Hans Nilsen Hauges, reiser, viktige hendelser og tildragelser
– Religionsbegreper Fortsettelsen av tredje del (3). Annerledes forholder det seg med den tro, som
skjenkes ved igjenfødelsen: Denne Guds gave, som
fatter Kristus, og i Ham rettferdighet av idel nåde, Ef. 2, 7 – 8, denne
forandrer og renser vårt hjerte, Ap. Gj. 15, 9. Den
virker i hjertet nytt hat til det onde og ny kjærlighet til Gud og alt hva
Ham behager. Den gir seier over synden, Rom. 6, 14. Den overvinner verden, 1
Joh. 5, 4. Ved den kan vi tilegne oss Kristus som eiendom, som Den der er
gjort oss av Gud til rettferdighet, helliggjørelse og gjenløsning, 1 Kor. 1,
30. I hvilken vi og blir når vi tror således, beseglet med forjettelsens
(løftes) Den Hellige Ånd, som er pant på vår arv, Ef. 1, 13 – 14. Denne Ånd
vitner med vår ånd at vi er Guds barn, og den som slik er rettferdiggjort ved
sin tro skal leve ved den, Joh. 3, 36; Rom. 1, 17, såfremt han av denne tro
viser de rette levende frukter, som det skal tales mer om siden, og blir i
den bestandig til sin død. For om noen unndrar seg, har min sjel ikke behag i
ham, sier Gud i Skriften, Heb. 10, 38. Men den som
blir bestandig inntil enden, han skal bli salig, Mat. 24, 13 Denne tro er min aller viktigste hovedsak, har vært
og er min beste trøst i all min trengsel. For den fred, Kristus lovet sine,
Joh. 14, 27 og 16, 33. Jeg gir dere ikke den som verden gir, var Hans ord.
For deres fred er syndefred og syndefrihet, som før
er omtalt. Men Kristi tro og Kristi fred bevarer våre hjerter fra verdens
forførelser, frir oss fra syndens herredømme, Lovens forbannelse og Lovens
straff, men NB! aldri fra Lovens lydighet. I skal ikke mene at jeg er kommet for å oppløse loven eller
profetene. Jeg er ikke kommet for å oppløse, men for å oppfylle. Mat. 5,
17. Avskaffer vi da Loven på grunn av troen? Det være langt fra, men vi
stadfester Loven, Rom. 3, 31. Det er også et kort innhold av mitt enfoldige
begrep om den sanne og saliggjørende tro. De øvrige lærdommer i Skriften, for
så vidt de ikke kunne hentydes på samme gjenstand, inneholder forskrifter om
et kristelig levnet, om den sanne tros kjennetegn og frukter. At disse
frukter eller gode gjerninger må stå i forbindelse med troen, det stadfester
og viser hele Skriften gjennom, når vi bare ikke etter Antikristens ånds
skikk vil enten forstå den, eller ta det ene ord fra det andre. At det første
er galskap, dårskap og skam blir vist oss mange steder, hovedsakelig Jer. 8,
9: De hadde forkastet Jehovas Ord, hva for visdom skulle de ha. Over de siste
er likeledes avsagt en gyselig dom i Åp. 22, 18 –
19. Men når vi i troens enfoldighet og Guds Ånds opplysning søker å kjenne
Skriften i hele dens omfang eller sammenheng, og især Kristi lærdoms rette
mening, så vil vi stadig finne at Han vel priser troen som en ting, som vi
forsikres om salighet ved, som også her er vist. Men at Han likeså ofte, ja
langt oftere, henviser menneskene til å bevise sin tro i gjerning: «Synd ikke mer!» «Gå du hen å gjør likeså.» «Gjør det så skal du leve», med flere
slike setninger. Men Han var ikke fornøyd med utvortes gode gjerninger alene:
Fremfor alt driver Han på hjertets renhet og rettskaffenhet, hvor det da som
av en ren kilde flyter rette og rene gjerninger til Guds ære og vår nestes
nytte. Tallrike anvisninger til dette finner vi i Hans Bergpreken, hvor Han ikke bare driver på ren lærdom og
gode gjerninger, men også på hjertets oppriktighet. Han viser Lovens åndelige
forstand, og at hos Gud er viljen antatt i gjerningens sted. At den, som bare
har sett på en kvinne med ondt begjær og ublu lyst, har allerede drevet hor
med henne i sitt hjerte. At hat mot vår bror er mord, og at vi for
usømmelige, hissige ord blir skyldig i helvetes ild, samt at vi på Dommens
Dag skulle gjøre regnskap for ethvert unyttig ord som vi har talt. At vår
tale skal være ja og nei og ingen sverging eller
banning, ikke hevne oss på vår fiende, men derimot elske dem og be godt for
dem, som overfaller oss og forfølger oss, at vi skulle være villige til
forlik, og at det måtte skje mens vi er på veien eller her i tiden. Han sier også at vi skulle gi og være barmhjertige
imot våre medmennesker, og derved ligne vår himmelske Fader, hvis barn vi
skulle være. Men at vi hverken skulle gjøre denne eller noen annen god
gjerning for å bli ansett av menneskene, ikke engang vår gudsdyrkelse. Ikke
samle eiendom på Jorden, og glemme det evige. Ikke være ustadige i vår
gudstjeneste og tjene både Gud og det jordiske. Ikke heller la våre hjerter
bli overveldet av bekymringer for det nærværende liv, men la vår fremste
omsorg være for Guds Rike, at det kunne opprettes iblant oss og i oss. Ikke dømme våre brødre eller med strenghet se på
flisen i hans øye eller hans feil og glemme oss selv, men først rette våre
egne feil og deretter andres, med omhyggelig mildhet. Vi skulle ikke
ubetenksomt kaste Guds Ord iblant spottere, vi skulle ha tro og tillit til
Gud, og i denne tilbe Ham. Han sier oss til slutt at veien til livet er
trang, og tilskynder med all flid å trenge oss inn gjennom den trange port
til dette. Advarer oss for falske lærere, og sier oss kjennetegnene på de
sanne og falske, nemlig: Fruktene eller deres levnet. Overbeviser om at en
god bekjennelse, eller: Herre, Herre, heller ikke hjelper oss, når vi ikke av
hjertet og krefter gjør Guds vilje. Han slutter sin Bergpreken
med en lignelse om en vis og dårlig mann, som begge bygde hus, den første
grov dypt inntil han fant klippen å legge husets grunnvoll på, den andre var
fornøyd med å bygge på sanden, derfor, da storm og vanskyll brøt mot huset,
så falt hans bygning, derimot den førstes bygning stod imot alle møtende
støt. De som hørte eller hører Hans Ord, bevarer dem og gjør etter det, dem
ligner Han ved den vise mann. De som ikke er flittige å gjøre etter Ordet,
dem ligner Han ved hin dårlige mann, selv om de enn nok så ofte hører det! Med dette slutter Han sin Bergpreken.
Men flere steder hos Evangelistene har Han gitt oss dels andre merkelige
lærdommer, dels de samme med andre ord. Især er å legge på hjertet de mange
forskjellige lignelser og lærdommer, som allikevel har samme siktemål, slik
som hos Mat. 13, 18, 20, 21, 22 og 25. kapittel. Luk. 13, 14, 15, 16 og 18,
og Joh. 3, 4, 5, 6, 10 samt 12, 14, 15, 16 og 17, som inneholder mange
livsalige lærdommer, som visselig er en Guds kraft til salighet for enhver
som tror dem og etterfølger dem, og derimot en dødslukt til døden for enhver
nådens forakter. 2 Kor. 2, 16. Forts.
n. nr. |
|