn av sine fordommer ikke forstå en jøde.»

Om mange kristne gjelder det nok dessverre at de fornuftsmessig «elsker» jødene til frelse (fordi de synes de er så fæle at de trenger å omvende seg). Men som mennesker elsker de dem
slett ikke og heller ikke deres tradisjoner og løfter og fortrinn. Om en jøde blir virkelig frelst, så synes de det er selvsagt at han må kvitte seg med alt jødisk og slutte seg til kirkens misjon og
bli som de kristne, ja, la dem bestemme og herske, da de jo har meget mere kristelig erfaring.

I dette stykke er israelsmisjonene proppet med anti-israel- mentalitet. De har alltid søkt å gentilisere de døpte jøder, dvs. berøve dem alt jødisk og assimilere dem fullstendig med de hedningkristne. .

Før 1948 kunne man lettere forstå dette. Men i staten Israel er det både sosialt og religiøst en forbrytelse å løsrive jødene fra sitt eget folk, så sant man da har noen respekt for Guds
underfulle besvarelse og gjenreisning av sitt utvalgte folk og Bibelens åpenbaring om framtida.

Saken er imidlertid at kirken og teologene har lite syn for og liten tro på noen framtid for Israel. Ennå er de fleste teologer og særlig deres professorer og biskoper så redde for å regne
med staten Israel som en begynnende oppfyllelse av profetiene at de tier eller nekter det. Tenk om jødene skulle bli kastet på sjøen og vi ta feil! Da ville vi ha gjort troen på Bibelen en
bjørnetjeneste, mener de nok. Men er ikke dette bare fromt be- drag? Var det ikke bedre å ta den risken enn å gjøre den fatale feil som de skriftlærde gjorde på Jesu tid? De var så opptatt av
sine egne tolkninger at de slett ikke så at profetiene ble bokstavelig oppfylt iblant dem ved Jesu komme. Denne risken tar altså våre skriftlærde uten å blunke. Mon det ikke var meget bedre da, som de første kristne, å regne med at Jesus kommer snart - selv om det viste seg å bli noen århundrer til?

Det sørgelige faktum er at kirken og teologene i dag vesentlig kjenner jødene som Kristi mordere og folket under Guds tunge dom på grunn av justismordet på Golgata. Både i salmer, lærebøker, undervisning og forkynnelse kan dette etter vises for dem som har interesse av det. Blodig var den vantros brøde - syndeskylden mer enn stor osv.» Israel står meget mere som
symbol for synd og dom enn for løftenes oppfyllelse og Guds trofasthet. Mange, mange kristne regner stadig med at Gud har forkastet sitt folk etter svikten på Golgata, og løftene er overført
til kirken som det sanne Israel. Denne oppfatning er dypt rotfestet i manges bevissthet gjennom store teologer som Odland m. fl. En av dem innrømmet åpent for meg at han hadde trodd
jødene skulle bli kastet på sjøen i 1948. Det trodde nok de fleste teologer - og mange regner stadig med det og tør slett ikke satse noe på Israel.

Hvorfor har ikke våre ledere innsett at Golgata ikke er Israels største synd - folkesynden ? Jesus ba jo: «Fader, forlat dem, for de vet ikke hva de gjør!» Og Peter sa til Jerusalems folk:
«Brødre, jeg vet at I gjorde Idet uvitende i vantro. Men Gud opp- fylte på den måten det som han forut forkynte ved alle profetenes munn, at hans Messias skulle lide.» Ap. gj. 3, 17-18. Jesus
sa også at den synd som ble begått mot Menneskesønnen for hans ringe skikkelses skyld, skulle tilgis. Men Israels synd kom senere ved synagogens og folkets avvisning av evangeliet, dvs.
nøyaktig den samme folkesynd, som vi såkalte «kristne» folkeslag holder på med i dag. Derfor ligger Israels synd og vår på samme linje og vi står sammen skyldige under smertenes mann
på Golgata. Vi var også med - gjennom Pilatus og hver eneste sabotasjeakt mot evangeliet i vårt daglige liv!

Hvorfor forkynner ikke kirken dette klart og kraftig, så motviljen mot jødene kraftig kunne rykkes ut av folkets bevissthet? Hvorfor understrekes det ikke hvor uhyrlig det er å anklage
jødene i dag for det som noen av deres ledere gjorde for to tusen år siden? Bibelen hevder dog at fedres misgjerninger hjemsøkes bare i 3 - 4 ledd!

Hvordan kunne de som skryter av å være så evangeliske og lov fri påstå at jødene måtte omvende seg før de fikk sitt land, når nådens lov som ved jødenes første inngang i Kanaans land
sier akkurat det motsatte? «Ikke for din oppriktighets og rettferdighets skyld - for du var gjenstridig og hårdnakket - men for mitt navns skyld, for løftene til fedrene Abraham, Isak og
Jakob og fordi de andre folkene hadde fylt sine synders mål - for mitt hellige navns skyld,» sier Herren.

Man bør ikke undre seg over at de teologer som tross sin skriftlærdhet har glemt alle disse grunnleggende ting også tar feil i sin bedømmelse av det politiske og åndelige, som nå skjer i Israel. De venter oppfyllelsen etter sine egne skjemaer og regner sine egne misjoner og institusjoner som så viktige at det bare kan skje gjennom dem. Når så Herren lar livet bryte fram
på ganske andre måter og veier, klarer de ikke å følge med, men stagnerer aldeles i sine forkjærte tankebaner. Det går med dem som det gikk med det gamle Israel: der ligger et dekke over deres hjerte, når Moses leses. Anti-israel-mentaliteten er blitt et dekke over teologenes hjerter, så de ikke lenger forstår Bibelens røde tråd, men synker dypere og dypere i en hovmodig kirkelig
selvbevissthet, som bare kan frastøte Israels folk.

Forts. n. nr.