«Du skal ikke stjele»

Av Dr. Michael L. Brown

Fra bladet Israels Røst.

I mer enn 1500 år har store deler av menigheten opplevd en identitetskrise. Når det gjelder jødiske troende, som er blitt akseptert som jøder av resten av Legemet, har presset kommet utenfra. Andre jøder har sagt til dem at de ikke lenger var jøder. Deres ikketroende familier har holdt begravelser for dem og kalt dem meshummadim, «frafalne» (bokstavelig talt «ødelagte»).

De ble betraktet som forrædere og vranglærere av verste sort av sine mødre, fedre, brødre og søstre.

Men i Herren var de trygge. Ikke bare var Det nye testamente deres bok, men hele Bibelen var på en spesiell måte blitt deres. Loven var deres lov, og landet var deres land. De var åndelige barn av Abraham, samtidig som de var hans fysiske etterkommere. Moses, Elias, David, Peter, Jakob og Johannes var alle deres slektninger etter kjødet. Patriarkene og profetene tilhørte deres eget folk. Når det gjelder de hedning-troende, har situasjonen vært en annen. De har ikke vært nødt til å kjempe like mye med en ytre identitetskrise, men mer med en indre identitetskrise. De er nykommerne, de som kom sist, de «åndelige innvandrerne» for å si det slik. Ved siden av de jødiske troende har de ofte følt seg usikre. (Denne usikkerheten bygger på uvitenhet og har fått mange av dem til å bli arrogante.) Men i Herren er vi selvsagt alle like. "Her er ikke forskjell på jøde og greker. Alle har de samme Herre, som er rik nok for alle som påkaller ham." (Rom 10,12).

Men det er ikke alle som har tatt imot dette. Enkelte troende jøder har følt seg som en slags overklasse-borgere, til tross for hva Ordet sier. (Jeg taler her som en troende jøde til mine jødiske åndelige brødre.) Vi har gjort oss skyld i vår egen form for stolthet. Måtte Herren se i nåde til oss, så ikke vår kjødelige selvsikkerhet ødelegger oss fullstendig! Vi er i desperat behov av våre ikke-jødiske brødre. Vi er ikke først og fremst den fjerde gren av judaismen, men den jødiske delen av menigheten! Det er bare sammen med resten av Legemet at vi vil bli fullkomne.

Når det gjelder de hedning-troende, er det noen som har følt seg som annenrangs borgere, til tross for hva Ordet sier. For disse usikre troende har det ikke vært nok å bli åndelig innpodet i Israels tre, og å få med dem i sevjen fra roten» (Rom 11,17). Det har ikke vært nok å anvende Guds løfter til Israel på en åndelig måte i deres egne liv. Nei! De har stjålet Israels løfter. Og i samme slengen har Satan stjålet fra dem.

Paulus så klart og tydelig i Det gamle testamente - hans eneste Bibel - at Gud hadde en plass for hedningene i Legemet, ved siden av Hans eget folk Israel. Paulus var ikke tilfeldig i sin anvendelse av de herlige løftene om Israels framtidige gjenopprettelse og inntreden i menigheten. Han så i stedet at menigheten Messias' legeme, Guds forsamling - bestod av troende både fra Israel og fra folkeslagene.

De fleste religiøse jøder trodde, og tror fremdeles, at jøde og hedning ikke vil bli forenet til en åndelig familie i vår tidsalder. Paulus fikk en åpenbaring: Fordi den messianske tidsalder begynte da Jesus døde, stod opp igjen og for opp til himmelen, begynte også den universelle, åndelige familie: "For jeg sier: Kristus er blitt en tjener for de omskårne for Guds sannferdighets skyld, for å stadfeste løftene til fedrene. Men hedningene skal prise Gud for hans miskunn, som det står skrevet: Derfor vil jeg prise deg blant hedningene og lovsynge ditt navn! (Sal 18,50). Og igjen sier han: Gled dere, hedninger, sammen med hans folk! (5.Mos 32,43). Og igjen: Lov Herren, alle hedninger, og pris ham, alle folk! (Sal 117,1) (Rom 15,8-11)

Dette er så viktig! Paulus oppdaget «menighetens hemmelighet» skjult i gammeltestamentlige avsnitt som talte om hedninger og Israel, ikke bare Israel. Han tok ikke bare Israels dyrebare løfter og profetier og sa: «Nå betyr dette menigheten!» Nei, han siterte 5.Mosebok: «Gled dere, hedninger, sammen med hans folk.» Likevel ser det ut til at den overveiende ikke-jødiske menigheten har oppfattet dette som om det stod: «Gled dere, hedninger, i stedet for hans folk.»

Jo, både hedninge-troende og jøde-troende utgjør Guds åndelige folk. Men alle jøder er Guds folk etter kjødet, i det naturlige, og menigheten har fratatt jødene Guds løfter.

Hva med et av menighetens yndlingsvers i forbindelse med beskyttelse? «Ingen av de våpen som blir smidd mot deg, skal ha framgang, og hver tunge som går i rette med deg, skal du få domfelt. Dette er arven til Herrens tjenere, den rett de får av meg, sier Herren.» (Jes 54,17).

Alle troende har rett til å anvende dette verset på seg selv. Slutten av avsnittet gjør det klart. Hele menigheten kan «gjøre krav på det.» Men ingen troende har rett til å stjele dette løftet fra sin rettmessige eier: Jerusalem!

Jerusalem? Ja! Løftet begynner i vers 11: arming, du som er bortrevet av storm, du som ingen trøst har funnet! Se, jeg legger dine byggesteiner i spydglans, og bygger din grunnmur med safirer.» Gud taler til en by.

«Se, om de slår seg sammen mot deg, så er det ikke fra meg. De som slår seg sammen mot deg, skal falle i striden mot deg.» (54,15). Selv om ordet «by» ikke forekommer i den hebraiske teksten til Jesaja 54, blir mottakeren av disse trøstende ordene hele veien tiltalt i hunnkjønn, fordi «by» på hebraisk er hunnkjønn!

Her er et annet vers som menigheten har stjålet: «Glemmer vel en kvinne sitt diende barn, så hun ikke forbarmer seg over sitt livs sønn? Om også de glemmer, så glemmer ikke jeg deg.» (Jes 49,15).

Takk Gud for Hans trofasthet. Han vil ikke glemme oss! Han vil heller ikke glemme den opprinnelige mottakeren av dette løftet: Sion! «Sion sa: Herren har forlatt meg, Herren, har glemt meg.» (49, 14). Gud sier at det har Han absolutt ikke: «Se, i begge mine hender har jeg tegnet deg, dine murer står alltid for meg» (49,16).

Enda en gang taler han til en by! (På hebraisk brukes også hunnkjønn.) Selvfølgelig betyr ikke Sion bare den fysiske Davids stad. Det betyr hele nasjonen. Slik det gikk med «moder Jerusalem,» slik gikk det også med nasjonen. Så langt er det greit å forstå. Og i en sekundærbetydning kan Sion gjelde hele Guds folk. Men som Guds folk bør vi være et gudfryktig folk. skal ikke stjele», sier Han. Det er nok at menigheten kan gripe disse herlige løftene og ta del i deres livgivende sevje. Hvorfor skal vi prøve å stjele dem fullstendig? Hvilken nytte vil menigheten ha av det? Kan ikke de troende føle seg trygge nok til å kunne dele?

I Jesaja 60,1-2 sier profeten: «Stå opp, bli lys! For ditt lys kommer, og Herrens herlighet går opp over deg. Se, mørke dekker jorden, og det er belgmørke over folkene. Men over deg skal Herren oppgå, og over deg skal hans herlighet åpenbare seg."

For et herlig ord! Men hvem er det han henvender seg til? Det stemmer: Enda en gang er det Sion! (Og du har sikkert gjettet at det enda en gang står i hunnkjønn på hebraisk.)

"Fremmede skal bygge dine murer... Dine porter skal holdes åpne hele tiden... Sønner av dem som har plaget deg, skal komme og bøye seg for deg. Alle de som har foraktet deg, skal kaste seg ned for dine føtter. De skal kalle deg Herrens stad, Israels Helliges Sion." (Jes 60,10, 11, 14). Tenk hvor sårt Jerusalem trenger disse ordene!

Siste del neste nr.