Haugianismens Tid, 1796 – 1850

Fra Heggtveits Kirkehistorie, del 50.

Nyssomtalte eldre bror, Mikkel Nielsen Grendahl, var utvilsomt en av de mest begavede og innflytelsesrike av Hauges venner, ikke bare nordenfjells, men i hele landet. Han ble født på øvre Grendalen i Rennebu den 12. mars 1775, en sønn av gårdbruker Nils Michelsen og hustru Randi Olsdatter.

Tidene var trange, og de hadde visstnok ofte vanskelig for med sine 8 barn og slå seg gjennom tross utrettelig flid og nøysomhet. Barna hjelp også til, alt hva de formådde, og kom seg alle godt frem, flere av dem ble til og med velstandsfolk. Men undervisningen og kunnskapene den gang var nok ytterst tarvelige. Det sies, at foreldrene var fremragende, forholdsvis opplyste og aktede folk av naboene. Sønnen Michel og en yngre bror med samme navn best kjent som Michel Mærk, later det til var særlig begavet og lærelystne.

Om sin åndelige utviklingen meddeler førstnevnte, at han hadde av sine foreldre gjennom barnelærdommen fra sin tidligste alder var overbevist om, at der ble gitt et liv etter dette, hvor enhver ville få det etter sitt forhold her i tiden. Men denne erkjennelse hadde likevel ikke noen sterke virkning på ham, en at han ønsket å kunne leve således, at det måtte gå han vel i hint liv. Forøvrig oppførte han seg som ungdommer i alminnelighet. For å kunne nå sitt ønskes mål besluttet han seg til å føre en mer kristelig vandel og begynte å bære frem sine begjæringer for Gud, men viste det ikke noe annet å utbe seg, en at Herren vil gi ham det, som han behøvde for at og bli salig, og lovde og være fornøyd med de kår i verden, Gud i sin visdom fant tjenligst for ham.

Den undervisning, er et varsel og formaning, Pastor P. S. Krag gav under Konfirmasjons-forberedelsen, gjorde flere ganger et dypt inntrykk på ham så hans lyst til lek og alt, som tiltaler ungdommen, heretter avtok, hvilket vakt oppsikt, så han ofte for spøk ble spurt, om han da alt ville bli den gamle mann og ikke lenger gleder seg med sine kamerater.

I sin oppvekst tok han kraftig del i gårdens drift, men benyttet de ledige stunder til vedholdende lesing i den Hellige Skrift, særlig det Nye Testamentet. Han skal således ha gjennomlest Bibelen for hvert år. Men han var ingen overfladisk og flyktig leser. Tvert imot ble mange viktige sannheter og spørsmål bedre belyst med denne iver, og som stadigsysselsatte hans medfødte trang til tekning og grubling.

Han uttalte sin misnøye med, at han levde i en tid, da menneskeslekten var så fordervet og ganske avveket fra regionens forskrifter. Dersom han hadde levd i Kristi Kjøds dager, ville han ikke ha tatt i betraktning å slutte seg til Jesu etterfølgere for å kunne bli delaktig i de løfter, Han har lovet sine. Han kunne ikke riktig få tak i den sannhet, at Kristus er i går og i dag den samme, ja til evig tid, og at Frelseren ikke bare bad for sine etterfølgere, men og for dem som ved deres ord siden trodde på ham.

Den motsetning, som syntes å være mellom lov og tro, kunne han heller ikke ganske oppløse. At menneskets hjerte, sinn og vilje ved Evangeliets kall, opplysning og helliggjørelse måtte omdannes i den grad, at det ble en selvfølge, at Guds Bud ikke ble vanskelige, var den tid som tildekket for ham. Selv om han da ofte i enerom og vente, at den Fader «som ser i lønndom», ville etter sitt Ord tilgi ham de synder, som han daglig trodde, at han gjorde seg skyldig i, selv om han ikke kjente dem. Disse overveielser og andaktsøvelse vekslet med verdens sinn. Dette varte ved til 1796.

Selv om han da mere enn noensinne før anspente sine krefter for å bli dugelig til sinn jordiske gjerning og utsatte planer for fremtiden, som han aktet å handle etter, så stod det likevel fast for ham, er kristendommens sannheter var viktigere enn alt annet og skulle være ledestjernen for ham gjennom livet.

Men for ikke å bli foraktet tok han det i denne tid ikke så nøye med sin kristendoms plikter, hvorfor han inntil 1799 deltok i «nesten alle ungdommers dårligheter med unntagelse av de grove laster.»

Da fikk han høre om den store kristelige livsbevegelsen var bevegelser, som allerede tidligere var begynt Sønnenfjells og allerede samme år fikk dalen besøk av den tidligere omtalte legpredikant Niels Iversen Riis, «et menneske med besynderlig gode talegaver.» Hans kraftige vitnesbyrd jo gjorde et dypt inntrykk og Mikal Grendal. Disse ble sterkere, da han litt senere på året ble kjent med «den lille Iver Gabestads omsorg for menneskenes sanne vel så vel som den utrettelige flid, han anvente for samme.» Etter hans eget utsagn hadde disse to legmanns vitnesbyrd i forening med Hauges skrifter den største innflytelse på ham.

Ved bønn og fortsatt lesing i disse bøker samt Bibelen gikk det opp et klarer lys og hva hans hjertes naturlige tilstand og troens vei til Kristus, han fikk tro sine synders forlatelse, og Ånden virker et ganske annet forandret sinn, så han ble en ny skapning i Kristus Jesus.

«Jeg overveide nå,» skriver han, «mine av Gud nedlagte gaver… Og selv om jeg merket, at disse ikke var store, så vokste de ved øvelse… Jeg kunne ikke føre det over mitt hjerte og tie stille.., men måtte ved råd og undervisning ved mine medmennesker og anta Guds kald til opplysning og helliggjørelse ifølge saliggjørelsens orden.»

Han begynte allerede år 1800 på sønn- og helligdager og holde oppbyggelse i hjembygden, oftest sammen med andre. På de tider, da hans gårdsbruk tillot det, utstrakte han senere sin virksomhet til en videre omkrets. Hermed ble han ved inntil Hauges fengsling høsten 1804. Da sluttet også han, som de fleste andre, foreløpig med sin legmannspreken. Derimot fortsetter han alltid med og vitner privat i det daglige liv om sin tro, når det ved beleilige øyeblikk tilbød seg.

Etter omhyggelige overveielse og Hauges råd besluttet Grendal ved denne tid og velger en annen næringsvei. Han overlot sin fedrene gård til en yngre broder og reiste til Drammen, hvor han stod en tid i butikken til en kjøpmann Olsen. Deretter oppholdt han seg sannsynligvis en stund i Bergen for videre og bli utdannet som handelsmann, etterpå dro han til Kristiansund og tok kjøpmannskap. Det var i krigsårene, i begynnelsen av hans opphold der beskjøt en engelsk fregatt byen. Han kjøpte snart en eiendom ved havnen, bygget den en brygge utenfor, og det fortelles at den i lang tid var den største i byen.

Her drev han mye med lastehandel, skipsfart, skipsbyggeri og rederi og hadde især forbindelse med England, hvis språk han lærte seg så godt, at han selv kunne føre sin korrespondanse på engelsk. En av hans skippere ødelagte en gang på en reise dit 24.000 kroner for ham. Styrmannen seilte endelig hjem med fartøyet. Da skipperen senere fattig og i pjalter kom til Grendal, fikk han hjelp.

Han kjøpte dessuten i 1807 (?) fire gårder ved navn Utheim på Averøya i Kvernes, ikke langt fra byen kommer rev ned de over 30 småhus, som var der, bygget opp igjen nye tidsmessige bygninger.

Han var den første på de kanter, som benyttet plog, hvorover bøndene ble meget forbauset og sa: «Ja, ja, dette gir nå ikke mat i gryten til kvelden!» Gården ble et mønsterbruk for egen. Da hans forretning i Kristiansand tiltok sterkt, solgte han den omkring 1810 til sin bror Trond.

Forts, n. nr.