Guds evige troskap mot Israel og biskopenes utroskap.

Jeremias 31, 33 – 38.

Men dette er den pakt (Den Nye Pakt, v. 31) jeg vil opprette med Israels hus etter de dager, sier Herren: Jeg vil gi min lov i deres hjerte. Jeg vil være deres Gud, og de skal være mitt folk. De skal ikke lenger lære hver sin neste og hver sin bror og si: Kjenn Herren! For de skal alle kjenne meg, både små og store, (Rom. 11, 25 -27), sier Herren. For jeg vil forlate deres misgjerning og ikke lenger komme den i hu. Så sier Herren, som satte solen til å lyse om dagen og lover for månen og stjernene, så de lyser om natten, han som opprører havet så dets bølger bruser – Herren, hærskarenes Gud, er hans navn: Dersom disse lover ikke lenger står ved makt for mitt åsyn, sier Herren, da skal også Israels ætt opphøre å være et folk for mitt åsyn alle dager. Så sier Herren: Dersom himmelen kan måles der oppe, og jordens grunnvoller utforskes der nede, da vil også forkaste all Israels ætt for alt det de har gjort, sier Herren. Se, dager kommer, sier Herren, da byen (Jerusalem) skal bygges for Herren, fra Hananels tårn like til Hjørneporten. Jer. 31, 33 – 38; 33, 20 – 26; Sal. 89, 37 – 38.

Dette benekter våre biskoper! Tydeligvis er det ikke bare den himmelske Sol, Jesus, som er borte for dem men også de fysiske sol, måne og stjerner. Det må være en trist tilværelse. Men slik går det når de benekter Guds Ords lære og den Lutherske lære!

Luther sier om det jødiske folk og land: Ros deg ikke mot grenene! Men dersom du roser deg, (husk at) du ikke bærer roten, men roten (bærer) deg. Rom. 11, 18.

Luthers Skr. D. 21, Leipzigerudg. S. 646.

Jeg har den tro, at hvis man omgikk jødene vennlig og underviste dem på en god måte i den Hellige Skrift, så ville mange iblant dem bli sanne kristne og vende tilbake til sine fedres, profetenes og patriarkenes tro, som man nå bare enda mer avskrekker dem fra, når man forkaster alle deres meninger og slett ikke vil la noe gjelde, men bare behandler dem med hovmod og forakt.

Dersom apostlene, som også var jøder, hadde behandlet oss hedninger, som vi hedninger behandlet jødene, da var ingen av hedningene blitt en kristen. Om vi enn roser oss aldri så mye, så er vi likevel hedninger, men jødene er av Kristi blod. Vi er bare svogere og fremmede, de er slektninger og vår Frelsers brødre og søskenbarn. Vil man derfor rose seg av kjød og blod, så tilhører jødene Kristus nærmere enn vi. – Rom. 9. (Så langt Luther)

Videre lærer han i Postillen under Evangeliet på 2. Juledag, jeg tar bare med de tre siste avsnitt i prekenen da enhver kan lese hele prekenen selv:

«Det vil da vises at jødene enda skulle si til Kristus: Velsignet være Han som kommer i Herrens navn. Det har også Moses forut forkynt der han i 5. Mos. 4, 30 – 31 sier: I de siste dager skal du omvende deg til Herren din Gud og høre på Hans røst. For Herren din Gud er en barmhjertig Gud. Han skal ikke overgi deg eller ødelegge deg. Han skal heller ikke glemme den pakt som Han svor med dine fedre.

Likeså Hos. 3, 4 – 5: Israels barn skal mange dager bli uten konge, uten fyrste, uten offer, uten støtte, uten livkjortel og uten bilder. Deretter skal Israels barn omvende seg og søke Herren sin Gud og David sin konge (det er: Kristus). Og de skal frykte og komme til Herren og til Hans gode i de siste dager. Og Asarja 2. Krø. 15, 2 – 4: Dersom I forlater Herren, Skal Han forlate eder. Og det skal være menge dager for Israel da de skal være uten sann Gud og uten prest, som underviser dem, og uten lov. Men når de i sin nød omvender seg til Herren, Israels Gud, og søker Ham, da lar Han seg finne av dem.

Disse ord forståes ikke om andre enn de nærværende jøder. For tidligere har de ikke noen gang vært uten fyrste, uten profeter, uten prester, uten lærere og uten lov. Her stemmer Paulus overens i Rom. 11, 25 – 26: Forherdelse er kommet over en del av Israel, inntil hedningenes fylde kommer inn, og åledes skal hele Israel bli salig. Gud gi at den tid måtte komme snart! Vi vil håpe det. Amen. (Så langt Luther)

Luther ble spurt den siste dag han levde om han sto fast på alt han hadde skrevet i sine læreskrifter, og til det svarte han et tydelig: Ja!

Hvordan har det seg da at våre biskoper er kommet langt bort fra Guds Ords sannhet? Jeg finner ikke noe annet svar enn det som står i Rom. 1, 24 – 25. Dette er så pass alvorlig at jeg må formane dem alle til omvendelse mens det ennå er tid.

Trygve Einar Gjerde,