Haugianismens tid, 1796 til 1850

Heggtveits kirkehistorie – Del 27.

Høyt oppe i Dalen bodde en legmann som het Guldbrand Haave. Han har selv fortalt en del av sitt liv omtrent slik: «Jeg ble født 1779 av fattige foreldre på en plass i Skiaker. Deres levevei bestod i å brenne kull, som de solgte til bøndene der omkring. Med dette arbeide gikk også mine barneår. Men da jeg ble voksen, begynte jeg å tenke på å dra ut i verden og prøve min lykke. Til slåttonnen reiste jeg over fjellet til Jostedalen og fikk plass hos en mann der. Denne var godt inne i kortspill, dette var jeg heller ikke ulysten på, og vi reiste derfor til seteren hver søndag for å spille kort. Men det gikk galt! Jeg spilte bort min ukelønn etter hvert og kom like fattig hjem om høsten, som jeg reiste.

Så begynte jeg å tenke på å lære et håndverk og fikk bli med en byggmester. Vi reiste 1802 til Luster ved Sognefjorden, hvor vi skulle oppføre et våningshus. Mens vi arbeide på dette, fortalte vår vert, at en mann ved navn Hans Nielsen Hauge skulle holde oppbyggelse i en av nabogårdene, og han spurte om vi ville være med. Jeg tenkte da, at hvis jeg ikke hadde hatt to synder på min samvittighet, ville jeg ha vert likeså heldig som Hauge.

Det ene som plaget meg, var, at jeg hadde tatt et grev, som var blitt igjen ved Milen (Der de brente kull) etter dem som hadde kjøpt kull. Det andre, at jeg ikke hjalp min mor å få hente presten, da hun ønsket det. Hun døde, og min ulydighet ble tung å bære. Så gikk jeg til oppbyggelsen. I det samme jeg lukket døren opp og fikk se Hauge, ja før jeg hørte et ord av ham, ble min synder som sand i havet. Hans kjærlige og alvorlige tale grep meg dypt. Jeg ble vakt og fikk et nytt liv. Jeg følte nå en uimotståelig trang til å gå over fjellet til min hjembygd og fortelle at par menn der det store og herlige, som hadde hendt meg. Mot å betale 1 Spd. (4 kroner) fikk jeg leie en mann i mitt sted. Jeg tok da på hjemveien og hadde 7 mil å tilbakelegge. Men sjelens iver gjorde legemet lett. Jeg kom snart til disse menn og talte med dem. De kom begge til sindsforandring. Jeg reiste snart tilbake og ble i Luster til vi var ferdige med den omtalte bygning. Så dro jeg hjem igjen.

Da jeg var så vidt varm i min sjel, at jeg umulig kunne la være å tale Guds Ord for mine medmennesker, ble jeg arrestert og dømt til 1 måneds straffarbeid på Kongsvinger festning. Så ble jeg transportert fra den ene Lensmann til den andre. Underveis kom jeg til en lensmannsfamilie, der mann og kone var i idelig kiv og trette. Jeg søkte i kjærlighet å påminne dem om, at dette ikke var bra, men mitt velmente forsøk på å forlike ektefellene hadde til følge at mannen la meg i bolt og jern sammen med forbryterne i sitt arresthus. Disse holdt seg lystige, drev og danset hele natten, mens jeg med min bolt krøp under benken og sov så godt at jeg aldri har sovet bedre. Endelig kom jeg til Kongsvinger, hvor jeg skulle utstå straffen for min lekmannsvirksomhet, men den slapp jeg forholdsvis lett gjennom, da jeg kom i god forståelse med arrestforvalteren. Han hadde nemlig smågutter som var forlegne for kjelker. Jeg fikk det straks travelt med å lage slike til dem. Etter utstått straffetid gav man meg fripass på den betingelse, at jeg underveis skulle se innom Fogdene og få deres påtegning. Da jeg kom inn til en av dem, ble det en hjertesak for meg å lese et av Hauges skrifter, og jeg spurte ham om jeg kunne få lov til det. Han svarte: «Det ser ut til at du er samme skurken som før!»

Så kom jeg hjem igjen og ble gift med Marit Skanser. Som folk uten midler reiste vi til Romsdalen, og der traff vi på en troende mann som het Halvor Ophus, som syslet med Rødlue-veving. Jeg lærte dette arbeide og drev det en tid. Deretter begynte jeg å kjøpe små gårder, som jeg brukte en stund, men siden solgte jeg dem med fordel (gevinst). Så festet jeg meg en liten plass hos den kjente Guds Ords forkynner, Lars Kyllingen, øverst i Gryttens prestegjeld. Straks etter at vi var blitt eiere av to kyr, hente en ulykke, at en annen av Lars’s troende husmenn, Erik Gjershaugen, mistet sin eneste ku. Da jeg fikk høre dette, begynte jeg å tenke over om jeg skulle gi ham den ene av våre. Jeg gikk inn og spurte min kone om hennes mening. Hun sa: «Vil du gi ham den ene ku, må du gjøre det straks, mens medfølelsen er varm, ellers kunne du snart ikke ha råd til å gjøre det.» Jeg fulgte hennes anvisning, og vi var begge glade og lykkelige over det.

Etter en tids opphold i Romsdalen reiste vi til Lesjeskogen, hvor jeg kjøpte en liten gård, men ble heller ikke der særlig lenge. Jeg besluttet å reise tilbake til min fødebygd Skiaker, hvor en stor gård, som het Haave, var til salgs. Da jeg etter hvert var blitt eier av 1600Spd. (6400 kroner) våget jeg å kjøpe den, og Gud la sin velsignelse til vårt arbeid. – Da min eldste datter ble gift, overlot jeg gården med løfte om føderåd til min dødsdag. Men da min virkelyst i det jordiske ennå var til stede, og en større gard i Vaage kom på handel for noenlunde godt kjøp, så fikk jeg en ung mann til sammen med meg å kjøpe den. Vi drev den i fellesskap noen år, men så begynte kreftene å avta. Jeg sluttet som gårdbruker og reiste hjem til Haave.»

Ved siden av sin timelige virksomhet var han flittig til å holde oppbyggelser især om søndagene og i høytidene, mest på hjemstedet, men også i de omliggende bygdelag. Hans gaver som taler var ikke store, men da han var hjertelig og velment og alltid førte et eksemplarisk liv, hørte man på ham med tillit, og hans ord hadde virkning og ble til velsignelse. Han var godgjørende, og det var ikke bare den ene gang, at han gav bort kyr til trengende. Arbeidsomhet fulgte ham like til det siste. Selv da han ble rammet av et slagtilfelle, som gjorde ham lam i den høyre hånd, ba han sin datter om å binde en karde fast i denne så han kunne karde ull med den andre, så tiden ikke skulle falle lang ved lediggang. Til slutt ble han sengeliggende og var nokså skrøpelig. Venner besøkte ham av og til. Når forskjellige av dem sang, ba og leste, kunne de spørre: «Du tåler vel ikke mer nå?» Han svarte alminnelig: «Jo, jeg har hatt og har mitt liv i å høre om Jesus, og i fortrøstning til Hans nåde vil jeg legge ned min vandringsstav.» I slik en tro døde han 8. juli 1857.

«Gulbrand Haave,» skriver en som kjente ham godt, «var liten av vekst, likevel noenlunde sterkbygget, hadde sort hår og skjegg og blå øyner. Han var i besittelse av rik åndelig erfaring og sindighet. Trengsler bar han med stor tålmodighet. Hans oppbyggelsesforedrag var praktisk oppbyggelige, noe slepende og med eiendommelig betoning.

Forts. n. nr.