Johannes – Gud er nådig!

Evangeliet på St. Hans dag.

Luk. 1, 57 – 79.

 

Men for Elisabet kom tiden da hun skulle føde, og hun fødte en sønn, og da hennes naboer og slektninger fikk høre hvor stor barmhjertighet Herren hadde gjort mot henne, gledet de seg med henne. Og det skjedde på den åttende dag, da kom de for å omskjære barnet, og de kalte ham Sakarias etter hans far. Men hans mor tok til orde og sa: Nei, han skal hete Johannes. Og de sa til henne: Det er jo ingen i din slekt som har dette navn. Men de gjorde tegn til hans far, hva han ville at han skulle kalles. Og han ba om en tavle, skrev og sa: Johannes er hans navn. Og de undret seg alle. Men straks ble hans munn opplatt og hans tunge (løst), og han talte og priste Gud. Og frykt kom over alle dem som bodde der omkring; og dette som var skjedd, ble fortalt alt sammen i alle Judeas fjellbygder. Og alle de som hørte det, la seg det på hjertet og sa: Hva skal det da bli av dette barn? For Herrens hånd var med ham. Og hans far Sakarias ble fylt med den Hellig Ånd og talte profetiske ord og sa: Lovet være Herren, Israels Gud, for han har besøkt og forløst sitt folk! Og han har oppreist oss et saliggjørelsens horn i Davids sin tjeners hus, slik som han talte ved sine hellige profeters munn fra fordums tid: Frelse fra våre fiender og fra alle deres hånd som hater oss, å gjøre barmhjertighet mot våre fedre og komme sin hellige pakt i hu, etter den ed han svor vår far Abraham: Å gi oss – når vi var forløst fra våre fienders hånd, - å tjene ham uten frykt, i hellighet og rettferdighet for hans åsyn alle våre dager. Men også du, barn, skal kalles den Høyestes profet; for du skal gå frem for Herrens åsyn for å berede hans veier, for å gi hans folk kunnskap om saliggjørelsens ved deres synders forlatelse ved vår Guds hjertelige barmhjertighet, ved hvilken soloppgang fra det høye har besøkt oss, for å skinne for dem som sitter i mørke og dødens skygge; for å lede våre føtter inn på fredens vei.

Historien om Johannes døperen er hjerterørende i seg selv. Den føyer seg inn i rekken av mødre som ikke kunne få barn: Sara Isaks mor, Hanna Samuels mor og Elisabeth Johannes sin mor. Sara skulle bli stammor til Israels barn, Guds utvalgte folk. Gud opprettet sin pakt med Isak. Hanna skulle bli mor til den profet som skulle salve den første og andre konge over Israel og Juda. Hanna gjorde en løftes-pakt med Herren om at det ikke skulle komme rakekniv på Samuels hode. Elisabeth skulle bli mor til Messias’ forløper, og som skulle døpe Jesus til den himmelske Konge over Israel, og alle som kom til troen på Ham. En dåp til frelse for alle slekter på jorden. Jesus var selve Guds nådepakt som Johannes skulle forkynne og formidle.

Sakarias hadde av Gud fått en alvorlig påminnelse om Guds allmakt og besluttsomhet. Gud beseglet sitt løfte med å legge bånd på hans tunge slik at han ikke skulle motsi Gud i sin vantro. Dette bånd løste ikke Gud før slekten kom sammen for omskjærelsens skyld, og navnet skulle stadfestes over dette guttebarn som var fylt med Den Hellige Ånd fra mors liv av. Elisabeth sa at han skulle hete Johannes men familien ville kalle ham Sakarias etter faren. Striden i Johannes liv begynte alt på omskjærelsesdagen! For å bilegge striden så spurte de far til barnet, Sakarias gav tegn til at han ville skrive det, hans vantro hadde ført ham dit og nå skulle han overbevise de vantro ved sitt eget tegn på vantro. Han skrev: Johannes er hans navn! Da hadde han seiret ved troen og Guds nåde. Hans tro vant over familiens vantro ved at Gud løste båndet på Sakarias tunge og han kunne synge Gud en herlig lovsang om Guds nåde.

Om fornuften skulle råde så var det ikke rart at familien steilet ved det navn Elisabet nevnte, Johannes – Gud er nådig! Dette fikk de ikke til å rime. For de syntes nok at Sakarias og Elisabeth måtte vente lenge på dette barn og i tillegg tok Gud taleevnen til presten Sakarias, det stod sannelig om levebrødet og så skulle de kalle barnet for Gud er nådig? Men Gud handler ofte mot vår fornuft, ja Han er ganske egenrådig, heldig vis!

Da Elias hadde hugget hode av Jesabels 450 ba’als profeter. Kong Akab fortalte sin kone Jesabel hva Elias hadde gjort, da ble hun ganske rasende og sendte bud til Elias og lot si: Gudene la det gå meg ille både nå og siden om jeg ikke i morgen denne tid gjør med ditt liv som det er gjort med deres liv. 1 Kon. 19, 1 – 2. Da ble Esaias redd, han gjorde seg i stand og drog av sted for å berge livet. Ute i ørkenen satte han seg under ev gyvelbusk, og han ønsket seg døden og sa: Nå er det nok! Ta nå mitt liv, Herre! For jeg er ikke bedre enn mine fedre. Videre ser vi at Gud sendte ravner med mat til ham så han ble så styrket at han gikk i 40 dager og netter gjennom ørkenen til Guds fjell Horeb. Han klaget sin nød for Herren at han var alene tilbake og de stod ham etter livet. Herren lot ham stille seg på berget, så skulle Herren selv gå forbi. Herren sendte en storm som kløyvde fjell, men Han var ikke i stormen. Herren sendte ett jordskjelv, men Herren var ikke i jordskjelvet. Herren sendte en ild, men Herren var ikke i ilden. Etter ilden kom lyden av en stille susing. Da Elias hørte den, dekket han sitt ansikt med kappen og gikk ut og stilte seg ved inngangen til hulen. Da kom det en røst: Hva vil du her, Elias? Han klaget sin nød for Herren, at han var alene tilbake. Men Herren svarte ham: Men jeg vil la 7000 bli tilbake i Israel, alle som ikke har bøyd kne for Ba’al, og alle som ikke har kysset ham med sin munn. 1 Kon. 19, 18.

Av dette skal vi lære: Gud er nådig og barmhjertig og rik på miskunnhet og sannhet! Sal. 103, 8; 145, 8-9; 2. Mos. 34, 6-7. Sakarias, Elias og andre profeter og prester har opp gjennom tidene kjent på frykt, angst, mismot og mye annet som har satt dem på prøve, Paulus kaller det for et prøvet sinn. Rom. 5, 4; og Jakob sier: da I vet at prøvelsen av eders tro virker tålmodighet. 1, 3. Også dette er Guds nåde! Derfor. Forsak ikke om du kommer i fristelser og anfektelser, Gud vil prøve deg om du har et levende håp, 1 Pet. 1, 3.   

Da Johannes begynte sin gjerning så lå alle disse ting i hans hjerte. Han visste at Frelseren var født og at han ikke bare var åndelig beslektet med Jesus, men også legemlig på morssiden. Han visste at han skulle rydde vei for Jesus som selv var Veien Sannheten og Livet. Som den største profet så visste han at dette ville koste ham livet som de fleste profeter foran ham. Hvordan grep han så saken an? Jo han forkynte Guds hellige Lov ved Jordans flod. Han brukte Guds levende Ord, det Ord som er det skarpe tveeggede sverd, Lov og Evangelium, som trenger igjennom, inntil det atskiller både sjel og ånd, både ledemot og marg, og dømmer over hjertets tanker og sinnelag, Heb. 4, 12. Hva ble virkningen av dette? Jo mange kom til omvendelse og selvprøvelse. Endatil fariseerne og de sadduseere søkte å komme til Johannes’ dåp, men han svarte dem: Øgleunger! (barn av djevelen) Hvem har vist eder å fly fra den kommende vrede? Bær derfor omvendelsens verdige frukter, og mèn ikke å ville si ved eder selv: Vi har Abraham til far! Mat. 3, 7-8. Johannes hadde nok sagt noe lignende til vår biskoper i DNK!

Johannes forkynte det samme som Jesus befalte sine disipler å forkynne: Omvendelse og syndenes forlatelse, Lov og Evangelium. En dag ved Jordans flod fikk han nåde til å si noe som ingen før han, og ingen etter han har sagt: Se det Guds Lam! Det var Jesus som kom, Han som bærer all verdens synd. Johannes fikk så den befaling av Jesus å døpe Ham til hans gjerning, å frelse syndere. Johannes beseglet sitt vitnesbyrd med sitt blod da han sa Kong Herodes sannheten om hans horeri, det kostet Johannes livet!

                                                                                                            Trygve E. Gjerde.