Haugianismens tid, 1796 – 1850

Fra Heggtveits Kirkehistorie. Del 36.

På Egersundsøen (Eigerøya) bodde i en lang årrekke en av Hauges eldste og dyktigste venner, Isak Pedersen Schielbred. Han var født på gården Hetland i Ogna Sokn ved Egersund den 22 juli 1767 og vokste opp i et opplyst og fromt hjem. Hans far Peder skal ha været den eneste i sognet, som eide en Bibel, og med denne, som var svært stor, så han måtte bære den på ryggen i en såkalt meise, gikk han ofte om søndagene opp til de andre fjellgårder og leste for folkene. Sønnen Isak var vel begavet, lærenem og flittig, derfor skaffet han seg mer kunnskap enn sine jevnaldrende hadde, dette kom ham senere til gode. Som liten gutt kom han i tjeneste hos Proprietær og Losoldermann Hjorth på den store eiendom Ogne, ikke langt fra hans hjem. Siden var han en del år omgangsskolelærer i hjembygden og samtidig hus tømmermann og snekker.

Ved sin driftighet og flid skaffet han seg så mye, at han i 1792 kunne gifte seg med Karen Gurine Gundersdatter fra gården Seglem på Eigerøya, den gang 19 år gammel, formodentlig en søster av den kjente kjøpmann og Haugianer i Stavanger Ole Gundersen Seglem. Hun omtales som en begavet, huslig og dyktig kvinne, som ble ham en god hustru og mor til mange barn, som de oppdrog sjelden omhyggelig etter de tiders forhold. Da hans hjemmelsdokument på gården Schielbred var datert 23. mai 1792, flyttet de dit antagelig ved bryllupet. De levde her et lykkelig arbeidsliv og nøt alminnelig aktelse for sin strevsomhet og rettskafne vandel.

Da Hans Nielsen Hauge i 1798 hadde gjort sin første bergensreise, besøkte han på tilbakeveien i november også Eigerøya, hvor han holdt flere oppbyggelser. Under en av disse ble det unge ektepar på Schielbred grepet av Guds Ord som aldri før og vandret fra den stund av som forsiktige, varme og virksomme kristne, som bekjente sin tro både i ord og en lysende vandel. Deres åndelige far og veileder gjestet deres hjem ikke bare denne gang, men også i mars og juli 1804 og endelig august 1809, da han var midlertidig løslatt av sin arrest for å anlegge saltkokerier på forskjellige steder langs kysten.

Disse gjentatte besøk var festdager for folkene på Schielbred. De fikk ikke bare rik veiledning, trøst og tilskyndelse med hensyn til det åndelige, men også råd og vink i det timelige. I denne tid holdt Isak Schielbred flittig oppbyggelser, ikke bare i sognet, men også i den nærmeste omegn. Som de fleste haugianere fikk han sine trengsler for dette. Det fortelles, at han tross sin dyktighet og samvittighetsfullhet ble avsatt som lærer, fordi han talte Guds Ord og holdt forsamlinger. Dette gjorde ham likevel hverken motløs eller mindre virksom. I sitt jordiske kall var han som de fleste haugianere en fremskritts- og foregangsmann og hadde lykke og velsignelse med seg, så han ble temmelig velstående. Allerede før 1814 eide han en jekt og seilte med denne vestover til Bergensleia og saltet brisling og småsild, som han deretter solgte i byer på Østlandet. I 1822 lot han Arendal bygge slupp-fartøyet «Lykken» og fikk den 12. desember samme år bevilgning til å føre det selv som skipper, selv om han ikke hadde noen spesiell utdannelse med hensyn til dette. Med dette skip seilte han hvert år til vårsildfiske og saltet sild, hvormed han nesten bestandig reiste til Gøteborg og solgte der. Han eide flere sjøboder og salterier. Alle gav ham det vitnesbyrd, at han i sin tale og handling la for dagen den strengeste rettskaffenhet og utviste den største u-egennyttighet samt en edel tenkemåte. Således ble han ved i en lang rekke av år, inntil alder og svekket helse tvang ham til å overlate bedriften i andre hender, som imidlertid ikke passet den med samme omhu og dyktighet som han, derfor gikk den noe tilbake.

Under sin travle timelige virksomhet var han den samme gjevne, varmhjertede og virksomme kristen som før, alltid stillferdig og beskjeden. Hans hus omtaltes som «et sjeldent venne hjem». Også han liknet Hauge og hans venner i det at han var glad i å gå til Guds hus. Hver søndags morgen, når han med sin familie rodde til kirken, pleide han å sitte bak i båten og synge: «Den nåde Gud har oss betedd,» som også finnes i Landstads Salmebok Nr. 535. Dette var neppe tilfeldig, for denne salme utrykte ganske hans kristelige karakter og sinnelag, har en, som kjente ham nøye, sagt. Særlig gjelder dette følgende vers:

Tone: O Fader vår iHimmelrik.

Av hjerte, sjel og ganske sinn Vi endelig bør legge vinn

På ydmykhet og trykke ned Den Satans synd, hovmodighet,

Som i Guds øyne hatet er Og evig skjensel til oss bær’.

Vår neste bør vi ei forsmå, Ei heller vi misunne må,

Om andres lykke, sted og stand Her våres overstige kan,

Men med et ydmykt hjerte se, At vi ham gunst og hjelp bete.

Enhver av oss sin mangel har, Og ingen er så ren og klar,

At han seg ofte jo forser I dette syndig legems ler.

Vel derfor den som sakte far’ Og på sin sjel skarpt øye har!

Saktmodighet og hjertetål Bør være våres øyemål,

Så hastig harm ei tenne ild, Når våre jevnkristen fare vill,

Å skjemme ham, men med fordrag Anse i kjærlighet hans sak.

Av kjærlighetens rene vell Opprinne alle dyders hell,

Ti kjærligheten ydmyk er, Saktmodig, tålig mot enhver

Og elsker alltid enighet På troens grunn i Åndens fred.

Nr. 326 i DHV sin salmebok. 10 v. Kingo.

Forts. n. nr.