Avsløring av anti-israel-mentaliteten

Av Per Faye Hansen.

 

6. ANTI-ISRAELISMEN I PRAKSIS

Jeg kan tenke meg at mange vil si: fordi om man har et annet syn på Israel, trenger man ikke nødvendigvis å være anti-Israel. Teoretisk er det sant nok, men la meg få peke på noen eksempler fra det daglige liv, som taler for seg selv.

En kristen jøde kommer til en amerikansk misjonskirke i Jerusalem for å besøke presten. Han har et lite davidstjerne- flagg på jakkeoppslaget. Misjonæren tar vel imot ham, men
oppfordrer ham til å fjerne israel-merket på jakken, for, sier han: I Kristus er der ingen forskjell på nasjoner, vi er alle ett i ham. Jøden følger sin kristne venns råd, men bare nølende, for han
forstår det slett ikke. Hans neste besøk i denne kirken slumpet til å være den 4de juli, da De forente Staters stjerne- og stripeflagg vaiet på kirkens flaggstang og lignende band på

amerikanernes jakkeoppslag. Jøden forundrer seg storlig og sier straks til sin venn: «Men hva er dette? Er vi da ikke alle brødre i Kristus? Disse flagg må du ta bort!» - Amerikaneren fikk noe
å tenke på - og det bør vi alle få. Vår egen nasjonalitet er vi stolt av, men vi tåler ikke at Israel atter er blitt et folk med sine egne symboler, tradisjoner og skikker.

En hebraisk salmedikter fra det gamle Jerusalem, som elsker både Jesus Messias og sitt eget folk, samlet og oversatte til hebraisk noen av våre kjæreste kristne sanger og salmer for å
utgi dem sammen med sine egne sanger. Et misjonsselskap ville trykke disse salmene for ham, men de ble ikke enige, da jøden insisterte på å få med også Israels nasjonalsang Hatikvah. Det
ville den engelske misjonen ikke høre tale om. Engelsk nasjonalisme er bra, men ikke Israels!

Senere fikk et annet selskap tak i disse salmene og sangene og lovte å trykke dem sammen med Hatikvah. På den betingelsen ga jøden dem alle sine manuskripter. Men da boken forelå
trykt, viste det seg at man hadde utelatt Hatikvah - for Israels nasjonalisme er av det onde! Dette var både bedrageri og antiisraelisrne i praksis. Det er slike ting som gjør kirker og misjoner mer og mer utålelig i Israel i dag.

En handels-delegasjon kom for en tid siden fra den nye staten Ghana til Israel. De uttalte at det eneste de visste om jødene, var at de hadde drept Kristus. for det hadde kristne misjonærer
i Afrika fortalt dem!

Som bekjent kommer der mange skandinaviske turister til Israel. for noen år siden var der en stor gruppe, og det falt naturlig at både Israelsmisjonen og Karmels folk i Haifa deltok
som reiseledere, så vidt mulig for sine respektive kjente og venner. Der var flere biler og en reiseleder i hver. Vi hadde avtalt å møtes i en bestemt jødisk landbrukskoloni i Jordandalen, men
da vi kom dit, kunne vi ikke finne den ene misjonsbilen. Da vi senere fant den igjen på landeveien, spurte jeg hvorfor de ikke var kommet etter avtale. Svaret lød: «Våre folk interesserer seg ikke for jødiske kibbuzer. Det er de hellige steder de vil se.» Her
rører vi ved et sørgelig og meget viktig punkt: Så mange kristne pilgrimer er nesten bare opptatt av gamle kirker, steder og relikvier, som ofte er bygget opp på religiøs svindel og spekulasjon i
turistenes godtroenhet. Man lar arabiske rutine-guider og katolske munker innbille seg en masse svada og imponeres stort av alt dette, mens man aldeles glemmer at Israels kolonier og
gjenoppbygging av landet har meget mere med Bibelen å gjøre enn de såkalte «hellige» steder, som heller burde kalles «helligede» steder. Så kommer der mange turister og pilgrimer til
Israel, som faktisk ikke ser Israel for bare kirkelig propaganda. Derfor er besøkene i Israel helt avhengig av hvilken reiseleder man har.

Et tragisk eksempel på dette opplevde jeg nylig. På et stort lærerstevne et sted i Norge skulle en kjent norsk teologisk professor, som like før hadde besøkt Israel, fortelle om sine inntrykk
derfra. Han var aktivt med i Israelmisjonen og alle gledet seg med stor forventning til å høre om det nye Israel og alt som skjer der. Derfor ble skuffelsen så meget større da professoren bare ga noen tørre opplysninger om «Palestinas» beskaffenhet og slike historiske og geografiske opplysninger som enhver skoleelev kan lese i sine bøker. En norsk prest var til stede og
fortalte meg dypt skuffet om dette. Det var alt han hadde fått ut av oppholdet i Israel. Men det var i full harmoni med hans egne uttalelser i et større foredrag for Israelsmisjonens venner:
«Vi er gått alt for langt i interesse for det som politisk skjer i Israel. Det Nye Testamentet interesserer seg først og fremst for folkets frelse. Det er frelsen og folket som hører sammen.» Og
hans konklusjon var: Vi har bare ett middel til å medvirke i Guds planer med Israel: misjonens, forkynnelsens vei.

Dette er raffinert «kristelig» anti-israelisme. Helt nøyaktig uttrykt burde det vel hete «a-israelisme» eller likegyldighet overfor Israel i alt annet enn det som gjelder å vinne jødiske

proselytter for misjonen. Men i praksis blir denne likegyldighet den mest suverene forakt og ringeakt for Israels rent menneskelige problemer og deres heltemodige sosiale og politiske kamp. Det er som om problemet om rettferdighet for Israel overhode ikke angår israelsmisjonen - etter all den urett og forfølgelse og ydmykelse som Israel har fått gjennomgå i de kristne land. «For

dette har med politikk å gjøre og vedkommer ikke oss, sier misjonens lærde og ledere. Vi er bare kalt til å slutte flest mulig jøder til vår misjon og vår lutherske kirke ved dåp og undervisning.

Her har vi all grunn til å anklage israelsmisjonen både for anti-israel-mentalitet og for å bruke en misjonsmetode som hverken er bibelsk eller kristelig i vanlig forstand. Med rette opp-
fatter derfor staten Israel misjonærene som uønskede og farlige både for landets sikkerhet og folkets samling. Riktignok er der forskjell på dem og noen er Israels oppriktige venner. Israels
myndigheter ser denne forskjell og handler deretter. Men det er ikke for ingen ting at man ikke gir permanente oppholdstillatelser for misjonærer, så de isteden kaller seg representanter for bibelselskaper eller utenlandske blader og aviser. La oss heller ikke glemme Pauli prinsipp, at når han hadde forkynt evangeliet for dem som ikke hadde hørt det på et sted, så forlot han stedet og
overlot menighetsarbeidet til innfødte folk på stedet. Det gjør ikke misjonen i Israel. Den arbeider mest blant folk som har hørt budskapet og bygger opp menigheter med utenlandsk prest
og støtte og synes stadig å mene at de jødekristne selv er umodne til å stå på egne ben. Hele dette system er både u-bibelsk og anti-israelsk, mere diktert av de utenlandske misjoners store
organisasjonsapparater enn av hebraiske kristnes interesser og behov. I Israel er der nemlig messianske jøder nok til å bygge opp en egen hebraisk kirke eller messiansk synagoge og befri
Israel for den dype smerte og forvirring som kristenhetens hundrevis av sekter og konfesjoner nå bebyrder den unge staten med.

Tenk om alle de tusener av pund som de mange misjoner bruker i Israel, isteden ble anvendt rasjonelt for alle messianske jøders samling og oppbyggelse under jødisk ledelse til Guds ære
og Israels beste! Men da må kirkenes selvbevisste ideologi byttes ut med ydmykhet, tjenersinn og villighet til å stå i bakgrunnen, mens Herren selv får slippe til å gjenføde sitt eiendomsfolk
også åndelig.

Er det ikke tjeneste stor nok for oss i kristenheten å få være jordmødre ved denne store gjenfødelsen? Skulle vi ikke prøve å gjøre en bedre innsats her enn vi maktet ved Israels politiske
gjenfødelse i 1948?

Sannelig, tiden er kommet da Gud gjenreiser riket for Israel! Det er tid til å tale mere med Gud om Israel enn med Israel om Gud! For vi har begge mye å lære av hverandre om Ham!