Haugianismens
tid, 1796 – 1850. Fra Heggtveits Kirkehistorie. Del 29. Om dette ektepar skriver en
forfatter følgende: «Gårdbruker Ole Aaserud og hans hustru stod i stor
anseelse blant de vakte, og deres hus var et hjem for legpredikanter og
sentrum for den åndelige livsrørelse innen kretsen. Han var ikke svært
begavet som legpredikant. Hans tale innskrenket seg især til bønn og
formaning. Men Guds Rikes sak lå ham alvorlig på hjerte. Han ville så gjerne
at sannhetens Ord skulle utbres, så at menneskene kunne vekkes av deres
åndelige sikkerhet, omvende seg til Herren og vandre som kristne. Han var
derfor glad som et barn, når en eller annen Guds Ords forkynner kom, som var
utrustet med gaver til å kunne legge Ordet på menneskenes samvittighet. Hans hustru Helene
stod i enda større anseelse. De troende så opp til henne som en åndelig
moder. Hun holt selv fast ved de gamles – Hauges og kirkefedrenes –
vitnesbyrd og var svært redde for alt fremmed og nytt. Ved kirkefedrene
forstod man Luther, Spener, Franke, Johan Arndt o.
fl. For henne var det maktpåliggende å ha en fast tilslutning til det gamle,
dette bestod kristendommens inderliggjørelse. Hun hadde en sjelden evne til
ved samtaler å sette seg i forbindelse med andre, likesom hun også var
utrustet med et skarpt blikk, som lot henne se skjevhetene i medbrødres og
medsøstres liv og vandel. Men hun glemte aldri at hun skylte sine medtroende kjærlighet og overbærenhet. For hun følte og
bekjente, at hun selv stod så langt tilbake og daglig trengte til tilgivelse.
Jeg tror neppe, noen av dem, som hadde noen kristelig erkjennelse, kom i berørelse med henne uten å få nye og kraftige
tilskyndelser til selvprøvelse, årvåkenhet og bønn. Ikke minst holt hun frem
for legpredikantene de farer som de var utsatt for, og jeg er viss på at
mange av disse, som kom til Aaserud, følte seg noe mindre og ringere, da de
reiste, enn da de kom.» Hun var visstnok i enhver
henseende en rikt utrustet kvinne og på samme tid i høy grad stille og beskjeden,
rolig og sindig, saktmodig og tenksom. Dessuten var hun svært praktisk,
snartenkt, forstandig og særdeles dyktig som husmor. Ved siden av det vanlige
kvinnelige arbeide drev hun sterkt på med veving. Hun tok imot nyvakte piker i huset og lærte dem å veve tørklær, ja
enda kunstferdig «mønsterveving», så de kunne greie den fineste dreil (diagonalvevet lintøy) og damask, åklær og tepper
mm. Hun kunne ha inntil fire vev-stoler i gang samtidig. Ved sin saktmodige og
sindige ferd var hun til stor velsignelse og støtte ikke bare for sin livlige
mann, men især for sine barn, som hun oppdro på en særdeles kjærlig og
omhyggelig måte. Hennes bønner og tårer ble for dem et vårregn som tidlig
smeltet deres hjerters is. Alle ble troende, om enn sønnen lot lenge vente på
seg. De levde et sjeldent elskelig husliv og holdt hus andakt. Å lese Guds
Ord og ha det for seg var deres lyst og glede. Da engang sønnen Peder og hans
mor kom hjem om natten fra en oppbyggelse, stanset de hesten ved stuedøren,
mens de ble sittende stille i vognen og fortsatte sin samtale om åndelige
ting. Men gamle Ole, som lå våke og lenge hørte på dem, ikke merket at de
ville slutte, sto han opp, så ut og sa stille og kjærlig: «Er det
kammersvennen og Filip?» Ap. Gj. 8, 26 – 40, da
sanset de seg og gikk til ro. Ole Aaserud led i sine siste leveår av en langsom,
tærende sykdom. Sine lidelser bar han tålmodig og døde i troen 3. februar
1848. Han var ikke stor av vekst, hadde lyst krøllet hår og var livlig og
kvikk, praktisk og gløgg. Hustruen overlevde ham bare med et halvt år. Hun
døde 3. september 1848, 64 år gammel.
Fort. n. nr.
|
|