En jernbanereise

Fra Den kristelige Lægmand, okt. 1918.

Som det ofte forekommer på lengre jernbanereiser, at man kan komme i samtale med forskjellige personer, husker jeg en slik, hvor to venner, for nær to år siden, reiste fra Vest- til Østlandet. De kom inn i en ledig kupe, som snart ble fylt med en del livlige og muntre mennesker, som sang og samtalte sammen. Etter deres samtale å dømme, aktet de seg til det Himmelske Kana’an. De la også for dagen, at de tilhørte forskjellige samfunn. Men de var likevel i beste forståelse og enige med hverandre, selv om hver av dem hadde litt forskjellig fremgangsmåte. De hadde inngått allianse med hverandre i den senere tid, og de kunne således tåle og fordra hverandre, rett som om de var bundne i kjærligheten og fredens bånd. En del av dem var kledde i uniformer og hadde musikkinstrumenter med – og i tillegg en stor tromme. Disse hadde gradstigninger og de var meget virksomme. En av de andre drev med tungetale og atter andre med helbredelser, andre igjen kalte seg evangelister, og hadde et særeget talent til å trekke folk. Som nå toget satte seg i bevegelse, sang de – hvor en strofe lød så: «Vi reiser til Himmelen med hurtigtogs fart.» Etterpå samtalte de om sine vellykkede møter på Vestlandet, hvor så og så mange blev frelste, den og hin kveld, hvor mange de hadde helbredet, hvor mange som hadde fått den gave å tale i tunger osv. Deretter var det en av dem som leste opp en årsberetning av et menighetsblad, og angav tallet av de fattige, som de hadde gitt mat, hvor mange de hadde skaffet husrom og hvor mange slike det var opprettet, hvor mange forfallne de hadde hjulpet, hvor mye der var kommet inn i selfornektelsesuken, hvoe mange de hadde skaffet klær osv. Deretter sa en av dem begeistret: «Ja, det er kristendom som duger det!»

Siden de nå holt opp med sin samtale en stund, sang de to pilegrimer en sang, som begynte slik:

Gå varlig min kristen og akt på din gang, Den veien er smal og den Porten er trang

Som fører til livet og de er få, Som kunne den finne og ville den gå.

Man tømrer seg opp en behagelig bro Av troløs kjærlighet og kjærlighetsløs tro,

På den vil man fare i Abrahams skjød, Men faller og tager et dødelig støt. Osv.

Denne sang så vel som melodien virket at hine lyttet med spendt oppmerksomhet, da den skilte seg fra deres lette dansemelodi og hjerteløse – ja nådeløse innhold.

Som de nå hadde sunget, henvendte en av dem, ved navn «Lettveiviser», seg til disse og sier: Det var en merkelig sang og melodien likeså. Den må være 100 år gammel. Den har jeg aldri hørt før. På dette svarte en av vennene som het «Sannhetsforfekter»: Ja, det var et ønske, at den sannhet, som er uttrykt i disse vers måtte gå en til hjertet, at vi kunne lære å kjenne fiendens listige planer og vår egen fordervelse og avmakt, og bære som på hender vår dyrtkjøpte sjel, at vi kunne lære å våke om vi er så lykkelige, at vi er komne inn på veien – for nå mer enn før det gjelder, å bruke troens skjold, at vi, ved vårt livs ende, ikke skulle se oss bedradde, men ha et grunnet håp om å motta kronen, som vår kjære Herre og Frelser har forhvervet (tilveiebrakt) for oss med sin bitre lidelse og død. Men så lenge vi er her nede, er vi i fare, og det blir ikke å vandre på roser, og juble til enhver tid. For vi må ikke bare ha Kristus for oss, men i oss, og for Ham, var veien til Jerusalem en lidelsens gang, og slik blir det for alle Hans etterfølgere. Vi får snart erfare, at den gamle Adam ikke er død, og Kananiten gjør lett opprør. Men skal vi følge i Mesterens fotspor, som har sagt: «Den som ikke tar sitt kors opp og følger meg, kan ikke være min disippel,» da blir det kamp mellom det nye og det gamle menneske, til dette er også sjelefienden virksom. Videre sier Vårherre: «I verden skulle dere ha trengsel, men i meg skulle dere ha fred» - «I skal gråte og hyle, men verden skal glede seg,» og: «Salig er den , som alltid frykter.» Bare den som følger Ham i lidelsen, kan ha håp om å få være med Ham i Herligheten.

«Lettveiviser». Ja, Skriften kan man dreie både slik og slik! Dette er altså deres oppfatning. Men vi anser den nå for gammeldags og utslitt. – en hoved-hengende lov-trelldom, som Hagars barn, en sukkekristendom, som fortærer bare ens åndelige og legemlige kraft. Den gikk an i fordums dager, da folket ikke visste bedre, og man kunne da i enfoldighet samle noen uvitende, troskyldige folk om seg. Men nå for tiden faller den ikke lenger i folks smak, og jeg er viss på, at dere har få tilhengere. For når man er trell og kan bli fri, velger man heller det. Vi ser jo hvorledes man nå i verden har gjort mange oppfinnelser og forbedringer på det timelige område, hvorfor skulle vi da som etternølere stå tilbake på det åndelige område? Vi vet jo, at kjærligheten er oppfinnsom. Her må gjøres noe for å vinne menneskers gunst, så man kan få folk til å høre. Det tar seg dårlig ut, at jeg skulle sukke og sørge og plage meg her, når jeg tror på min Frelser, som bar korset for meg, som led for meg, som har tatt mine sykdommer på seg, alle mine synder har Han tatt på seg. Jeg har ikke synd, den er blitt igjen på Golgata. Alt hva jeg har å gjøre, er å tro på Ham, elske Ham igjen, takke Ham, gjøre godt, samt søke å vinne sjeler for Ham. Derfor heter det: Jeg er blitt jøde for jødene, så jeg kan vinne jøder.

Her sukket «Botferdig», da han hørte dette.

«Sannhetsforfekter»: Hva betyr det røde bånd De har på huen?

«Lettveiviser»: At jeg er frelst på blodets regning, og at jeg er en Jesu Kristi stridsmann.

«Sannhets-forfekter»: Jeg syntes jeg så en tromme der borte, hva brukes den til?

«Lettveiviser»: På møtene brukes den for å holde liv i folk, så ingen blir trette, samt ved den øvrige musikk til Herrens pris. – Ja, den hjelper også til å holde Djevelen borte. – For øvrig bruker vi korte vitnesbyrd med sang og musikk inn i mellom, og ved hvert frelsesmøte blir flere sjeler frelste, og da må trommerne og blåserne frem. Vi må vise at det er liv i oss, at vi har oppnådd glede, som verden savner – og det synes som om lov trellene gjør det samme – at vi er lykkelige, så andre kan få lyst til å slå følge.

Forts. n. nr.