Haugianismens tid, 1796 – 1850.

Fra Heggtveits Kirkehistorie, del 52.

Etter oppofring av mange venner begynte han deretter å utarbeide et lite skrift om «Hans Nielsen Hauges liv og virksomhet og dens følger.» Det er ennå verdifullt og merkelig vitnesbyrd om hans evner og åndskraft, selv om det er skrevet under tiltakende sykelighet og først ble ferdig dagen før hans død. Siden ble det utgitt av svigersønnen, overlærer. C. L. Simonsen.

Et par dager før hjem gangen spurte han sine nærmeste om de vil nyte Herrens nettverd sammen med ham. Dette skjedde. Pastor Carlsen forrettet, og Grendahl talte da så oppløftet og herlig om Gud og Hans nåde, at presten vendte seg til familien og sa: «Mine ord blir ringe her!» Han mottok deretter troende og med dyp ærefrykt i brød og vin Jesu hellige legemer og blod.

Litt før sin død utbrøt han: «Jeg hører sang fra Tronen!» Med klar bevissthet, fast tro og i besittelse av talens fulle bruk til siste øyeblikk sov han stille inn uten stor kamp, omgitt av sine kjære, mens svigersønnen leste siste vers av salmen: «Gud Hellige Ånd i tro og lær,» som han så ofte hadde hørt ham gå å nynne på. «Han gikk ut av verden med et smil» har en tilstedeværende sagt. Det var 18. Januar 1849. Han ble begravet på Lademoens nye kirkegård. Selv om et fryktelig uvær raste under høytideligheten, var det likevel enorm deltakelsen fra by og bygd. Da man passerte Trondheim, rakk toget fra Skansen til Torget.

«Han var ubetinget den er den betydeligste av Hauges venner, jeg har kjent, og en enestående begavet og allsidig utrustet mann,» har en sagt, som i en årrekke stod ham nær. Særlig var hans tenkning dyp, selvstendig, klar og ofte skarpsindig, hvilket kom frem både i hans oppbyggelsesforedrag, Stortingsvirksomhet (mest i komiteene), under private samtaler, gjennom hans skrift om Hauge samt i brev, hvorav nå dessverre kun få er bevart.

Hans skrivelse til W. A. Wexels i anledning av dennes lære om omvendelse etter døden omtales som like utmerket både fra inn fra innholdet og formens side, - grundig, sindig og saklig. Han eide mange kunnskaper og interesser kjent et syn på kultur oppgaver gravene det er vår sjeldent. Men det, som gjennomtrengte og behersket alt, var varm og virksom kristendom.

I all praktisk gjerning var han langt fremme: Dyktig smed og snekker, hendig og flink til å gjøre alt, hva der kunne komme på. Dessuten hadde han innsikt i forskjellige ting, som man skulle tro lå fjernere for ham, som der kunne anføres flere eksempler på.

Av karakter var han taus, innesluttet og alvorlig, et utpreget viljemenneske med en enestående evne til og behersker og tvinge seg selv. Samtidig omtales han som en innadvendt, kritisk og forsiktig natur. For utenforstående var det er noe «tørt» - reservert og stivt ved ham, men at der bak det rolige og kalde ytre banket et varmt, følsomt hjerte for andres nød, fikk mange i stillhet erfare. Men han lot ikke den venstre hånd vite, hva er den høyre gjorde.

Han var glad i musikk, spilte fiolin inn til sin vekkelse og gjenopptok dette senere i livet. Rennebu innbyggere, som så hans instrument henger på veggen, sa: «Nu æ’en Grendahl follin, fela hæng på vegga hos’en.» Han gjorde dem siden oppmerksomme på, at det var med instrumenter som menneskers stemme, de kan benyttes både til velsignelse og – forbannelse. Han spilte forøvrig kun salme melodier.

Av vekst var han middels høy, velbygget, uten å være før, med et litt rundt ansikt og et alvorlig, tenksomt, nesten strengt uttrykk i det furete og intelligente og åsyn, som ble livlig, åndefult og vakkert, når et smil spilte om munnen eller glimt et i de blå øyne. Han hadde sterk hårvekst og brunt, Gråsprengt hår. Skjegg rundt om, men noe kort, barberte seg ellers.