Hans Nielsen Hauges reiser, viktige hendelser Og tildragelser
– Religionspartier. Fortsettelse av
tredje del. Men å tale om troens frukter og gode gjerninger,
som vår tro skal bevises ved å virke kraftig i kjærlighet til vår neste, Gal.
5, 6, da er disse andre slags enten til sjels eller legems
vel, eller og til begge, som det tidligere er sagt under § 13 og 14.At dette
både er Guds befaling som også en glad og fornøyelig plikt for den som føler
at han ikke har noe som han ikke har mottatt. 1 Kor. 4, 7. Så at hver som da
har fått en nådegave, det være seg timelig eller åndelige, tjener sin neste
med den som en god husholder over Guds forskjellige nådegaver. 1 Pet. 4,10. Frelseren tilskynder oss mye til å gjøre godt med
våre utvortes gode ting i Bergprekenen og flere andre steder: Gi den som ber deg, og vend deg ikke fra
den, som vil låne av deg. Denne godgjørenhet bør endatil hos den troende
strekke seg til fienden: Elsk eders
fiender, gjør godt mot dem som hater eder, velsign
dem som forbanner eder, be for dem som krenker, skader og forfølger eder! Luk.
6, 27 – 28; Mat. 5, 42 – 44. Gi, så skal eder gis! Vær barmhjertige,
likesom eders himmelske Fader er barmhjertig! Osv. Flere steder i Det Nye Testamente finnes merkelige
oppmuntringer til dette, særlig utmerker Pauli formaninger i 1. Brev til Tim.
6, 17 – 19, som og Heb. 13, 16: Men glem ikke å gjøre godt og å dele med
andre! For slike ofre er velbehagelig for Gud. Velgjørenhet mot vår neste til hans sjels vel har
vi i Skriften likeså mange oppmuntringer til: Du skal ikke hate din broder i
ditt hjerte, men du skal straffe din neste, at du ikke skal bære skyld over
ham, 3 Mos. 19, 17, og Kristi Ord til Peter, Luk. 22, 32: Når du engang omvender deg, da styrk dine
brødre. Hos den, som i sannhet er omvendt og ved Guds nåde kommet i den
levende tro, er det visst ikke mulig, uten samvittighetssår, å etterlate
denne plikt, men det skjer som David sier: Jeg forstummet i stillhet, jeg tidde fra (å tale) det gode; men min
pine ble opprørt. Mitt hjerte ble hett inne i meg, ved min grublen opptentes en ild, jeg talte med min tunge. Sal.
39, 3 -4, se og Sal. 51, 15. Gi meg igjen min salighets fryd og en
frivillig ånd oppholde meg. Så vil jeg lære overtredere dine veie, og syndere
skal omvende seg til deg. Se og Jer. 20, 9, derimot sier Jesus, at den
som skammer seg ved Ham og Hans Ord, den vil Han også skamme seg ved, når Han
kommer i sin Faders herlighet. Mark.8, 38. Sanne kristne følger derfor disse
Tilskyndelser fra Skriften og den ene oppbygger den andre, 1 Tes. 5, 11, se
og Heb. 10, 23 – 25: I en sum: Kristi store Bud:
Aldeles som dere vil at menneskene skulle gjøre mot dere, således skal dere
gjøre mot dem. Dette må være og forbli enhver sann kristens daglige rettesnor
når det angår sjel og legeme. Om disse gjerningers egenskap, så vel de innvortes
som de utvortes, er også viktig å iaktta: De må for det første være av den
sanne levende tro, for hva som ikke skjer i eller av den, er synd. Rom. 14,
23, Guds og Kristi kjærlighet må være drivkraften, om det skal være behagelig
for Gud. Bli i meg, (så blir) også jeg
i eder! Likesom grenen ikke kan bære frukt av seg selv, uten den blir i
vintreet, således heller ikke I uten at I blir i meg. – for, uten meg kan I slett
intet gjøre. Joh. 15, 4 – 5. Det må heller ikke gjøres for at dere skal
bli ansett av menneskene! Mangfoldige steder har Kristus alvorlig formant til
ydmykhet, som en dyd, der særlig skal utmerke Hans etterfølgere og bevare dem
i Hans sinn. Folkenes konger hersker
over dem, og de som har makt over dem, kalles velgjørere. Men (gjør) ikke I
således; men den største blant eder skal være som den yngste, og den øverste
som den som tjener. Luk. 22, 25 – 26, sier at den som opphøyer seg selv
skal fornedres, og de som gjør hva som helst slags gjerning det er for å
ansees av menneskene, de har allerede fått sin lønn. Mat. 6, 5. De må heller
ikke gjøres i den hensikt, at vi av den grunn skulle kreve noen lønn, eller
fortjene salighet ved det. For når dere har gjort alle ting, som er befalt
dere så si videre: Vi er unyttige tjenere, for vi gjorde det som vi var
skyldige å gjøre, Luk. 17, 10. Våre
gjerninger må overgå de skriftlærdes og fariseernes og gjøres ene og alene
fordi vi føler, at Gud har gjort oss så mye godt, og fordi vi igjen unner vår
neste det samme gode, 1 Joh. 4, 11. Jeg
har gitt eder et eksempel, for at som jeg har gjort med eder, så skal også I
gjøre. Joh. 13, 15. Ikke heller må det gjøres av frykt for derved å unngå
den straff som i manglende tilfelle venter oss, for dette er trelldoms-ånd,
Rom. 8, 15, og tjenestekvinnens barn, som skulle støtes ut, og kunne ingen
arv få. Gal. 4, 30; Joh. 8, 35. Slik å tjene, hjelpe, gi og gagne sine
medmennesker, er imot det gamle menneskets art, da det ofte koster oppofrelse
av egennytte, av gods og gode dager. For den skyld er det Kristus på flere
steder har lært om fornektelse, som en nødvendig post i Hans etterfølgelse,
Mat. 16, 24; Luk. 9, 58 og Luk. 14, 25 – 33, hvor Han setter frem et eksempel
om den, som vil bygge et tårn eller dra ut i krig og ikke på forhånd beregnet
hva der behøvdes til dette. Han avslutter så denne lignelse med disse
merkverdige Ord: Således også med
enhver av eder: Sier han seg ikke løs fra alt det han eier, kan han ikke være
min disippel. Å kaste bort, selge eller gi bort alt er ikke meningen,
bare at vårt hjerte er så løst fra alt, at når det gjaldt om å fremme Guds
ære og vår nestes oppbyggelse, ikke noe da skulle være oss for kostbart,
heller ikke vårt eget liv, Luk. 9, 24. Den som fatter dette rett, han lærer
ved dette å bruke denne verden, som de, som ikke misbruker den, 1 Kor. 7, 31.
Forts. n. nr. |
|