Haugianismens tid, 1796 – 1850

Fra Heggtveits Kirkehistorie. Del. 37.

 

På sine eldre dager holt han (Isak P. Schielbred) søndags ettermiddag enten oppbyggelse i en stor stue i Egersund eller, når det ikke var preken, på en eller annen av gårdene. Først ble det sunget en salme, så leste han et kapittel av Det nye Testamentet, som han alltid hadde med, da mange den gang ikke eide Den Hellige Skrift i sitt hus. Deretter ble det på ny sunget en kort salme, etterpå leste han teksten i Heinrich Müllers Huspostille. Så igjen noen vers, han holdt en bønn, og andakten sluttet med salmesang. Etterpå enda en kort formaning til omvendelse og tro med oppmuntring og tilskyndelse til å legge Guds Ord på hjertet. Alt gikk for seg i en enkelhet og enfoldighet og virket til oppbyggelse og velsignelse. Man var alltid glad i, at han kom og holdt disse samlinger, som også var godt besøkte. Da han i tillegg hadde en vakker sangstemme, bidrog dette enn mer til å gjøre samværet hyggelig og vekkende.

 

I sitt hus holt han stadig andakt. Hver kveld, før de gikk til sengs, leste han en bønn og sang en salme. På Schelbred fikk man ofte besøk av Guds Ords bekjennere, som holdt oppbyggelser. Samværet mellom de troende venner var sjelden hjertelig. Det vekslet med bønn, sang og samtale, under dette deltok husfaren på sin elskverdige måte og oppbygget med sin rike kristelige innsikt og erfaring. I det daglige liv benyttet han enhver fristund til å lese i Guds Ord og gode Lutherske oppbyggelsesbøker. Han var gjennomtrengt av en særdeles kristelig ydmykhet og en ivrig og flittig beder. Det fremheves at han aldri talte ille eller krenkende om sine medmennesker, og når andre fortalte noe ufordelaktig om en eller annen, søkte han stadig å unnskylde vedkommende. I all sin tale og ferd var han rolig, besindig og forstandig, likevel for det meste svært alvorlig og fåmælt. Av og til kunne han være opprømt og komme med små humoristiske og vittige bemerkninger om personer og ting, men aldri nedsettende eller sårende for noen. Han hadde ikke liten sans for naturens skjønnhet, gledet seg over et vakkert landskap og blomsten på marken, frydet seg ved fuglenes sang og gjorde andre oppmerksomme på det. Selv om han aldri ble riktig sjøsterk, førte han likevel sitt fartøy i 35 år og gjorde i denne tid årlig flere reiser fra Bergensleia til Østlandet og Sverige, hovedsakelig med sild og fiskevarer. I alt, fra mat og drikke like til den minste ting, var han en streng ordensmann og selv i sin alderdom 

svært arbeidsom. Han pleide å si, at man aldri burde være ledig, men stadig beskjeftiget med noe nyttig. Kreftene svant likevel mer og mer, særlig på grunn av en voldsom hoste, som plaget ham i mange år.

 

Som hans liv hadde vært i Herren, ble også hans død en bortgang i troen på Ham. Han var vel beredt, frimodig og tillitsfull og lå til sengs kun ganske kort. Dagen før sin død satt han oppe, men følte, at hans endelikt var nær. Med full bevissthet sov han hen «i en sann levende tro på sin Herre og Frelser» Midtfastesøndag den 17. mars 1844. Han ble begravet fra stedets kirke med stor heder under alminnelig deltagelse også av borgere fra Egersund. Han beskrives som temmelig høy og rank av vekst, med et lyst, vennlig ansikt, vakker, hevet panne og en litt krum nese samt et meget elskverdig vinnende vesen. Alle omtalte ham som en fredens mann, som hadde mange venner, men ingen fiende. Hans hustru levde til 17. september 1863, da hun døde i troen, nær 90 år gammel. En av hans sønner, kjøpmann og direktør Amund Isachsen, født 1816 og død for noen år siden, var en av Det norske Misjonsselskaps Konstituenter. Dennes sønn er tidligere Stortingsmann for Stavanger, Consul Isach Schielbred Isachsen.