Egenrettferdigheten hindrer Guds nåde

Evangeliet på 11. søndag etter trefoldighet.

Luk. 18, 9 – 14.

 

            Men han sa også denne lignelse til noen som stolte på seg selv at de var rettferdige, og foraktet de andre: To mennesker gikk opp til tempelet for å be; den ene var en fariseer, og den andre en toller. Fariseeren sto for seg selv og ba således: Gud! Jeg takker deg at jeg ikke er som de andre mennesker: røvere, urettferdige, horkarler, eller som denne toller. Jeg faster to ganger om uken, jeg gir tiende av alt det jeg eier. Og tolleren sto langt borte og ville ikke engang løfte sine øyne opp mot himmelen, men slo seg for sitt bryst og sa: Gud, vær meg synder nådig! Jeg sier eder: Denne gikk rettferdiggjort ned til sitt hus fremfor den andre; for hver den seg selv opphøyer, skal fornedres; men den seg selv fornedrer, skal opphøyes.

Jesus maler her for våre øyne en situasjon for våre øyne, der to personer er på vei mot evigheten. Jesus bruker sterke guddommelige farger, slik som bare Han kan gjøre. Det var to mennesker som gikk opp til Templet for å be, det er jo en god gjerning om bare bønnen er rett! Hva var det så som rørte seg i deres hjerter mens de gikk opp mot Templet? Fariseeren var nok opptatt med hvordan han skulle forme en vakker bønn som gav gjenklang i hver manns øre. Samtidig var han veldig bevisst på det å takke Gud. Det er jo ikke noe galt i å takke Gud for det bør hver mann og kvinne gjøre. Men han formet sin takk på en slik måte at han opphøyet seg selv og forringet sin neste og særlig denne toller, da disse ble ansett for tyver og store syndere

Fariseerens bønn utestengte Guds nåde over sitt liv og virke. Ja, han var etter denne bønn i en så fordømmelig og fortapt stilling, at om han hadde sett det, så hadde han ikke våget å vende hjem før han han hadde fått bekjent sin synd, og fått Guds nåde. Han brukte mange «vakre» ord i sin bønn, men hvert av dem brakte ham bare dypere ned i Helvete. Det var ingen botstårer i denne bønn, det var ingen anger over synden, det var ingen lengsel etter Guds Nåde!

Jesus roper i Mat. 23, åtte -rop over fariseerne og de skriftlærde. Deres synder var velkjente blant allmuen, men de solte seg i egenrettferdighetens sol og Jesu advarsel til dem om deres mange synder der de utarmet enkene gjorde seg selv store i andres øyne og opptrådte som kalkede graver i side kjoler med dusker på, de nådde ikke inn til deres hjerter. Har vi slike mennesker iblant oss i dag? Er det noen som roser seg over høye titler? Sin teologi? Sine mange gjøremål og tillitsverv? Står ikke Paven et hakk over Gud? Er ikke biskopene så mektige at de står over Guds Bud? Er ikke teologene så rike på kunnskap at de kan forandre Guds Ord etter eget tykke? Har ikke «Generalsekretærene» så høy en tittel at de kan råde over fårene som de selv vil? OSV! Den som roser seg, han roser seg i Herren! 1 Kor. 1, 31. Er vi ikke alle tjenere for hverandre, skulle vi ikke alle vaske hverandres føtter? Joh. 13, 5 – 16.

Tolleren kjente syndens byrde da han gikk opp til Tempelet. Han tenkte på: hvorledes skulle han få forme en bønn om tilgivelse og få syndsforlatelse? Han syntes han manglet ord, han kjente seg ganske fortapt. Hans hjerte banket i hans bryst og han merket ikke dem han møtte på sin vandring, det var bare han og den hellige Gud og synden! Fariseeren og tollerens situasjon var helt motsatt, hos den ene rådet selvsikkerheten og selvfølgeligheten, hos den andre usikkerheten, syndens byrde og finnes det en nådig Gud for meg?

Den forbannede sikkerhet er en av de åndelige likbærere som bærer sjelen i Helvete! Der syndens byrde vil kvele sjelen og usikkerheten om en nådig Gud virker, der bringes sjelen med dype sukk om nåde innfor Guds trone for Jesu skyld. Det var dette som skjedde med tolleren da han kom inn i Templet, hans 5 ord: Gud, vær meg synder nådig!