Du skal
helligholde hviledagen! 2
Mos. 20, 8; 5 Mos. 5, 12. Fra
Kristelige Betraktninger Martin
Luther Å
helligholde hviledagen
vil si det samme som å holde den hellig. Hva er da det, å
holde den hellig? Ikke annet enn: å tale hellige ord, gjøre hellige
gjerninger og føre et hellig levnet. For dagen trenger i og for seg ikke
til noen helligelse, siden den er kalt hellig i seg selv. Men Gud vil ha at
den skal være deg hellig. Altså blir den på grunn av deg hellig eller
vanhellig, ettersom du på den gir deg av med hellige eller vanhellige ting. Hvordan
går det nå til slik å hellige? Ikke det at man sitter bak kakkelovnen
og ikke foretar seg noe strengt arbeide, ikke heller ved det at man pynter
seg med kranser og ifører seg i sine beste klær, men ved det, at man
beskjeftiger seg med Guds Ord og øver seg i det. Visstnok skulle vi
kristne bestandig holde slik en hviledag og være opptatt med bare hellige
ting, det vil si, daglig omgås med Guds Ord og stadig ha det med oss i vårt
hjerte og vår munn. Men fordi vi ikke alle har tid og ro, så må vi bruke noen
timer om uken til dette for ungdommen, eller i det minste en dag for hele
folket, så at vi på den bærer omsorg bare for den, og slik lærer å innrette
hele vårt liv og vår måte å være på etter Guds Ord. Den tid som dette foregår
og øves på nå, sier vi, at der holdes en rett hviledag, hvis ikke, da skal
det ikke kalles en kristelig hviledag. For å hvile og gå ledig, det
forstår ikke-kristne også godt. Guds Ord er helligdommen over alle
helligdommer, ja den eneste som vi kristne kjenner og eier, og den stat,
som helliger alle ting. Når man beskjeftiger
seg med prester, hører, leser eller overveier Guds Ord, blir personen, dagen, gjerningen helliget, ikke for den ytre gjernings
skyld, men for Ordets skyld, som gjør oss alle til hellige. Derfor sier jeg
bestandig, at hele vårt liv og all vår gjerning skal følge det i Guds Ord
anviste spor, om de skulle være Gud velbehagelige eller kalles hellige. Hvor
dette skjer, der streber dette Bud i kraft og blir oppfylt. Derimot, det liv og
den gjerning, som går utenfor Guds Ord, er vanhellig for Gud, la det få
skinne og glimre, så mye det vil, ja om man gjorde ren helligdom av det. Legg derfor merke til,
at kraften og ettertrykket i dette Bud ligger ikke «å hvile», men på «å
helligholde», så at denne dag skal ha en særegen, hellig øvelse. Alt vårt
øvrige arbeide og alle andre forretninger kunne egentlig ikke kalles hellige
øvelser, med mindre mennesket i forveien er helliget. Men her fullbyrdes en
slik gjerning, som mennesket blir hellig ved, dette skjer alene ved Hans Ord.
Til dette er da steder, tider og personer, ja hele den utvortes gudstjeneste
innstiftet og anordnet, for at det også kan foregå offentlig. Derfor synder ikke
bare de imot dette Bud, som grovt misbruker og vanhelliger hviledagen, idet
de for deres gjerrighets eller lettsindighets skyld forsømmer å høre Guds Ord
eller ligger i klippene. Men også alle de, som hører Guds Ord som et annet
skuespill, og kun ifølge sedvane går til kirke, og når året er omme, er de i
år nett så like som i fjor. For det er jo ikke bare gjort med å høre Ordet,
men det må også læres og gjemmes. Og ikke innbill deg at det bare beror på
deg selv, eller at det ikke er særlig maktpåliggende, men hold fast ved, at
det er Guds Bud, som vil kreve deg til regnskap for hvorledes du har hørt, lært og aktet Guds Ord. (Er der noen Herre, som
blir aktet så lite av sin tjener, at denne vender
ham ryggen, eller ikke legger merke til det, eller likevel straks igjen glemmer
det, når han gir ham et ærende, eller taler til ham, slik som Gud (ikke
predikanten) gjør det i kirken? Og har noensinne en Fyrste
slik som Gud, skrevet til den landsforviste forbryter et brev, som, likesom
Bibelen, skulle føre ham tilbake til hjemmet, og er da dette blitt enten slett
ikke blitt lest av ham, eller uten deltakelse, eller iallfall slik, at det
ikke etterlot noe blivende inntrykk?) |
|