Evangeliet på 4. søndag i advent Fra Hans Nielsen Hauges Postille. Joh.
1, 19 - 28. Og dette er Johanneses’
vitnesbyrd, da jødene sendte prester og levitter fra Jerusalem for at de
skulle spørre ham: Hvem er du? Og han bekjente og nektet ikke, og bekjente:
Jeg er ikke den Kristus. Og de spurte ham: Hva da? Er du Elias? Og han sa:
Jeg er ikke. Er du profeten? Og han svarte: Nei. De sa til ham: Hvem er du? –
Så vi kan gi dem svar som har utsendt oss; hva sier du om deg selv? Han sa:
Jeg er hans røst som roper i ørkenen: Rett Herrens vei, som profeten Esaias
har sagt. Og de som var utsendt, var av fariseerne. Og de spurte ham og sa
til ham: Hvorfor døper du da, når du ikke er Kristus, heller ikke Elias,
heller ikke profeten? Johannes svarte dem og sa: Jeg døper med vann; men midt
iblant eder står den I ikke kjenner. Han er den som kommer etter meg, - som
har vært før meg -, han hvis skorem jeg ikke er verdig til å løse. Dette
skjedde i Betania på hin side Jordan, hvor Johannes
døpte. Men vær alltid rede til å forsvare eder for enhver
som krever eder til regnskap for det håp som er i eder, dog med saktmodighet
og frykt.
1 Pet. 3, 15. Denne Peters formaning er å ta i akt,
så vi ikke av stolthet og falskhet nekter for Gud og Hans sendebud med Kain,
som ville komme seg klar sitt manndrap, men det gikk ikke an for den
allvitende Gud, 1 Mos. 4, 19. Heller ikke må vi nekte og være uberedte av
kjødelig frykt og forskrekkelse for straff eller unnseelse å gjøre Guds
gjerninger til intet, nekte det Han har betrodd oss. For som vi på den ene
side ikke må si mer, enn det Gud virkelig har virket, så må vi på den andre
side ikke nekte det Han har utrettet ved oss, men vær ferdige til å avlegge
vitnesbyrd med Johannes, som vi leser i vår tekst; at når prester og levitter
var sendte fra fariseerne, at selv om de var falske, så nektet Johannes
allikevel ikke sitt vitnesbyrd, men bekjente det, at når de utsendte spurte
ham: om han var Kristus, da svarte han: jeg er ikke! Han ville ikke gå inn i
sin Herres sted og si det han ikke var, som de falske vil gjøre. Da de spurte
ham: om han var Elias, sa han likeså, og om han var profeten, da svarte han:
Nei, for han skulle vel gå frem i Elias ånd; Luk. 1, 17, men var likevel
høyere enn noen profet, for de spådde om Kristi komme, mens Johannes kunne
vise dem Guds Lam som bærer all verdens synd. Ja, Jesus vitnet om ham: at
iblant dem som var født av kvinner, er ingen større enn Johannes, for han er
den som Skriften vitner om: Se, jeg sender min engel for ditt åsyn; han
skal berede din vei for deg. For alle profeter var fødte i synd, og mange
feilet, men Johannes var fylt med Den Hellige Ånd, vandret i hellighet som en
engel, som hadde slikt klarhets lys fra Jesus den kjærlighets Sol, at han
gikk for Hans ansikt, beredte vei for Ham, kunngjorde menneskene deres frelse
eller dommer, den kjærlighets Herre og Allmektige, som er kommet og skal ha
kasteskovlen i sin hånd, vil skille hveten fra agnene, Mat. 3, 12. Det er Hans Ord, å forløse
sitt folk, dette er alle de som mottar Ham som en Frelser, fra deres synder,
og vil Denne Johannes erkjennelse
av sin store uverdighet er mye, når vi med ham kunne erkjenne det samme, så
var det mye, dette må vi legge vinn på, for sannhetsvitnet bekjente ikke mer
med munnen enn han følte av hjertet. Men nå bekjennes nok uverdighet av en
del, men hjertet er langt fra det og fullt av stolthet og egenkjærlighet,
dette kan kjennes på det at det mangler den guddommelige makt, og Jesu ydmyke
og ringe, tjenestvillige sinn, i vesen, ord og
gjerninger, for dette sinn er å finne hos få, og dem som har det, må varsomt
passe på det, for fienden vil ofte forføre oss. Amen. Bønn. Sanndrue Gud! Som vil at
vi, dine bekjennere, skal føre din sannhet til lyset, gi oss da en salig fryd
og en frivillig ånd til å lære overtredere dine
veier, så synderen kunne omvende seg. La oss ikke bli betatt med frykt og forskrekkelse,
for å bekjenne hva du er og har gjort, eller gitt oss makt til å gjøre.
Heller ikke at vi skulle bli inntatt av hovmodighet og synes at vi er noe av
oss selv. Nei, bøy du oss til en rettskaffen dyp hjertens ydmykhet. Overbevis
og lær oss å kjenne hvor uverdige vi er til all din nåde, ja til å tjene deg,
så vi derfor kunne akte din nåde stor, glede oss i deg evig, at du måtte
regjere over våre hjerter til din ære og vår salighet. Amen. |