Hans Nielsen Hauges reiser, viktige hendelser

Og tildragelser – Religionspartier.

Fortsettelse av tredje del.

 

Men å tale om troens frukter og gode gjerninger, som vår tro skal bevises ved å virke kraftig i kjærlighet til vår neste, Gal. 5, 6, da er disse andre slags enten til sjels eller legems vel, eller og til begge, som det tidligere er sagt under § 13 og 14.At dette både er Guds befaling som også en glad og fornøyelig plikt for den som føler at han ikke har noe som han ikke har mottatt. 1 Kor. 4, 7. Så at hver som da har fått en nådegave, det være seg timelig eller åndelige, tjener sin neste med den som en god husholder over Guds forskjellige nådegaver. 1 Pet. 4,10.

Frelseren tilskynder oss mye til å gjøre godt med våre utvortes gode ting i Bergprekenen og flere andre steder: Gi den som ber deg, og vend deg ikke fra den, som vil låne av deg. Denne godgjørenhet bør endatil hos den troende strekke seg til fienden: Elsk eders fiender, gjør godt mot dem som hater eder, velsign dem som forbanner eder, be for dem som krenker, skader og forfølger eder! Luk. 6, 27 – 28; Mat. 5, 42 – 44. Gi, så skal eder gis! Vær barmhjertige, likesom eders himmelske Fader er barmhjertig! Osv.

Flere steder i Det Nye Testamente finnes merkelige oppmuntringer til dette, særlig utmerker Pauli formaninger i 1. Brev til Tim. 6, 17 – 19, som og Heb. 13, 16: Men glem ikke å gjøre godt og å dele med andre! For slike ofre er velbehagelig for Gud.

Velgjørenhet mot vår neste til hans sjels vel har vi i Skriften likeså mange oppmuntringer til: Du skal ikke hate din broder i ditt hjerte, men du skal straffe din neste, at du ikke skal bære skyld over ham, 3 Mos. 19, 17, og Kristi Ord til Peter, Luk. 22, 32: Når du engang omvender deg, da styrk dine brødre. Hos den, som i sannhet er omvendt og ved Guds nåde kommet i den levende tro, er det visst ikke mulig, uten samvittighetssår, å etterlate denne plikt, men det skjer som David sier: Jeg forstummet i stillhet, jeg tidde fra (å tale) det gode; men min pine ble opprørt. Mitt hjerte ble hett inne i meg, ved min grublen opptentes en ild, jeg talte med min tunge. Sal. 39, 3 -4, se og Sal. 51, 15. Gi meg igjen min salighets fryd og en frivillig ånd oppholde meg. Så vil jeg lære overtredere dine veie, og syndere skal omvende seg til deg. Se og Jer. 20, 9, derimot sier Jesus, at den som skammer seg ved Ham og Hans Ord, den vil Han også skamme seg ved, når Han kommer i sin Faders herlighet. Mark.8, 38. Sanne kristne følger derfor disse Tilskyndelser fra Skriften og den ene oppbygger den andre, 1 Tes. 5, 11, se og Heb. 10, 23 – 25: I en sum: Kristi store Bud: Aldeles som dere vil at menneskene skulle gjøre mot dere, således skal dere gjøre mot dem. Dette må være og forbli enhver sann kristens daglige rettesnor når det angår sjel og legeme.

Om disse gjerningers egenskap, så vel de innvortes som de utvortes, er også viktig å iaktta: De må for det første være av den sanne levende tro, for hva som ikke skjer i eller av den, er synd. Rom. 14, 23, Guds og Kristi kjærlighet må være drivkraften, om det skal være behagelig for Gud. Bli i meg, (så blir) også jeg i eder! Likesom grenen ikke kan bære frukt av seg selv, uten den blir i vintreet, således heller ikke I uten at I blir i meg. – for, uten meg kan I slett intet gjøre. Joh. 15, 4 – 5. Det må heller ikke gjøres for at dere skal bli ansett av menneskene! Mangfoldige steder har Kristus alvorlig formant til ydmykhet, som en dyd, der særlig skal utmerke Hans etterfølgere og bevare dem i Hans sinn. Folkenes konger hersker over dem, og de som har makt over dem, kalles velgjørere. Men (gjør) ikke I således; men den største blant eder skal være som den yngste, og den øverste som den som tjener. Luk. 22, 25 – 26, sier at den som opphøyer seg selv skal fornedres, og de som gjør hva som helst slags gjerning det er for å ansees av menneskene, de har allerede fått sin lønn. Mat. 6, 5. De må heller ikke gjøres i den hensikt, at vi av den grunn skulle kreve noen lønn, eller fortjene salighet ved det. For når dere har gjort alle ting, som er befalt dere så si videre: Vi er unyttige tjenere, for vi gjorde det som vi var skyldige å gjøre, Luk. 17, 10. Våre gjerninger må overgå de skriftlærdes og fariseernes og gjøres ene og alene fordi vi føler, at Gud har gjort oss så mye godt, og fordi vi igjen unner vår neste det samme gode, 1 Joh. 4, 11. Jeg har gitt eder et eksempel, for at som jeg har gjort med eder, så skal også I gjøre. Joh. 13, 15. Ikke heller må det gjøres av frykt for derved å unngå den straff som i manglende tilfelle venter oss, for dette er trelldoms-ånd, Rom. 8, 15, og tjenestekvinnens barn, som skulle støtes ut, og kunne ingen arv få. Gal. 4, 30; Joh. 8, 35.

Slik å tjene, hjelpe, gi og gagne sine medmennesker, er imot det gamle menneskets art, da det ofte koster oppofrelse av egennytte, av gods og gode dager. For den skyld er det Kristus på flere steder har lært om fornektelse, som en nødvendig post i Hans etterfølgelse, Mat. 16, 24; Luk. 9, 58 og Luk. 14, 25 – 33, hvor Han setter frem et eksempel om den, som vil bygge et tårn eller dra ut i krig og ikke på forhånd beregnet hva der behøvdes til dette. Han avslutter så denne lignelse med disse merkverdige Ord: Således også med enhver av eder: Sier han seg ikke løs fra alt det han eier, kan han ikke være min disippel. Å kaste bort, selge eller gi bort alt er ikke meningen, bare at vårt hjerte er så løst fra alt, at når det gjaldt om å fremme Guds ære og vår nestes oppbyggelse, ikke noe da skulle være oss for kostbart, heller ikke vårt eget liv, Luk. 9, 24. Den som fatter dette rett, han lærer ved dette å bruke denne verden, som de, som ikke misbruker den, 1 Kor. 7, 31.

                                                                                                           Forts. n. nr.