Epistelen for søndag mellom

Nyttår og Hellig tre kongers dag.

Fra Hans N. Hauges Postille

Rom. 3, 19 – 22.

 

            Men vi vet at hva som helst loven sier, sier den til dem som er under loven, for at hver munn skal tilstoppes og hele verden skal være skyldig for Guds dom. Derfor kan intet kjød bli rettferdiggjort for hans åsyn ved lovens gjerninger: for ved loven kommer syndens erkjennelse. Men nå er Guds rettferdighet, som er vitnet om ved loven og profetene, åpenbaret uten loven, nemlig Guds rettferdighet ved Jesu Kristi tro, til alle og over alle som tror.

 

            Når vi leser i den Hellige Skrift en del steder, så ser den ut som den motsier seg selv i atskillige stykker, særskilt i dette: om Loven og Evangeliet. Da Jesus selv lærer, at den som vil inngå til livet, skal holde Budene, Mat. 19, 17. Himmel og jord skal forgå, men ikke en tøddel av Loven, Luk. 16, 17. Paulus sier: Men om noen strider, blir han dog ikke kronet, hvis han ikke strider lovmessig, 2 Tim. 2, 5. Jesus sier derimot: Den som tror på Ham, skal ha evig liv, Joh. 6, 47. Paulus sier: Kristus er lovens ende, til rettferdighet for hver den som tror, Rom. 10, 4. Så ikke noe menneske blir rettferdiggjort av Lovens gjerninger. Om dette strider de to slags mennesker: dem som vil leve frekt hen i sine lyster, stoler på det siste, at Jesus har gjenløst dem, og de er arme syndere, har ingen gjerninger å stole på, men disse bedrar seg selv med det falske: Herre! Herre! Og får høre den røst: vik bort fra meg, I som med flid gjør urett. Mat. 7, 23. For jeg er ikke kommet for å avskaffe Loven, eller kjærlighet til deres Fader, som dere skulle elske av hele hjertet, sjel og sinn, og deres neste som dere selv, men jeg er dess mer kommet for å oppfylle den, eller disse plikter, Mat. 5, 17. Jeg er vel kommet for å løse dere fra Lovens forbannelse, men ikke fra Lovens lydighet. Så dere jo skulle følge og holde den ved min kraft. Dette er Kristi og Hans etterfølgeres lære.

 

Andre er de som stoler på deres egne dyder og Lovens gjerninger, som de holder av tvang eller stolthet og krever av Gud for deres gjerninger, som de tillegger seg noe å ha gjort, og er oppblåste, fører strid om de ting de ikke vet: at deres egen rettferdighet er som et besmittet klede. Es. 64, 5. For da de ikke ville kjenne eller være den Guds rettferdighet lydig, Rom. 10, 3, så oppretter de sin egen rettferdighet, som da ikke kan bestå for Gud. For den er bare utvortes skinn, og Gud ser til det innvortes som består i sann renhet og hellighets kraft. Den kan ikke haes uten den kommer fra troen på Jesus Kristus. I denne grunn taler apostelen i vår dags Epistel, at det som Loven sier: det sier den til dem som er under lovens tvang, dette er det forklart om i de foregående epistler, og da Loven er åndelig og krever hele mennesket med legeme og sjel, og viser sin fordring slik at hver munn må tilstoppes, og all verden være skyldig for Guds dom, og at de etter fallet er alle syndere og mangler Guds ære, eller det å elske og ære Gud av hele hjerte og sjel. For kjødet strider imot det og av egen kraft kan ikke vi gjøre det. Derfor kan ikke noe kjød bli rettferdiggjort for Hans klartseende øye, av Lovens gjerninger. For ved Loven kommer syndens erkjennelse: så vi i Budene kan speile oss ved Åndens lys, når vi ber Gud om det, og kjenner vår fordervelse, og så undersøker i vår samvittighet etter Loven. Da skal vi visst lære å kjenne våre synder, og derved komme til å bøye oss under Gud, se vår elendighet, fattigdom og nakenhet, foruten den rettferdighets kledning og rikdom i Gud, så måtte vi ettergi alle våre egne gjerninger, som gjør oss oppblåste, hovmodige og søker Guds rettferdighet, som er åpenbart uten Loven, og vitner igjen ved Loven og profetene. For alle sanne Guds tjenere og vitner etter fallet har tjent Ham av troens lydighet og kraft ved Åndens vitnesbyrd, om Messias frelse, og trodd på Ham som vi og ser om Abraham, at han begjærte å se Kristi dag, så den og ble glad. Joh. 8, 56. Han gikk inn ved troen på løfte, ja derfor ofret han sin sønn, og Gud styrket ham i troen.

Derfor sier Paulus: at Abraham trodde Gud og det ble regnet ham til rettferdighet. Gal. 3, 6. Det kunne vel synes at Jakobs ord er motsiende: var ikke vår far Abraham bevist å være rettferdig av gjerninger, da han ofret sin sønn! Ser du nå at troen arbeider med hans gjerninger, og at troen ble fullkommet av gjerningene? Jak. 2, 21 – 22. Men når vi vil fortolke det rett, så strider de ikke, for hadde Abraham ikke trodd, så hadde han ikke gjort gjerninger, og hadde ikke gjerningen blitt fullkommen, så var der ingen sann levende tro. Når da Paulus sier: at Abraham ble rettferdiggjort av troen, og Jakob sier av gjerningen: så har de begge rett. For Gud som ser det innerste, og troen som er innvortes en skjult ting i mennesket, det dømmer Gud etter, hvor den er sann og oppriktig der følger våre gode gjerninger. For disse fullkommer troens frukter, og åpenbarer enda til for menneskene, som har gjort slike gjerninger, som Abraham som villig ville oppfylle Guds befaling og ofre sin sønn, der er troen, og den kan sies rettferdig av sin gjerning da Kristus sier: en kan sies rettferdig av ordene. Mat. 12, 37. Men en ormeunge kan tale gode ord, 34 v. så og en hykler gjøre gode gjerninger iblant menneskene men til sin egen ære som han bedrar menneskene med. Men så skjer det ikke for Gud, for Hans skarptseende og rettferdighets vredes ild kan ingen unngå, da den brenner til det nederste helvete, 5 Mos. 32, 22, så og nederst i hjertet. Tror vi dette, så la oss søke Jesu kraftige gjenløsning, så Han fikk renset oss fra urettferdighet, og hvor Hans kjærlighet er kommet inn, der blir det visst fullkomment hat til alt ondt, og lyst til å stride lovlig og gjøre godt av all makt. Derfor skulle vi alltid be om at troen måtte vokse i oss og kraft til å gå frem på livets vei, følge Jesus og bli bestandige i det til enden, så får vi visst livsens krone. Amen.