Haugianismens tid, 1796 – 1850

Fra Heggtveits Kirkehistorie. Del 34

Gud var meg også så god, når slikt møter meg, at jeg satte ingen tillit til, hva jeg hadde erfart, men holdt meg til Ordet. Bønnens ånd virket slik i mitt hjerte den tid, at jeg kan si med Paulus: Jeg ba uten avlatelse. Ved dette ble min frimodighet styrket ved enhver gitt leilighet til å bekjenne, hva jeg trodde, så jeg i spott og forfølgelse ikke ble forsagt, fordi Gud gav meg kraft til å gå alle hindringer i møte. Hver søndag, når der ikke ble holdt preken i (i kirken), samlet mange seg hos meg. Jeg leste da dagens tekst og forklaringen over den fra en Postille. Så sang og taltes vi sammen om det som vi trodde var mest tjenlig for tid og evighet. Når der var gudstjeneste i kirken, samlet jeg dem sammen, som hadde noen åndelig hunger. Vi ble da oppbygget sammen med hverandre, til gudstjenesten begynte. Etter tjenesten gikk hver til seg, uten at det inntraff at noen legmann kom, som holt tale. Da samlet mange seg for å høre på. I sommertiden hendte det ofte, før predikanten begynte, at jeg kunne lese for hele forsamlingen på åpen mark, og folket holdt seg rolig for det meste og gav akt på Ordet, så det var ikke få som kom til betenkning. Denne virksomhet kunne jeg enda mer gjøre på grunn av at jeg var Lensmann på stedet. Vel var det dem som mistenkelig-gjorde mine handlinger for presten. Men å klage over dette det kunne man ikke med grunn, da ingen uorden foregikk, og folket lyttet enda mere til det han forklarte fra prekestolen. Likeså hadde min omgang med allmuen den virkning, at alt ble rolig og stille utenfor kirken, hvor der ellers etter skikk og bruk var larm og støy, så presten måtte være mer tilfreds enn tidligere.»

Etter anmodning besøkte Bache også nabosognet og virket der til velsignelse på samme måte. Siden reiste han flere ganger over til Hallingdal og bekjente der sin tro ved samtale, bønn, sang og lesning av gode Lutherske oppbyggelsesbøker, men ble til sist arrestert. Likevel slapp han straks løs mot kausjon. En tid etter ble han kalt inn til forhør og dro frimodig av sted, forsynt med en anbefalende attest fra sin Sogneprest, der denne ytret seg anerkjennende om hans virksomhet og dens følger på hjemstedet. Denne la han frem i retten, og mange vitner ble avhørte, disse uttalte seg overens med presten, og Bache ble frifunnet.

Etter hjemkomsten fortsatte han sin timelige og åndelige gjerning i noen år, inntil han i oktober 1802 etter Hauges råd sa fra seg Lensmanns-bestillingen, solgte sin gård og flyttet med familie i februar det følgende år til Drammen. Etter å ha fått borgerbrev begynte han straks en kjøpmannsforretning, som ikke etter lang tid utviklet seg betydelig og gjorde ham til en velstandsmann. «Jeg vedblev som tidligere,» skriver han, «å holde hus-andakt om søndagene, etter at jeg hadde vært i kirken. Mange av dem, som reiste om og bekjente Ordet, kom til meg, og det var ofte, at de holdt tale i mitt hus. I den tid ble der en stor oppvekkelse blant menneskene, og det var mange som kom til betenkning over sine synder og av den årsak søkte til slike steder hvor Ordet forkyntes. En del kom vel av nysgjerrighet, da de syntes sådant var nytt. Likevel så holdt alle seg rolige under samlingene, men forårsaket likevel så mye at den simplere klasse ofte spottet meg, når jeg kom gående. Men da jeg gav dem så fornuftige svar, at de selv ble beskjemmet, sluttet de etter hvert å spotte åpenbart i øynene, likevel mulig hemmelig, hvilket alle tider har vært tilfelle med dem, som har satt høy akt på religionen».

Mer om T. O. Baches liv og virksomhet vil senere bli meddelt. Han var en usedvanlig begavet mann, skarpsindig, omtenksom, dyp og energisk, bestemt og fast av karakter som få, rett en åndelig høvdingeskikkelse og med og med en enestående evne til å prøve åndene. Da han i tillegg i denne tid var en modig og dyktig bekjenner og svært rundhåndet, vil man lett forstå, at han snart fikk vidtrekkende innflytelse og hadde betingelser for å bli noe stort og betydningsfullt både som kristen og arbeider i Guds Rike. Men forventningene ble dessverre ikke oppfylte.

Forts. n. nr.