Hans Nielsen Hauges reiser viktige hendelser

Og tildragelser – Religionspartier.

Nest siste del.

Ved denne bekjennelse kommer kors og trengsel, dette visste Kristus vel forut, og derfor straks gir undervisning om i de etterfølgende vers fra Mat. 10. De formaner oss svært ettertrykkelig i Mat. 16 og Luk. 9, å ta på oss dette kors og ikke skamme oss ved å bekjenne Ham. Verden hatet Kristus, fordi han vitnet om den, at deres gjerninger er onde. Den som adlyder Hans Bud og følger Ham i dem, den kan vente seg samme skjebne. Har de forfulgt meg, skal de også forfølge eder, sier Han i Joh. 15, 20. Man begynte straks å forby Hans apostler å tale til noen om dette navn, Ap. Gj. 4, 14, og slik ble man ved i de første 300 år etter Kristi fødsel å forby, forfølge og drepe dem, som bekjente sin tro på Kristus. Endelig fikk den kristne kirke utvortes fred, men deretter ble Kristi navns offentlige bekjennelse innskrenket ene og alene til lærerstanden, for den som bekjente, en pave ble overhode som ingen legmenn måtte si noe imot, om lærerne for nokså vilt fra Skriftens og Jesu læres sannhet. Den som våget seg til å vitne imot verden, fordi dens gjerninger var onde, han ble straks ansett for kjetter og forfulgt med fengsel, landflyktighet og død. Trøstefullt er det likevel å tenke over at Kristus, som visste dette på forhånd, i sin bønn til sin Himmelske Fader i Joh. 17, 20 ikke bare ba for sine daværende disipler, men og for dem som på grunn av deres ord skulle tro. For Han visste, at de var samme farer, forfølgelser og fristelser underlagt. Likesom Paulus stadfester det samme: «Ja, også alle som vil leve gudelig i Kristus Jesus, skal bli forfulgt.» 2 Tim. 3, 12. At ingen bør la seg forskrekke ved dette, men tenke over at hver – samme hvem det er – som har omvendt en synder fra sin veis villfarelser, har derved frelst en sjel fra døden og skjult en mangfoldige synder, Jak. 5, 20, og at det er enhver kristens plikt, det er vist tidligere.

Ikke noe sted finner vi, at Kristus har innskrenket nestens oppbyggelse til noen lærd stand, men Han valgte fiskere så vel som tollere, og forbød ingen å bekjenne Ham eller tale om Hans navn, Luk. 19, 40; Mat. 21, 16. Han advarte også sine disipler imot dette, Luk. 9, 50. Moses den store profet, ville heller ikke forhindre slikt, men ønsket mye mer: Gid alt Herrens folk var profeter, at Herren ville gi sin Ånd over dem, 4 Mos. 11, 28 – 29.

Apostlene finner vi heller ikke har brukt en slik myndighet, vi finner ikke at noen av dem gjorde innvendinger imot at Stefanus preket, straffet og overbeviste folket, selv om han bare var utvalgt til fattiges forstander, eller motsa noen, som bekjente Hans Ord.

Man har innvendt mot meg Pauli ord: Hver bli i det kall, han er kallet til! 1 Kor. 7, 20.Det foregående og etterfølgende i dette kapitel viser oss tydelig, at han dermed sikter til de forskjellige stender, de troende kunne befinne seg i, da Guds Ånd kaller dem til fornyet sinn, at de ikke skulle bekymre seg for å bli frie fra det som de var bundet til, som det 21. vers viser: Er du kalt til tjener? La det ikke bekymre deg; men kan du også bli fri, da gjør heller bruk av det! Så jeg kan ikke se at noen kristen som fant attrå og hadde gaver til det, ved dette utelukkes fra rett til å oppbygge sin neste eller forhindre talen på beleilig tid, Syk. 4, 26, ellers måtte apostlene motsagt sine egne ord i samme vers 14, 31.

Da noen ville påstå at de som var rørte av Guds Ånd, var drukne, Ap. Gj. 2, 13, reiste Peter seg opp og sa, det var ikke så, men at Guds løfter hos profeten Joel ble oppfylt, at Gud ville sende sin ånd over sønner og døtre, ja over tjenere og tjenestepiker. Ikke kan ordet profetere i anførte språk forståes om den gave å forutsi tilkommende ting, men etter Pali egen forklaring i 1 Kor. 14, 3, den som profeterer, taler menneskene til oppbyggelse, formaning og trøst. Er Kristus i går og i dag den samme, og har lovet å være med sine disipler alle dager inntil verdens ende, så var ikke det ille gjort, om vi ville mistro Hans skjønne løfter, Joh. 14, der er aldeles ikke sagt, den som er belest, den som er lærd, men den – i hvem det enn er – som elsker meg, skal elskes av min Fader, og jeg skal elske ham og åpenbare meg selv for ham, og jeg vil be Faderen og Han skal sende eder en annen Talsmann, at Han skal bli hos eder evinnelig! På andre steder, når Han kommer, da skal Han straffe verden for synd, likeledes vitne om Meg, men dere skulle også vitne. For den Stad som ligger på et berg, kan ikke skjules.

Aldri har jeg lastet, eller ansett lærdom og vitenskap som skadelig, især når den er underlagt tro og kjærlighet, for ellers opp-blåser den. Tvert imot har jeg ansett den både som nyttig og nødvendig, så som vår tro ved kunnskaps opplysning desto mer styrkes. Likesom nytten til det nærværende liv heller ikke er lite. Jeg vet og kan med mangfoldige vitner bevise at jeg aldri har frarådet, men tilrådet og enda tilrådet å være all menneskelig orden underdanig i Herrens frykt. Og at oldinger som styrer vel, bør holdes dobbel ære verd, mest de som arbeider i Ordet og i lærdommen, 1 Tim. 5, 17. Samt å dele alt godt med dem som underviser oss. Ellers skal vi gi enhver hva vi skylder dem: Den toll, som toll kan kreve, den frykt, som frykt kan kreve, den ære, som ære kan kreve.

Forts. n. nr.