Epistelen på 3. søndag etter trefoldighet

Fra Hans Nielsen Hauges Postille.

1 Pet. 5, 6 – 11.

Ydmyk eder derfor under Guds veldige hånd, for at han kan opphøye eder i sin tid. Kast all eders sorg på ham! For han har omsorg for eder. Vær edrue, våk! Eders motstander djevelen går omkring som en brølende løve og søker hvem han kan oppsluke; stå ham imot, faste i troen, da I vet at de samme lidelser fullbyrdes på eders broderskap i verden. Men all nådens Gud, som kalte oss som lider en kort tid, til sin evige herlighet i Kristus Jesus, han skal berede, styrke, stadfeste, grunnfeste eder; ham (tilhører) æren og makten i all evighet. Amen.

Ikke noen ting er vårt begjær så sterkt til å trakte etter av det onde, som hovmod eller ære. For den frister alle, likevel er det stor forskjell på å være like sterk i å regjere, innta og ha feste i menneskene. Den som ikke kjenner den og avslår hovmodets begjær ved et fullkomment hat, til det, kjenner at ikke noe er sitt, som han har å hovmode seg over, den er fanget i samme last. I Skriften advares vi ofte fra dette og formanes til ydmykhet, dette ber apostelen også om i dagens Epistel og sier: Ydmyk eder derfor under Guds veldige hånd, for at han kan opphøye eder i sin tid. Å ydmyke seg av hjertet er den fasteste grunnvoll å bygge på, og kan derved komme til sann erkjennelse, nyte at Guds nåde bor i en. For Herren vil se til den elendige, som har en sønderbrutt ånd, Es. 57, 15, å ydmyke seg under Guds veldige hånd, det bør vi legge på hjertet, og er en gjerning, som må legges vinn på. Vi kommer ikke bedre til det, enn når vi tenker over Guds store makt og velde, ser hvor høyt opphøyet Han er, kjenner Hans store majestet og betrakter den så vel i de utvortes synlige gjerninger av verdens skapelse, som især ved troens øyne ser de usynlige ved Ordet av Åndens vitnesbyrd innvortes i oss. Da føler vi vår ringhet med Abraham, at vi er støv og aske, 1 Mos. 18, 27, for i denne erkjennelse kjenner vi, at vi er ganske uverdige til all Guds nåde. Når vi så føler Gud vil anta oss til sine barn, akk! Hvor ydmyk må vi da ikke opphøye Guds godhet og forringe oss selv. For hvor inderlig priser ikke den troende sjel Guds kjærlighet av hele hjertet, som vil skjenke oss så stort et navn og herlighets gave, så vi skal kalles Hans barn og være Himmelens arvinger. Da overlater vi oss i Hans Hånd, kaster all vår sorg på Ham, så vil Han forsørge oss, og skulle vi ikke betro Ham legem og sjel? Han den rike forsørger, som klær gresset på marken, som i dag står og i morgen kastes i ovnen. Han oppholder himmelens fugler som ikke samler i lade, Mat. 6, hvor mye mer da oss, som er dyrebarere enn all verdens herlighet, for den skal forgå, men vi som legger vinn på å gjøre Guds vilje, skal bli til evig tid, 1 Joh. 2, 17, skulle Han ikke forsørge sine utvalgte, som roper til Ham natt og dag, Luk. 18, 7.

La oss derfor ikke være vantro mot Hans frelse eller omsorg, så Han derfor skulle vike fra oss, da vi med den vantro verden vil sørge selv, for den kan Gud ikke sørge for. Men vi må være edru og våken fordi vår motstander djevelen går omkring som en brølende løve og søker hvem han kan oppsluke. De mennesker som er sikre i synden og djevelens tjenere, sier: han har ingen makt nå som før, men at han er bunden, selv om hans makt og vrede er stor nå i den siste korte tid som han har å regjere på, Åp. 12, 12. Han er en listig ånd, og hele tiden fra begynnelsen, da han forførte det første mennesket, har siden den tid lært mer og mer om hvorledes han kan bedra dem, og er nå blitt mye snedigere og fører finere sitt verk i å forføre, ved å vandre skjult i en lysets engels skikkelse og bruker Guds Ord vrangt til å vende oss bort fra Gud ved sine redskaper. Han er da ikke bunden, uten de som binder ham med troens bånd ved Herrens Ord, og står ham ved dette fast imot. For han går omkring som en brølende løve, men kan likevel ikke røre noen som er edrue fra alle synder og ikke drikker hans onde gift eller legger seg i søvne og lar sin Ånd slumre fra å grunne på det gode.

Djevelen gir akt på menneskets skikkelse, lyst, ord og gjerninger, så snart som det nå er ledig fra det gode og grunner på i Ord og gjerning å arbeide, så skyter han inn det onde, tilbyr oss at vi skal motta det og arbeide på noen syndige gjerninger, dersom vi nå mottar den, så er en straks fangen, da fienden har makt til å oppsluke. Hans fristelser og fangegarn er da utallige, det er derfor nødvendig for oss å være årvåken og stå ham imot i troens kraft på Jesus Kristus å overvinne ham, siden vi vet at de samme lidelser fullbyrdes på vårt broderskap som er i verden. Her sier apostelen at disse lidelser, fengsel og slag fullbyrdes på broderskapet i verden, dere bør derfor ikke være fremmede for den (motgangs) ild som kommer over eder til prøvelse, 1 Pet. 4, 12, for slikt hender alle Guds barn som ved forskrifter og lidelser skal prøves og lutres til å inngå i den hellige herlighets hvile. Skal vi da bli fullkomne til å gå inn i den hvile, så må vi trofast våke, be og stride imot fiendene og være stødige og faste i vårt forsett, så vi ikke lar oss rykke fra Guds løfter, men motta dem til vår sjels befrielse, for den all nådens Gud, som kalte oss til sin evige herlighet i Kristus Jesus, Han selv skal fullkomment berede, styrke, bekrefte, og grunnfeste dere, som lider en liten tid, Ham være ære og makt i all evighet. Amen.