En liten beretning

Om vår kjære sønn Svennung Aaraas’s salige død og endelikt.

Åpenbaringen 14, 13.

(Fra Den kristelige Lægmand, okt. 1918)

 

Salige er de døde som dør i Herren heretter!

Vår kjære sønn Svennung var født her på Aaraas lørdag 8. mars 1884 og ble døpt Søndag 16. samme måned. Han døde i Skien mandag 29. juli og ble altså litt over 34 år gammel. Det meste av sin tid hadde han tilbrakt her iblant oss med unntagelse av et år han var på Kalnes Landbruksskule (NV av Sarpsborg og Tune kirke) i Smålenene og ble utdannet i kvegrøkt. Etter den tid var han hjemme og hjalp med gårdsbruket. For noen år siden overtok han gården og var fra den tid å regne vår alderdoms støtte og forsørger. Han var i alle måter en bra og lydig sønn, som skaffet oss hygge og glede, men omvendt var han ikke. Men uten kall var han likevel ikke, dette kom frem i sykdommen. Gud er en underlig Gud og underlig handler Han med sine barn, så vi ikke blir fristet til å spørre: Hvorfor slik? Men vi får nok ikke annet svar enn dette: Fordi jeg er visere enn du. Du forstår det ikke nå, men du skal skjønne det siden. Vår sønn Hans som i mange år har vært ansatt på Brødrene Holtes kontor i Skien, skulle ha bryllup og det skulle stå i Kristiania, da bruden var derfra.

 

Dit reiste vi da herfra 12. juli, bryllupet skulle være lørdag den 13., jeg og Thora og Svennung og Anne, hans søster. Vi var søndag over der inne og jeg hadde oppbyggelse, men dit kom ikke han, da han var blitt dårlig. Mandag morgen skulle vi gå med toget hjem, men da kom han ikke og ble med, men skulle straks komme etter, da hans søster Thora også ville hjem. Tirsdag følte han seg bedre, og de tok derfor etter middag med dampskip og kom til Skien på onsdag formiddag, men da hadde sykdommen forverret seg. De tok inn i et hus tett ved Dampskipsbryggen, Nedre Hjellegate13, III. Her ble temperaturen målt og han hadde 39 graders feber. Doktor ble hentet og han befalte ham straks å gå til sengs, da det var i gang en alvorlig lungebetennelse. Vi fikk telefonbud til hver dag om tilstanden, men lørdag kom det bud at vi måtte komme ned. Jeg og Thora reiste da, og da vi kom ned fant vi at der var nød både til legem og sjel. Jeg hadde fryktet hvorledes dette ville ende like fra han ikke ble med hjem fra Kristiania.

 

Ja I må tro venner! Her ble alvorlige dager. Jeg kjempet sammen med ham under bønn og tårer foran Nådens Trone. Og dere må tro det var rørende å høre, hvorledes han gråt og ba høyt og inderlig til Gud. Han hadde klar kunnskap om veien og måten til å bli forlikt med Gud, når man er kommet bort fra Ham som den forlorne sønn. Det varte flere dager før enn det ville dages, men Vårherre uteble ikke. Han kunne til sist takke Gud for at han fikk tro sine synders forlatelse og da han søndag ettermiddag mottok den hellige Nattverd og Prost Hauge tilsa ham syndenes forlatelse i den Treenige Guds navn, sa han at det samme gjenlød i hans hjerte. Mandag 22. gikk Thora hjem igjen, men jeg ble tilbake. Det var umulig for meg å reise fra Ham. De troende venner vi hadde i Skien forente seg i bønn med oss for ham. Det var usigelig sårt og ømt å tenke på for meg, at jeg skulle miste ham, og jeg syntes, at jeg og Vårherre kjempet med hverandre om hvem der til sist skulle beholde ham. Men til slutt fikk jeg ofret ham og sa til Vårherre: Du får ha forretten, men du får ikke ta ham før enn du tar ham til deg. Dette er vårt håp at så er skjedd. Han ba om et sønderbrutt hjerte. Djevelen har vært i mitt hjerte, sa han, men Herre Jesus kom inn og gjør det til din bolig. La meg ikke være av dem, som går over muren, at jeg ikke skal finnes som en hykler blant dine, men før meg gjennom den trange port, hvor trang den enn kan være. Herre Jesus, la meg få bli av de fattige i ånden.

 

En annen gang hørte jeg ham be: Akk kom, jeg vil lukke opp mitt hjerte, sjel og sinn. Med tusen lengsels sukke, kom Jesus dog der inn. Han var redd for selvbedrag. En dag syntes jeg, at jeg fikk lov å legge min hånd på hans hode og si: «Du skal bli en Jesu brud.» Jeg syntes han ble et lam, så ble hans sin forandret, så jeg fikk tro han tilhørte den store Fårenes Hyrde, Vårherre Jesus. Torsdag 25. begynte han å bedres og fredag 26. var han meget bedre, så vi hadde godt håp, at han skulle stå det over. Jeg fikk lov å reise hjem, da Tora telefonerte etter meg. Men før enn jeg reiste falt jeg ned på kne ved sengen og ba. Da rakte han hendene opp og omfavnet meg og klappet meg rundt omkring, som jeg aldri kan glemme. Han sa han hadde ondt av far, fordi han visste, at om han døde ville far få stor sorg og mor likeså. For han har vært et kjært barn. Jeg gikk opp fredag og var hjemme lørdag, men snart fikk vi høre at han var blitt verre og søndag kom det bud at feberen var oppe i 40 gr., og at han hadde hatt oppkasting. Jeg bestemte meg straks for å gå ned igjen og mor sa: Jeg blir også med. Da vi kom ned kunne vi så tale med han som vanlig. Han talte aldri i ørske og når vi spurte om han hadde vondt svarte han: Jeg har ingen smerter. Men feberen holdt ved og med den fulgte en umåtelig tørst, så han drakk mye. Da vi kom ned ventet vi på at det ville gå som ellers, at natten var over ville feberen lindre av, men slik gikk det ikke denne gang. Kl. 12 midnatt begynte dødskampen og den ble varende til kl. var kvart over 2, da hensov han stille og rolig og jeg ville håpe det var i Jesu arme. Jeg og mor holdt i hver vår hånd, og jeg ba og talte Guds Ord inn i hans ører så lenge han levde. Thora, hans søster, som var med ham fra Kristiania ble med ham og pleide ham hele tiden. Mandag 29., som han døde ble han lagt i kiste og vi tok han med hjem. Lørdag 3. august hadde vi begravelse, og den ble svært høytidelig og oppbyggelig. Jeg har i disse dager grått mye og vært svært nedtrykt, men på den dag gjorde jeg meg sterk. Jeg sang talte både hjemme og ved graven. Presten Jervell møtte ved graven og talte og han ble jordfestet med det samme. Jeg fikk lov til å styre med sangen som jeg ville og Johnsens Salmebok ble benyttet. Her hjemme sang vi de 10 første vers av salmen på 525 og etterpå jeg hadde talt det 5., 6. og 7. vers av salme 460. Ved graven sang vi, mens de dekket graven til, hele den lange salme: Hvo vet hvor nær meg er min ende. Deretter sang vi 7. og 8. vers av salme 232. Deretter holdt jeg min tale og etterpå sang vi til slutt de 2 siste vers av salme 88: Jeg skal opp i Dommen stå osv..

 

Ja, nå er det over, men sorgen er ikke over. Det begynte med bryllup og endte med begravelse. Er ikke Herrens veier uransakelige? Men jeg kjenner, at det løser mitt sinn mer og mer fra verden, så jeg får mer lyst til å fare herfra og være med Kristus. Det var nok en skål vi skulle tømme, men på bunnen av sorgen er der glede og fred, og derfor vil vi si Gud og Faderen takk for alle ting i Vårherre Jesus Navn.

Det er en liten tid, Så har jeg vunnet; Så er den ganske Strid Med ett forsvunnet;

Så kan jeg hvile meg I Rosensale Og uavlatelig Med Jesus tale. Amen i Jesu Navn!

                                                          Eders venner i Herren

Aaraas 7de August 1918.                                          Tollef og Thora Aaraas.