Johannes – Gud er nådig! Evangeliet på
St. Hans dag. Luk. 1, 57 – 79. Men for Elisabet kom tiden da hun skulle føde, og
hun fødte en sønn, og da hennes naboer og slektninger fikk høre hvor stor
barmhjertighet Herren hadde gjort mot henne, gledet de seg med henne. Og det
skjedde på den åttende dag, da kom de for å omskjære barnet, og de kalte ham
Sakarias etter hans far. Men hans mor tok til orde og sa: Nei, han skal hete
Johannes. Og de sa til henne: Det er jo ingen i din slekt som har dette navn.
Men de gjorde tegn til hans far, hva han ville at han skulle kalles. Og han
ba om en tavle, skrev og sa: Johannes er hans navn. Og de undret seg alle.
Men straks ble hans munn opplatt og hans tunge (løst), og han talte og priste
Gud. Og frykt kom over alle dem som bodde der omkring; og dette som var
skjedd, ble fortalt alt sammen i alle Judeas fjellbygder. Og alle de som
hørte det, la seg det på hjertet og sa: Hva skal det da bli av dette barn?
For Herrens hånd var med ham. Og hans far Sakarias ble fylt med den Hellig Ånd
og talte profetiske ord og sa: Lovet være Herren, Israels Gud, for han har
besøkt og forløst sitt folk! Og han har oppreist oss et saliggjørelsens horn
i Davids sin tjeners hus, slik som han talte ved sine hellige profeters munn
fra fordums tid: Frelse fra våre fiender og fra alle deres hånd som hater
oss, å gjøre barmhjertighet mot våre fedre og komme sin hellige pakt i hu,
etter den ed han svor vår far Abraham: Å gi oss – når vi var forløst fra våre
fienders hånd, - å tjene ham uten frykt, i hellighet og rettferdighet for
hans åsyn alle våre dager. Men også du, barn, skal kalles den Høyestes
profet; for du skal gå frem for Herrens åsyn for å berede hans veier, for å
gi hans folk kunnskap om saliggjørelsens ved deres synders forlatelse ved vår
Guds hjertelige barmhjertighet, ved hvilken soloppgang fra det høye har
besøkt oss, for å skinne for dem som sitter i mørke og dødens skygge; for å
lede våre føtter inn på fredens vei. Historien om Johannes døperen er hjerterørende i seg
selv. Den føyer seg inn i rekken av mødre som ikke kunne få barn: Sara Isaks
mor, Hanna Samuels mor og Elisabeth Johannes sin mor. Sara skulle bli stammor
til Israels barn, Guds utvalgte folk. Gud opprettet sin pakt med Isak. Hanna
skulle bli mor til den profet som skulle salve den første og andre konge over
Israel og Juda. Hanna gjorde en løftes-pakt med Herren om at det ikke skulle
komme rakekniv på Samuels hode. Elisabeth skulle bli mor til Messias’
forløper, og som skulle døpe Jesus til den himmelske Konge over Israel, og
alle som kom til troen på Ham. En dåp til frelse for alle slekter på jorden.
Jesus var selve Guds nådepakt som Johannes skulle forkynne og formidle. Sakarias hadde av Gud fått en alvorlig påminnelse om
Guds allmakt og besluttsomhet. Gud beseglet sitt løfte med å legge bånd på
hans tunge slik at han ikke skulle motsi Gud i sin vantro. Dette bånd løste
ikke Gud før slekten kom sammen for omskjærelsens skyld, og navnet skulle
stadfestes over dette guttebarn som var fylt med Den Hellige Ånd fra mors liv
av. Elisabeth sa at han skulle hete Johannes men
familien ville kalle ham Sakarias etter faren. Striden i Johannes liv begynte
alt på omskjærelsesdagen! For å bilegge striden så spurte de far til barnet,
Sakarias gav tegn til at han ville skrive det, hans vantro hadde ført ham dit
og nå skulle han overbevise de vantro ved sitt eget tegn på vantro. Han
skrev: Johannes er hans navn! Da hadde han seiret ved troen og Guds nåde.
Hans tro vant over familiens vantro ved at Gud løste båndet på Sakarias tunge
og han kunne synge Gud en herlig lovsang om Guds nåde. Om fornuften skulle råde så var det ikke rart at
familien steilet ved det navn Elisabet nevnte, Johannes – Gud er nådig! Dette
fikk de ikke til å rime. For de syntes nok at Sakarias og Elisabeth måtte
vente lenge på dette barn og i tillegg tok Gud taleevnen til presten Sakarias,
det stod sannelig om levebrødet og så skulle de kalle
barnet for Gud er nådig? Men Gud handler ofte mot vår fornuft, ja Han er
ganske egenrådig, heldig vis! Da Elias hadde hugget hode av Jesabels
450 ba’als profeter. Kong Akab fortalte sin kone Jesabel hva Elias hadde gjort, da ble hun ganske rasende
og sendte bud til Elias og lot si: Gudene la det gå meg ille både nå og siden
om jeg ikke i morgen denne tid gjør med ditt liv som det er gjort med deres
liv. 1 Kon. 19, 1 – 2. Da ble Esaias redd, han gjorde seg i stand og drog av
sted for å berge livet. Ute i ørkenen satte han seg under ev gyvelbusk, og
han ønsket seg døden og sa: Nå er det nok! Ta nå mitt liv, Herre! For jeg er
ikke bedre enn mine fedre. Videre ser vi at Gud sendte ravner med mat til ham
så han ble så styrket at han gikk i 40 dager og netter gjennom ørkenen til
Guds fjell Horeb. Han klaget sin nød for Herren at
han var alene tilbake og de stod ham etter livet. Herren lot ham stille seg
på berget, så skulle Herren selv gå forbi. Herren sendte en storm som kløyvde
fjell, men Han var ikke i stormen. Herren sendte ett jordskjelv, men Herren
var ikke i jordskjelvet. Herren sendte en ild, men Herren var ikke i ilden.
Etter ilden kom lyden av en stille susing. Da Elias hørte den, dekket han
sitt ansikt med kappen og gikk ut og stilte seg ved inngangen til hulen. Da
kom det en røst: Hva vil du her, Elias? Han klaget sin nød for Herren, at han
var alene tilbake. Men Herren svarte ham: Men jeg vil la 7000 bli tilbake i
Israel, alle som ikke har bøyd kne for Ba’al, og
alle som ikke har kysset ham med sin munn. 1 Kon. 19, 18. Av dette skal vi lære: Gud er nådig og barmhjertig og
rik på miskunnhet og sannhet! Sal. 103, 8; 145, 8-9; 2. Mos. 34, 6-7.
Sakarias, Elias og andre profeter og prester har opp gjennom tidene kjent på
frykt, angst, mismot og mye annet som har satt dem på prøve, Paulus kaller
det for et prøvet sinn. Rom. 5, 4; og Jakob sier: da I vet at prøvelsen av
eders tro virker tålmodighet. 1, 3. Også dette er Guds nåde! Derfor.
Forsak ikke om du kommer i fristelser og anfektelser, Gud vil prøve deg om du
har et levende håp, 1 Pet. 1, 3. Da Johannes begynte sin gjerning så lå alle disse ting i hans
hjerte. Han visste at Frelseren var født og at han ikke bare var åndelig beslektet
med Jesus, men også legemlig på morssiden. Han visste at han skulle rydde vei
for Jesus som selv var Veien Sannheten og Livet. Som den største profet så
visste han at dette ville koste ham livet som de fleste profeter foran ham.
Hvordan grep han så saken an? Jo han forkynte Guds hellige Lov ved Jordans flod.
Han brukte Guds levende Ord, det Ord som er det skarpe tveeggede sverd, Lov
og Evangelium, som trenger igjennom, inntil det atskiller både sjel og ånd,
både ledemot og marg, og dømmer over hjertets tanker og sinnelag, Heb. 4, 12. Hva ble virkningen av dette? Jo mange kom til
omvendelse og selvprøvelse. Endatil fariseerne og de sadduseere
søkte å komme til Johannes’ dåp, men han svarte dem: Øgleunger! (barn av
djevelen) Hvem har vist eder å fly fra den kommende vrede? Bær derfor
omvendelsens verdige frukter, og mèn ikke å ville
si ved eder selv: Vi har Abraham til far! Mat. 3, 7-8. Johannes hadde nok
sagt noe lignende til vår biskoper i DNK! Johannes forkynte det samme som Jesus befalte sine disipler å
forkynne: Omvendelse og syndenes forlatelse, Lov og Evangelium. En dag ved
Jordans flod fikk han nåde til å si noe som ingen før han, og ingen etter han
har sagt: Se det Guds Lam! Det var Jesus som kom, Han som bærer all
verdens synd. Johannes fikk så den befaling av Jesus å døpe Ham til hans
gjerning, å frelse syndere. Johannes beseglet sitt vitnesbyrd med sitt blod
da han sa Kong Herodes sannheten om hans horeri, det kostet Johannes livet!
Trygve E. Gjerde. |
|