Haugianismens
tid, 1796 – 1850 Heggtveits
Kirkehistorie Del. 30 Av den haugianske vekkelse
på Kongsberg fremgikk en av hin tids merkeligste legmenn, med en forunderlig
dramatisk, ja tragisk liv. Det var Niels Iversen Riis. Han ble
antakelig født 1780 77,
kom tidlig til vekkelse og ble grepet av en brennende kjærlighet til sine
medmennesker og en glødende iver etter å arbeide i Guds Vingård, så lenge det
var dag. Etter å ha virket en stund
på Østlandet reiste han nordenfjells. Sommeren 1799 finnes der i «Trondhjemske Tidender» følgende fanatiske og forvrengende
fremstilling om ham, hvilke i tillegg viser hvorledes samtidens rasjonalister
oppfattet vekkelsen: «En av de bondepredikanter, som har drevet deres vesen Søndenfjellske, som man har sett av
«Intelligens-Selgerne», nemlig Niels Iversen Riis, 19 år gammel, har
forvillet seg til disse egne. Han, denne ukalte mot synden og kjødets lyster
drabelig fektende predikant, skal ha forkynt for forsamlede skarer, hva han
kaller Guds Ord. Etter sigende er han først blitt heftet på Molde og siden
ført hit. Han har her fått losji i Rådhuset. Det synes, at for mye lesing i
Bibelen, for mye bønn og andektighet hare forvillet hans hjerne. Den Hellige
Ånd skal ha satt ham visse løyer i hodet. Fornuftige forestillinger hjelper
ikke noe hos ham, og han mottar ikke overbevisning. Med ord fra Bibelen møter
han enhver, som motsier ham. Mot kjødets lyster er han især oppbrakt.
Arresten trykker ikke ned han sinn. Det heves enda mer ved tanken om å bli
verdig til martyrkronen. Han tror at han lider for Guds skyld. Slike
mennesker kan bli skadelige for den offentlige sikkerhet, dersom de vil og
hvem innestår oss for at ikke enkelte engang kunne få slikt i deres hode?
Især når et Ord fra Bibelen skulle gi dem medhold. For med Bibelen kan man jo
bevise alt, hva man vil. Imidlertid er disse på sjelen vanføre mennesker,
opplysningens farligste fiender. Mengden gaper på dem med forundring, og de
setter demninger som ikke kan brytes gjennom, imot enhver redelig folkelærers bestrebelse å fordrive det mørke som
vankundighet og fordom holder den store hop i. Det er derfor å håpe, at disse
hellige landstrykere ved alvorlige midler må stanses i deres fremferd og som
virkelige løsgjengere transporteres i Tukthuset.» Vi skal nå se, hvilke
«alvorlige midler» man anvendte mot denne «hellige landstryker», som nys
anførte artikkel spottende kaller Riis. Etter å ha kommet ut av Trondheims
Tukthus kalte biskop Schønheyder ham til seg og
spurte om han forstod å preke og alltid var beredt til det. Da Riis svarte
«ja» til det, kalte biskopen til seg Stiftsprost H. J. Wille og res. Kap. H.
H. Lund og ba ham gi dem en prøve på sin forkynnelse. Dette var legmannen
straks rede til, men hans tale lot ikke til å smake de rasjonalistiske
herrer. Schønheyder bød ham tie ikke lenge etter at
han var begynt. Men den frimodige predikant fortsatte til tross for dette, og
de fikk nok høre mange sannheter som skurret alvorlig i de lærde herrers
ører. Det var ikke annet å vente, enn «han til fulle kjedet og forarget
(disse) sine tilhørere.» Så fikk Riis gå! Men bispen forbød ham å gi seg av
med slikt arbeide, et bud, han naturligvis ikke for sin samvittighets skyld
kunne lystre. Fra Trondheim reiste han
sannsynligvis straks innover bygdene til Melhus. En søndag, den gamle lærde
Sogneprest Hans Steenhuch (1722 – 1800) preket ved
Flå annekskirke, overvar Riis, som haugianerne pleide å gjøre, gudstjenesten.
Da han kom ut, talte han på kirkegården eller utenfor dens mur Guds Ord for
allmuen, som flokket seg om han. Så snart presten fikk høre dette, befalte
han sin dreng å gripe den unge predikant, som ingen motstand gjorde, men
villig lot seg binde fast til prestens vogn, hvoretter denne i rasende fart
jaget av sted en halv mils vei (ca. 5,5 km) mens Riis måtte springe bakenfor
eller ble slept med vognen. Da de kom til prestegården, var han sprengt og
hadde aldri en helsedag mer, men var syk og «blek som et lik». Han klaget
likevel ikke over denne medfart, men led tålmodig og fortsatte sin virksomhet
med fordoblet iver, da han forstod at hans livsdag etter den tid ville bli
kort. Det later til at Riis nå
reiste til Meldalen og antagelig virket der
vinteren 1799 – 1800. Han holt mange oppbyggelser rundt om og hadde sterk
tilstrømming. Stedets rasjonalistiske Sogneprest, Jacob von der Lippe Parelius (1744 – 1827), som var en dyktig, men meget
myndig mann, mer lik en Politimester enn en sjelepleier, fant at han hadde
hverken talegaver eller kunnskap. Men hans menighet hadde en ganske annen
oppfatning. Den kritiske og
innsiktsfulle Michel Grendahl, senere
velkjent og ansett stortingsmann, skriver: «På denne tid kom atskillige
rykter i omløp, om at noen mennesker befant seg søndenfjelsk,
som preket og truet menneskene med evig fordømmelse, i fall de ikke ville
ydmyke seg til omvendelse, og mange urimelige rykter ble tillagt dem. Tiden
kom at en av disse ved navn Niels Riis, et menneske av besynderlig gode
talegaver, avgjorde ryktenes urimelighet. Hans alvorlige iver i å fremme den
sak han trodde var Gud velbehageligst og menneskene
nyttigst, så vel som den oppriktige selvfornektelse, han la for dagen, gikk
ikke forbi min oppmerksomhet.» Engang Riis hadde vært til
stede ved en gudstjeneste i Meldalen Kirke og vel
var kommen ut, flokket folket seg om ham, derfor begynte han å tale til
forsamlingen om Guds vilje. Da sogneprest Parelius
erfarte dette trengte han seg frem til legmannen og stappet sitt lommetørkle
i munnen på ham, henvendte seg så til folket og sa: «Her står det brave koner
og brave menn og hører på denne sludderpreken!» En bondekone, Guri Grudt, tok
da således til ordet: «Vi synes denne mann taler
meget vakrere enn du, som står og preker så mye om potetene!» En kort tid høsten 1799
virket både Lars Hemstad og Hauge
sammen med Riis i Rennebu. Hauge skriver: Der var mye begjærlighet. Presten
ville vi skulle tas, men menigheten forhindret det.» Under Riis’ fortsatte
arbeide for Guds Rike i dette prestegjeld, ble han en gang ført til forhør på
Sorenskrivergården Syrstad i Meldalen. Der møtte
samtidig frem en stor del av allmuen, og da Sorenskriveren så mengden på
gårdsplassen, gikk han ut og spurte hva de ville her. En bondekone, Kari Ressel, svarte: «Vi vil vite hva I vil finne på med denne
mann som taler Guds Ord til oss. Han taler ikke annet enn det vår Barnelærdom
lærer, og det skal Sorenskriveren også vite!» Denne forbød imidlertid
folket å komme inn, men Kari svarte: «Det er jo offentlig Tingstue, og da
mener jeg, vi har rett til å gå inn!» Og inn gikk de tross forbudet. Deretter ble Størker Rigstad og Brynjolf Grudtkalt frem som
vitner, da Riis hadde holdt oppbyggelse hos disse. Sorenskriveren spurte, om
de ba mannen hjem til seg, eller om han kom uanmodet. Da mennene stusset litt,
før de svarte, trådte Kari Resel frem og sa: «Jau, dok ba ‘en
hem åt dok, å e ba ‘en hem åt me!» De vitner som var kalt
frem, bifalte da dette svar. Dommeren spurte igjen om
Riis kjøpte seg mat hos dem, eller om de bevertet ham. Kari svarte: «Kor bruka dok
sjøl, når dok be fremmund?» Enten under forhørsakten
eller umiddelbart etter gjorde allmuen påstand om, at fangen skulle gis fri,
til dette bemerket Sorenskriveren, at det ville bli altfor kostbart for dem å
løskjøpe ham. Da sa Endre Grindal fra Rennebu: «Det måtte vel bli bare som en
almisse for to bygder det!» Men tross alt gikk saken
sin gang, og Riis ble på ny dømt til å lide tukthusstraff en tid for sin
uegennyttige og oppofrende virksomhet. Da han hadde sonet denne,
vendte han atter tilbake til Meldalen. Men her ble
han straks arrestert av Lensmann Strøms dreng, mens han holt oppbyggelse. Øvrighetens fremferd harmet
imidlertid allmuen slik, at den ansette bonde Størker
Rigstad på deres vegne tok legmannen fra
Lensmannens gutt og satte ham i frihet! Neste dag gikk Rigstad sammen med noen av bygdens beste menn til Sognepresten
og forlangte at han i stedet for å forfølge Riis skulle la denne uhindret gå
i sognet og oppbygge dem med samtaler og foredrag. Men Parelius
ville ikke høre på det øre. Den myndige og hensynsløse mann kalte nå til seg
res. Kap. S. M. Schive og Kirkesangeren i bygden og i overvær av disse
opptegnet han bøndenes navn og truet med, at de ville bli dradd til ansvar
for sin opptreden. De måtte gå med uforrettet
sak. Presten tapte likevel mest på at han stilte seg slik til vekkelsen. Fra
den stund av mistet han sin popularitet, mens han ikke klarte å stanse den
kristelige livsbevegelse. Det var likevel fremdeles
rivninger mellom disse to parter. Da Riis senere var på Rigstad,
visste Størker, at legmannen var etterstrebt av Øvrigheten, hvorfor han hadde anvist sin,
den plass i et loftværelse. Mens de satt der og talte sammen om åndelige
ting, fikk de se Lensmann Strøm komme til gårds. Størker
gikk da ned etter at han hadde låst døren, og traff Lensmannen, som spurte,
om han hadde en «Svermer» i sitt hus. «Nei,» svarte denne, «jeg
huser ikke Svermere!» Lensmannen måtte gå igjen
med uforrettet sak. Sogneprest Parelius fikk høre dette og ante sammenhengen. Han kalte Størker til seg, irettesatte ham og sa: «Du har understået deg å lyve for Lensmannen, da han spurte om
Riis var hos deg!» Størker
svarte: «Lensmannen spurte, om jeg hadde en «Svermer» hos meg, og til det
svarte jeg nei, for Riis er ikke noen Svermer!» Men presten var dyktig sint
for denne historie, uten at hans stilling derfor ble forbedret; - tvert imot!
Det kom mer og mer frem, at det var to åndsretninger, som her tørnet sammen:
Rasjonalismen og den nye kristelige liv innen menigheten. Fra denne tid av forsvinner
Niels Iversen Riis ganske, ifølge tradisjonen der oppe skal han være død
straks etter som en følge av den mishandling han året før hadde vært utsatt
for av Sogneprest Hans Steenbuch i Melhus.
Forts.
n. nr. |
|