Luthers brev til Fredrik Myconius i Gotha

Wittenberg, 9. Jan. 1541

Fra Latin (C. J. H.)

(Luther forteller om, hvorledes han ber til Gud om sin syke venns helbredelse, og oppfordrer ham til selv å be om det samme. Han meddeler forskjellige etterretninger fra forhandlingsmøte (med de keiserlige representanter) i Worms.

Dette brev fikk etter Myconius’ egne senere uttalelser en sterk virkning på denne i rettning av en bedring i hans helbred. Og Luther fikk sitt ønske om, at Myconius måtte overleve ham, oppfylt, i det Myconius døde 7. April 1546, omtrent to måneder senere enn Luther.)

Den berømte Fredrik Myconius, Biskop for menigheten i Gotha og menighetene i Thüringen, min inderlig kjære broder.

Nåde og fred. Kjære Fredrik! Jeg har mottatt ditt brev, der du forteller, at du er syk til døden, eller, som du på den rette og hellige måte forklarer det, syk til Livet. (Han led av en hals og lunge sykdom.) Og nå var det meg ganske visst en særlig glede, at du er så uforferdet overfor døden eller den søvn, som er felles for alle de fromme, og at du også ønsker å vandre her fra og være med Kristus. Fil. 1, 23; 1 Kor. 6, 3. Og det er jo en følelse, vi bør ha, ikke bare når vi ligger på sykeleie, men også her i livet mens vi er friske, til en hver tid, på ethvert sted, under alle forhold, således som det sømmer seg kristne som allerede er oppreiste, levendegjorte sammen med Kristus og sammen med Ham satt i det himmelske, vi som også er englenes dommere, Ef. 2, 5, så at der ikke noe annet står tilbake enn hylsterets avleggelse og gåtenes opphør. 2 Kor. 5, 1 fl.

Som sakt er det meg en særlig glede å høre alt dette om deg. Men likevel ber og bønnfaller jeg Herren Jesus, Ham, som er vårt liv, vår frelse og vår sunnhet, om at Han ikke vil la eders ulykke hende meg, at jeg mens jeg enda er i livet, skulle se at du eller andre av våre medarbeidere skulle trenge gjennom og nå innenfor forhenget til hvile og la meg bli tilbake utenfor blant de onde ånder for også etter eders bortgang å plages enda mer, jeg, som likevel er tilstrekkelig plaget i de mange år, og som vel derfor kunne være blitt verdig til å ha fortjent å komme forut for eder. Derfor bønnfaller jeg om, at Herren vil gjøre meg syk i ditt sted, og at Han vil befale meg nedlegge denne min unyttige telthytte, som nå har uttjent og er svekket. For jeg ser tilstrekkelig klart, at jeg ikke er til nytte for noen. Derfor ber jeg deg også om, at du selv, sammen med oss vil be Herren om at Han vil bevare deg i lengre tid til tjeneste for sin kirke og til forakt for Satan. Du ser det visselig, og Han som selv er vårt liv, ser alt hva Hans menigheter behøver både av personer og gaver.

Etter at vi i fem uker har ventet på brever fra Worms og nesten til slutt hadde gitt opp håpet om det, har vi endelig og rikelig mål mottatt brever. En del av dem sender Georg Rører til deg. På vår side føres alle forhandlinger med kraft og visdom. Derimot skjer det fra de andres side så barnslig, tåpelig og udugelig, med grove og løgnaktige renker, så at du gjennom dette kan se hvorledes Satan selv, nå da morgenrøden opprinner, idet han ikke kan tåle lyset, på tusener måter søker å skjule seg og skape seg tilfluktsteder og finne på utflukter, selv om ikke noe av dette lykkes, således som det nødvendigvis må gå ham, som helt stikk imot den åpenbare sannhet vil forsvare og besmykke åpenbar løgn, hvilket er umulig.

Men hvorfor skal vi tvile? Herligheten, kraften, seieren, frelsen, æren tilkommer det slaktede og gjenoppstandne Lam, jfr. Åp. 5, 12, og sammen med Ham også oss, som tror at Han er slaktet og igjen oppreist. Om dette er det heller ingen tvil.

Vi håper at våre utsendinger snart vil vende tilbake. Lev vel, kjære Fredrik. Og Herren tillater ikke, at jeg skulle høre om din bortgang, mens jeg er i live. Men Han lar meg ikke overleve deg. Om dette bønnfaller jeg, det vil jeg, og min vilje skje, Amen. For med denne min vilje søker jeg Guds navns ære og aldeles ikke min egen lyst og fordel. Ennå en gang lev vel. Der blir bedt av hjertet for deg. Min Käthe og alle de andre hilser deg, sterkt bevegede som de er i anledning av din sykdom.

Søndag etter Epifanias 1541.

Din Martinus Luther.