Evangeliet på St. Hans
dag. Fra Hans Nielsen Hauges
Postille. Luk. 1, 57 – 79. Men for Elisabet kom tiden da hun skulle føde, og
hun fødte en sønn, og da hennes naboer og slektninger fikk høre hvor stor
barmhjertighet Herren hadde gjort mot henne, gledet de seg med henne. Og det
skjedde på den åttende dag, da kom de for å omskjære barnet, og de kalte ham
Sakarias etter hans far. Men hans mor tok til orde og sa: Nei, han skal hete
Johannes. Og de sa til henne: Det er jo ingen i din slekt som har dette navn.
Men de gjorde tegn til hans far, hva han ville at han skulle kalles. Og han
ba om en tavle, skrev og sa: Johannes er hans navn. Og de undret seg alle.
Men straks ble hans munn opplatt og hans tunge (løst), og han talte og priste
Gud. Og frykt kom over alle dem som bodde der omkring; og dette som var
skjedd, ble fortalt alt sammen i alle Judeas fjellbygder. Og alle de som
hørte det, la seg det på hjertet og sa: Hva skal det da bli av dette barn?
For Herrens hånd var med ham. Og hans far Sakarias ble fylt med den Hellig
Ånd og talte profetiske ord og sa: Lovet være Herren, Israels Gud, for han
har besøkt og forløst sitt folk! Og han har oppreist oss et saliggjørelsens
horn i Davids sin tjeners hus, slik som han talte ved sine hellige profeters
munn fra fordums tid: Frelse fra våre fiender og fra alle deres hånd som
hater oss, å gjøre barmhjertighet mot våre fedre og komme sin hellige pakt i
hu, etter den ed han svor vår far Abraham: Å gi oss – når vi var forløst fra
våre fienders hånd, - å tjene ham uten frykt, i hellighet og rettferdighet
for hans åsyn alle våre dager. Men også du, barn, skal kalles den Høyestes
profet; for du skal gå frem for Herrens åsyn for å berede hans veier, for å
gi hans folk kunnskap om saliggjørelsens ved deres synders forlatelse ved vår
Guds hjertelige barmhjertighet, ved hvilken soloppgang fra det høye har
besøkt oss, for å skinne for dem som sitter i mørke og dødens skygge; for å
lede våre føtter inn på fredens vei. Og se, du skal bli
stum, og ikke kunne tale før den dag da dette skjer, fordi du ikke trodde mine ord,
som skal bli oppfylt i sin tid! Luk. 1, 20. Disse ord sa engelen Gabriel til
Sakarias, som ikke ville tro det gledelige og herlige budskap, han, nemlig
engelen fremførte. Dette leser vi i det forrige vers. Det kunne vel synes som
en hard straff for Sakarias, å bli slått med stumhet av Herren, fordi han
ikke ville tro, da det ikke var så lett å tro den overnaturlige gjerning, at
han med sin hustru, som var aldrende, skulle avle en sønn, de som var
aldrende. Ja, han kunne og tenke og tro at dette budskap ikke var fra Herren.
For der er mange falske ånder, som innbiller og forestiller mange store ting,
for å få mennesket til å opphøye seg og i villfarelse. Jeg vet med meg at
fienden innskjøt mange høye tanker og innbillinger, både i det åndelige og
legemlige, som også dens redskaper, verdens mennesker kunne være behjelpelig,
de sa og dette, som kunne falle inn på den ene side, om det kunne skje, da
skulle jeg bli mektig og herlig, regjere og herske over andre, som satte opp
hovmodet i meg selv, med forakt og nedtrykkelse hos
min neste. På den andre side frykt, angst og mistillit til at det ikke skjer.
Dette kunne og regnes for vantroens frukter eller
den døde og djevelske tro, som følte angst og uro med smerters lønn, både
over seg selv og andre, som en kunne få makt over, da de styrte seg selv og
andre i fordervelse. Derimot så hadde det som engelen forkynte Sakarias andre
frukter og bevisninger. Han sier: at hans sønn skulle fylles med den
Hellig Ånd like fra sin mors liv, og han skal omvende mange av Israels barn
til Herren deres Gud. Og han skal gå frem foran ham i Elias’ ånd og kraft,
for å omvende fedres hjerter til barn og de ulydige til rettferdiges
forstand, for å berede for Herren et velskikket folk. Av dette ser vi de
kjennetegn, som det gode budskap fremførte, at Guds Ånd skulle oppfylle
Johannes med visdom og kraft til å forkynne salighetens vei, og omvende de
ulydige, berede hjertet til å motta det gode som Herren ville skjenke, når vi
hører dette forkynnes eller leses, og føler at det skal hende, enten oss
eller andre, så Herren av sin godhet vil skjenke, da måtte vi være lydige,
tro Herrens forjettelses tilbud eller løfte, og dette setter fienden seg
imot. For jeg vet, at når jeg leste Herrens tilsagn om de
løfter Han ville oppfylle på meg eller dem som ville være tro og flittig til
å bruke Hans gave, dette stadfester Guds Ånd og forsikrer at det skulle skje,
og da var jeg levende til å gjøre Hans gjerning, men så innskjøt fienden
vantro, og falske mennesker forfalsket og sa det var ikke til denne tid, ja
vantro forringet Guds kraft, så den ikke er så mektig. Dette hindrer mange
mennesker fra Guds Rike, da de ikke tror eller antar Hans utsendte bud. For
likesom på den ene side, noen faller til fordervelse, ved falske ånder, som
bedrar dem, på grunn av lettroenhet, dette kunne de likevel kjenne på deres
hykkelske forførelse, at de enten forfalsker eller frafaller Guds Ord og især
deres onde frukter, som aldri kan skjules, om de enn er fine, så blir de på
den andre side liggende på grunn av vantro, så de ikke antar de oppriktige
ånder, som viser den Guds kraft i sine frukter eller kjærlighets ord og
gjerninger; har de kjennetegn at de omvender de ulydige til Herren, som ikke
gjenstridig motstår og hånlig forakter nådens tilbud. Sakarias ble da stum, inntil den tid som vårt
Evangelium forteller, at Elisabets tid var fullbyrdet, og hun fødte en sønn,
og hennes naboer og slektninger hørte at Herren hadde gjort sin store
barmhjertighet mot henne, og de gledde seg med henne. Slik kan vi alltid ha
felles glede i Herrens gjerninger, når vi var av Guds slekt og bodde sammen i
et sinn etter Kristus. Og da de skulle omskjære barnet, sa hans far: Johannes
er navnet hans, og de forundret seg alle. Men straks ble hans munn opplatt og
hans tunge (løst), og han talte og priste Gud. Så snart vi bekjenner med
munnen og tror i vårt hjerte, at Gud oppreiste Jesus fra de døde, så blir vi
salig, Rom. 10, 9, og da løsnet syndens bånd fra vår tunge, så vi kan tale om
Guds store gjerninger. Og frykt kom over alle dem som bodde der omkring;
og dette som var skjedd, ble fortalt alt sammen i alle Judas fjellbygder.
Og alle de som hørte det, la seg det på hjertet og sa: Hva skal det bli av
dette barn? Slik skjer det, hvor Guds Ånd virker sine gjerninger, der blir
det frykt i det kjødelige menneske, ja de forakter, forundrer seg og
vansmekter eller forsvinner, Ap. Gj. 13, 41. Da de
ikke søker omvendelse og blir meddelaktige i nåden. Men Sakarias, Johannes far, ble fylt med Den
Hellige Ånd, svarte og sa: Lovet være Herren, Israels Gud, for han har
besøkt og forløst sitt folk! Og han har oppreist oss et saliggjørelsens horn
i Davids sin tjeners hus, slik som han talte ved sine hellige profeters munn
fra fordums tid: Frelse fra våre fiender og fra alle deres hånd som hater
oss, å gjøre barmhjertighet mot våre fedre og komme sin hellige pakt i hu,
etter den ed han svor vår far Abraham: Å gi oss – når vi var forløste fra
våre fienders hånd, - å tjene ham uten frykt, i hellighet og rettferdighet
for hans åsyn alle våre dager. Alle Herrens Ord, uttalt ved Hans Ånd, er
til å tenke over, men især de dypeste og høyeste løfter, og mest viktige til
vår frelse, og gjerning til vår lykksalighet å gjøre, da må vi betrakte hva
Hans Ånd her taler, at vi skulle fries fra våre fienders hånd, vårt onde kjød
og blod, djevelen og verdens mennesker, disse står Guds Ånd imot, som vil
drive oss til urettferdighets gjerninger, når vi nå i denne syndestand skulle
tjene den hellige Gud, da ble det ikke annet enn trelldoms frykt, men når vi
var løste fra våre fienders hånd ved Jesu kraft, så Han hadde fått frigjort
oss, da var vi rett fri, Joh. 8, 36, til å tjene uten frykt i hellighet og
rettferdighet alle vår livs dager, for de dager vi er her er korte, og derfor
bør vi være flittige til å tjene vår Gjenløser som har kjøpt oss så dyrt fra
så mye ondt, og vil gjøre oss mye godt. Men også du, barn, skal kalles den
Høyestes profet; for du skal gå frem for Herrens åsyn for å berede hans
veier, for å gi hans folk kunnskap om saliggjørelsen ved deres synders
forlatelse ved vår Guds hjertelige barmhjertighet, ved hvilken soloppgang fra
det høye har besøkt oss, for å skinne for dem som sitter i mørke og dødens
skygge; for å lede våre føtter inn på fredens vei. Amen. Bønn. Hellige Gud og barmhjertige Fader! Bevar oss fra å
falle fra dine Ord, Ånd og vitnesbyrd, på den ene side ved lettroenhet,
falske ånder og forvrengninger fra sannhets stier, og på den andre side, ved
vantro om din makt eller guddommelige gjerninger, som du ved din Ånd kan
utrette i dine tjenere. La oss ikke bli blant de som nekter din kraft, ikke
tror eller vil motta dine vitnesbyrd, som du klart ved dine budskap åpenbarer
og beviser, hva du vil vi skal tro og gjøre, og selv styrker oss til å
fullføre. Grunnfest vår tro og gi oss din kjærlighet i våre hjerter, så vi
kunne tjene deg med lyst og fryd i hellighet og rettferdighet, alle våre livs
dager, så vi at vi slik kunne ende vår gjerning her, så vi kunne hisset
inntas til deg i den evige glede. Amen. |
|