Haugianismens tid, 1796 – 1850.

Fra Heggtveits Kirkehistorie. Del 38.

I Ryfylke, Stavanger, ja over en stor del av Vestlandet og Østlandet opptrådde den velkjente Johan Haugvaldstad, men da hans virksomhet vesentlig faller etter 1804, vil han først senere bli omtalt.

Litt før nys nevnte begynte den velkjente harding Samson Torbjørnson Traae sitt betydningsfulle arbeide for Guds Rikes fremme. Han er en av de eldste skikkelser, hin tid eide, trofast, oppofrende, varm og virksom, like dyktig til å vekke og veilede, rik som få på åndelig innsikt og erfaring. Han ble født i Hardanger på gården Traae i Herrandsbygden i Jondals Aneks til Strandebarms Prestegjeld 1771 og mottok en tarvelig (enkel) oppdragelse og undervisning etter de tiders måte. Sin ungdom og åndelige utvikling skildrer han slik: «Jeg var av naturen, som andre mennesker, formørket i min sjel angående de ting, som hører Guds Rike til. For menneskets hjertes tanker er onde fra ungdommen av. Det kjenner ikke Gud i sitt hjerte, men lever etter sin egen onde vilje i alle syndens lyster og følger kjødets og tankenes begjæringer, hvilket skjer i større og mindre grad, ettersom vi med vår frie vilje samtykker i det onde.

I denne tilstand levde jeg, til jeg var over 20 år. Likevel hadde jeg ingen syndig lyst til å øve lettsindighet, da jeg av naturen var svært stille og enfoldig og forstod ikke å skikke meg med verden. Likevel fant jeg fornøyelse i å se og høre på dans og spill og flere forfengelige gleder, hvilket hindret meg fra å tenke på Gud og min salighet. Når jeg hørte leste og talte om Dommens Dag eller var syk, følte jeg uro i min samvittighet, hvilket jeg på forskjellige måter søkte å fordrive, men kunne ikke bli kvitt det. Heller ikke forstod jeg, at det var fordi jeg syndet mot Gud, og at Han ved disse påminnelser ville lede meg til omvendelse.

Jeg hadde nå nådd den alder, at jeg skulle gjenta min dåps-pakt og lære barnelærdommen utenat. Ved dette fikk jeg mer forstand i bokstavens kunnskap om Gud. Men sinnet stod ikke til verden som før og kunne ikke fatte de åndelige ting. Jeg hadde likevel i denne tid mange rørelser av Guds Ånd og Ord, men tenkte: Jeg kan ikke bli annerledes, og enhver får følge sin natur og overbevisning. Å leve etter Bibelen kan ingen Gjøre. Gud er oss nådig for Jesu skyld. Det samme sa og de mennesker jeg omgikks med. Av dette ble jeg mer rolig og stilte min samvittighet tilfreds. Når jeg gikk til alterets sakrament, følte jeg alltid den dag en innvortes frykt for Gud, at jeg ikke skulle være beredt. For jeg leste at de som eter og drikker Jesu legeme og blod uverdig, blir skyldig til dommen.»

Så kom han til Bergen som garnisons-soldat 1789 og ble der i 10 år. Om sitt liv i denne tid skriver han følgende: «Som jeg imidlertid skred frem i alder, tiltok jeg også i synden og ble mer og mer sikker i den, så nesten all følelse og betenkning om Gud og min salighet døde bort. Likevel gikk jeg i kirken og hadde aktelse for Guds Ord. En Søndag kveld, jeg gikk hjem fra selskap, falt meg i tankene: Det er ikke verdt, at du går slik og fordriver tiden med kortspill og annen forfengelig glede, som ikke gir deg noen innvortes fornøyelse og tilfredshet. Gagnligere er det, at du betrakter Guds Ord og lærer bedre å forstå din barne-lærdom og Bibelen, så at du kan bli opplyst om din salighet, da du ikke vet hvor lenge du kan leve.

Dette forsett ble jeg tro, og da jeg en tid hadde overveiet min barnelærdom og det Nye Testamentet, kom jeg til å tenke på om hvorledes jeg skulle forstå det, da både jeg og alle de mennesker jeg kjente, etter min mening levde tvert imot Guds Ord. Jeg ble mest oppmerksom på Jesu Ord: Eders tale være ja og nei, og hva der er over dette, er av det onde. Jeg tenkte da ved meg selv, at jeg skulle gi nøye akt på et hvert menneske, som jeg omgikks eller talte med, om der ikke skulle finnes noen, som ikke bannet og nektet Gud, men kunne ingen finne, ikke presten engang. Jeg kom i dette i tvil om, hva jeg skulle tro. Jeg tenkte: Er Kristi lære sann, da står det slett til med menneskenes salighet, men trøstet meg med, at det ikke skulle angå oss, som kaltes kristne, men bare dem som var hedninger. Men så falt meg atter i tanker: Når vi ikke skal leve etter Guds Ord, så er det det samme enten vi har det eller ei, enten vi hører eller leser det eller ikke.

Jeg fattet derfor det forsett å avlegge å banne og nekte Gud i min tale og sky alt utvortes onde, som jeg kunne tro var Gud imot. Jeg gjorde og det løfte å forsake Djevelens gjerninger etter min dåps pakt. Ettersom jeg nå mer og mer overveiet Herrens Ord, ble jeg klart overbevist om, at de er sanndrue og trofaste og at, etter Jesu utsagn, Himmel og Jord skal forgå, men ikke Guds Ord. Dette oppvakte hos meg en levende erkjennelse med sorg og angst over mine synder, fordi jeg hadde gjort Gud imot i tanker, ord og gjerninger, så jeg med sukk og bønn til Ham tigget om nåde, hvilken jeg ved troen på Hans Sønn Jesus fikk løfte om, når jeg ville forsake det onde.

Jeg følte i denne tid en særdeles ydmykhet for Gud med kjærlighetens lengsel til Ham og Hans Ord, så og å få tale med andre om dette, som jeg også søkte (anledning) til, men de stod meg imot og spottet med de ord: «Er du blitt hellig? Det er en fariseisk rettferdighet, du legger vinn på. Vi vil være med tollere og syndere!» Dette gav meg et slikt støt, at jeg ble stille og tenkte, det er best, jeg beholdt disse tanker for meg selv. Jeg kunne ikke heller finne noen den tid å tale med om mitt hjertes tilstand og følelse, hvilket jeg kjente stor lengsel etter. Jeg ble da i stillhet og hadde mine fornøyelser i å gå i kirken om søndagen.

Forts. n. nr.