Har vi forstått Jesu ord om skilsmisse og
gjengifte? (Denne artikkelen, som ble
publisert som kronikk i Dagen 26. juni 2020, er her litt utvidet. R.A.) Jesus taler om skilsmisse og
gjengifte i de tre første evangeliene: To ganger i Matteusevangeliet, nemlig
i 5,31f, altså i Bergprekenen, og i 19,3-12, i dialog med fariseerne og med
disiplene. Så har vi Mark. 10,2-12, som er paralleltekst til den i Matt. 19.
Og Luk. 16,18, som er et eksempel på Jesu utlegning av Guds bud i motsetning
til fariseerne. Jesus
går ikke inn i forhandlinger om kompromisser. Han karakteriserer fraskiltes
nye ekteskap som hor. I tre av de fire tekstene finner vi overhodet ingen
åpning for gjengifte. Noen mener at Jesus i Matt. 19,9 åpner for et unntak.
Så kan en jo diskutere fram og tilbake om en skal gå ut fra det ene
omdiskuterte stedet i Matt. 19 eller fra de tre entydige stedene. Går det an
å komme opp av et slikt hjulspor? Etter
å ha arbeidet lenge med spørsmålet om Bibelens lære om skilsmisse og
gjengifte og skrevet boka De to skal være ett: Om ekteskap, skilsmisse og
gjengifte (2014), vil jeg hevde at dette slett ikke er så vanskelig å
tolke som mange mener. Jeg
tror at vi finner en nøkkel til å forstå den strenge dommen over gjengifte i 5Mos.
24,1-4. Ved å se Jesu ord om skilsmisse og gjengifte på bakgrunn av denne
teksten, ikke bare v. 1, som nevner skilsmissebrevet, men også resten av
avsnittet, kommer vi opp av diskusjonens dype hjulspor der vi har spurt om vi
skal tolke Matt. 19 ut fra Matt. 5, Mark. 10 og Luk. 16 eller omvendt. Det er
en misforståelse å tro at den lettvinte adgangen til skilsmisse og gjengifte
blant jødiske menn gjenspeilet Moselovens standard. Det hefter noe negativt
ved skilsmisse i Moseloven og dermed også ved gjengifte. Og ved at de
levittiske prestene i den gamle pakt ikke kunne gifte seg med en fraskilt
(3Mos. 21,7), varslet de om standarden i det kongelige presteskapet i den nye
pakt, standarden for prester i det allmenne prestedømmet, som alle kristne
tilhører. Jesus setter alt i rette skikk og fører retten ut til folkene (sml.
Jes. 42,1ff). Og han avviser gjengifte med strenge ord. Slik innskjerper
Jesus moralloven i Moseloven. I Bergprekenen, som er en
programtale for disiplenes liv, innskjerper og utdyper Jesus loven (sml. Mt
5,17-20). I Matt. 5,27-32 setter han både et
begjærlig blikk og en urettferdig skilsmisse inn i lys av det sjette bud. Og
slik ansvarlig gjør han mannen og verner kvinnen. Fariseerne trodde at
skilsmissebrevet gav rett til gjengifte. Men i den tredje antitesen i Matt. 5
mot deres lovtolkning (v. 31-32) sier Jesus «at hver den som skiller seg
fra kona si av noen annen grunn enn utukt, forårsaker at det blir drevet hor
med henne, og den som gifter seg med en fraskilt kvinne, driver hor».
Dette må forstås som en klar utdyping av 5Mos. 24,4. For der står det at en fraskilt kvinne som gifter seg
med en ny mann, blir uren. Jesus
retter altså pekefingeren mot mannen og sier at han er moralsk ansvarlig for
at kona og hennes andre mann driver hor (selv om kona er den uskyldige part i
skilsmissen!). Og så peker han på en mann som gifter seg med en fraskilt
kvinne, og sier at en mann som gjør det, driver hor. Og hva med han som skilte
seg fra kvinnen? Det hører vi om i Matt. 19, der teksten i 5Mos. 24 igjen er
inne i bildet. Fariseerne diskuterte
skilsmissegrunner. Jesus skjærer igjennom og avviser både skilsmisse og
gjengifte. Det som Gud har sammenføyd, det skal et menneske ikke skille. Men
fariseerne driver på og refererer til 5Mos. 24,1. Jesus presiserer at Moses
ikke påbød skilsmisse, men han tillot skilsmisse på grunn av israelittenes
harde hjerter. Men hvilke skilsmissegrunner Moses siktet til, er ikke lengre
viktig. Nå er Guds rike kommet nær. Nå skal de harde hjerter forvandles. Nå
gjelder det som var fra begynnelsen. Og så
får vi høre at mannen som skiller seg, også driver hor ved å gifte seg igjen:
”den som skiller seg fra kona si av noen annen grunn enn utukt, og gifter
seg med en annen kvinne, driver hor”. Å tolke det som et unntak fra
forbudet mot gjengifte for den uskyldige part var fremmed i kirken de første
tusen år, og i den vestlige kirken var det fremmed i 1500 år. (Og hva skal en
si når teksten i Matt. 19,9 slett ikke er entydig i manuskriptene? Codex Vaticanus har: ”Men jeg sier dere: Den som skiller seg
fra kona si av noen annen grunn enn utukt, forårsaker at det blir drevet hor
med henne, og den som gifter seg med en fraskilt kvinne, driver hor.” Det
svarer helt til Matt. 5,32!) På
1500-tallet begynte særlig protestanter å mene at rett til skilsmisse også
gav den uskyldige parten rett til gjengifte, men etter fem hundre år er det
minst like sterke argumenter mot den oppfatningen som den gang. I de
lutherske bekjennelses-skriftene er saken streifet i Melanchthons traktat fra
1537 om paven (Tract. 78), der han kritiserer
kirkeretten og sier at det er «urett at når to blir skilt, den uskyldige part
ikke skal få gifte seg igjen». Traktaten har imidlertid aldri vært offisielt
bekjennelsesskrift i norsk luthersk tradisjon. Og
hvordan kan noen etter først å ha lest Matt. 5,32 mene at Jesus gjør noe
unntak fra gjengifteforbudet? Om en
uskyldig fraskilt kvinne gifter seg med en annen, blir det drevet hor med
henne. Hvordan skulle da en uskyldig fraskilt mann kunne stå fritt til nytt
ekteskap? Nei, i bakgrunnen står 5Mos. 24,4, som forteller at gjengifte gjør
at en blir uren. Det er dette momentet Jesus utdyper ved å si at gjengifte
mennesker driver hor (som er et seksuelt begrep) ved å leve sammen, de bryter
altså det sjette bud. Det er
jo skilsmisse fariseerne spør om, ikke gjengifte. Men Jesus peker på at
skilsmisse kan føre til at også det sjette bud blir brutt. Hvordan skulle det
være plass til noe unntak fra gjengifteforbudet? Må vi ikke oppfatte det som
en innleggelse i, og ikke en utleggelse av teksten? Denne forståelsen stemmer
helt med de andre stedene i evangeliene der Jesus taler om skilsmisse og
gjengifte. Som i Mark. 10,11-12: ”Den som skiller seg fra kona si og
gifter seg med en annen kvinne, gjør seg skyldig i hor mot henne, og dersom
hun skiller seg fra mannen sin og gifter seg med en annen mann, driver hun
hor.” At
Jesus faktisk utlegger ordet i 5Mos. 24 om at den gjengifte er blitt uren,
blir stadfestet i Rom. 7,1-3. For der sier Paulus at ei kone ved loven er
bundet til mannen sin så lenge han lever, og at hun skal kalles en horkvinne om hun gifter seg med en annen mann mens hennes
opprinnelige ektemann lever. Legg nøye merke til at Paulus sier at hun er
bundet ved loven (v. 2). Og jeg spør: Hvor i den antikke verden fantes
det en lovbestemmelse som underkjente gjengifte på en slik måte? Ikke i den
fariseiske jødedommen. Ikke i romersk rett eller blant grekerne. Nei, det
fantes nettopp i 5Mos. 24,4. Jeg taler jo til slike som kjenner loven, sier
Paulus i Rom. 7,1. Og i v. 3 sier han at ei kone skal kalles en horkvinne dersom hun, mens mannen ennå lever, blir en
annen manns kone (gresk: andri hetero).
Det er akkurat det uttrykket vi har i den gamle greske oversettelsen
Septuaginta i 5Mos. 24,2. Her er det springende punktet. Ved gjengifte blir
kvinnen uren (5Mos. 24,4). I Rom.
7 utlegger Paulus dette billedlig, for han skriver egentlig om å være under
loven eller å høre til Kristus. Men Jesus utla det samme med henblikk på
ekteskapsetikken. Og i
tråd med dette sier da Paulus at om en kvinne er skilt fra mannen, skal hun
leve alene eller forlike seg med han (1Kor. 7,11). Så er
da spørsmålet om gjengifte tolkningsmessig sett
ikke så vanskelig. Saken er tydelig nok og svært alvorlig. Det
kan føles hardt for en som vil leve rett, å avstå fra å gifte seg med en
annen. Men jeg tror at de som er fraskilt, har et kall til å hevde
ekteskapets livslange karakter på den måten. Skriften sier: ”Gud er vår tilflukt og vår styrke, en hjelp i trengsler,
funnet overmåte stor.” (Salme 46,2) Midt i syndens verden tror
vi på en Gud som elsker oss. Og han har de rette løsninger, også der hvor så
mye er gått i stykker. Ragnar Andersen pastor, ph.d. |