Du skal helligholde hviledagen!

2 Mos. 20, 8; 5 Mos. 5, 12.

Fra Kristelige Betraktninger

Martin Luther

 

Å helligholde hviledagen vil si det samme som å holde den hellig. Hva er da det, å holde den hellig? Ikke annet enn: å tale hellige ord, gjøre hellige gjerninger og føre et hellig levnet. For dagen trenger i og for seg ikke til noen helligelse, siden den er kalt hellig i seg selv. Men Gud vil ha at den skal være deg hellig. Altså blir den på grunn av deg hellig eller vanhellig, ettersom du på den gir deg av med hellige eller vanhellige ting. Hvordan går det nå til slik å hellige? Ikke det at man sitter bak kakkelovnen og ikke foretar seg noe strengt arbeide, ikke heller ved det at man pynter seg med kranser og ifører seg i sine beste klær, men ved det, at man beskjeftiger seg med Guds Ord og øver seg i det.

Visstnok skulle vi kristne bestandig holde slik en hviledag og være opptatt med bare hellige ting, det vil si, daglig omgås med Guds Ord og stadig ha det med oss i vårt hjerte og vår munn. Men fordi vi ikke alle har tid og ro, så må vi bruke noen timer om uken til dette for ungdommen, eller i det minste en dag for hele folket, så at vi på den bærer omsorg bare for den, og slik lærer å innrette hele vårt liv og vår måte å være på etter Guds Ord. Den tid som dette foregår og øves på nå, sier vi, at der holdes en rett hviledag, hvis ikke, da skal det ikke kalles en kristelig hviledag. For å hvile og gå ledig, det forstår ikke-kristne også godt. Guds Ord er helligdommen over alle helligdommer, ja den eneste som vi kristne kjenner og eier, og den stat, som helliger alle ting.

Når man beskjeftiger seg med prester, hører, leser eller overveier Guds Ord, blir personen, dagen, gjerningen helliget, ikke for den ytre gjernings skyld, men for Ordets skyld, som gjør oss alle til hellige. Derfor sier jeg bestandig, at hele vårt liv og all vår gjerning skal følge det i Guds Ord anviste spor, om de skulle være Gud velbehagelige eller kalles hellige. Hvor dette skjer, der streber dette Bud i kraft og blir oppfylt. Derimot, det liv og den gjerning, som går utenfor Guds Ord, er vanhellig for Gud, la det få skinne og glimre, så mye det vil, ja om man gjorde ren helligdom av det.

 

Legg derfor merke til, at kraften og ettertrykket i dette Bud ligger ikke «å hvile», men på «å helligholde», så at denne dag skal ha en særegen, hellig øvelse. Alt vårt øvrige arbeide og alle andre forretninger kunne egentlig ikke kalles hellige øvelser, med mindre mennesket i forveien er helliget. Men her fullbyrdes en slik gjerning, som mennesket blir hellig ved, dette skjer alene ved Hans Ord. Til dette er da steder, tider og personer, ja hele den utvortes gudstjeneste innstiftet og anordnet, for at det også kan foregå offentlig.

 

Derfor synder ikke bare de imot dette Bud, som grovt misbruker og vanhelliger hviledagen, idet de for deres gjerrighets eller lettsindighets skyld forsømmer å høre Guds Ord eller ligger i klippene. Men også alle de, som hører Guds Ord som et annet skuespill, og kun ifølge sedvane går til kirke, og når året er omme, er de i år nett så like som i fjor. For det er jo ikke bare gjort med å høre Ordet, men det må også læres og gjemmes. Og ikke innbill deg at det bare beror på deg selv, eller at det ikke er særlig maktpåliggende, men hold fast ved, at det er Guds Bud, som vil kreve deg til regnskap for  hvorledes du har hørt, lært og aktet Guds Ord.

 

(Er der noen Herre, som blir aktet så lite av sin tjener, at denne vender ham ryggen, eller ikke legger merke til det, eller likevel straks igjen glemmer det, når han gir ham et ærende, eller taler til ham, slik som Gud (ikke predikanten) gjør det i kirken? Og har noensinne en Fyrste slik som Gud, skrevet til den landsforviste forbryter et brev, som, likesom Bibelen, skulle føre ham tilbake til hjemmet, og er da dette blitt enten slett ikke blitt lest av ham, eller uten deltakelse, eller iallfall slik, at det ikke etterlot noe blivende inntrykk?)