Evangeliet på 3. Pinsedag Fra Hans Nielsen Hauges Postille. Joh.
10, 1 – 10. Sannelig, sannelig sier jeg
eder: Den som ikke går inn i fårestien gjennom døren, men stiger over annen steds, han er en tyv og en røver. Men den som går
inn gjennom døren, er fårenes hyrde. For ham lukker dørvokteren opp, og
fårene hører hans røst; og han kaller sine egne får ved navn og fører dem ut.
Og når han har drevet sine får ut, går han foran dem; og fårene følger ham,
fordi de kjenner hans røst. Men en fremmed vil de ikke følge, men flyr fra
ham, fordi de ikke kjenner de fremmedes røst. Denne lignelse sa Jesus til
dem: men de forstod ikke hva det var han talte til dem. Derfor sa Jesus atter
til dem: Sannelig, sannelig sier jeg eder: Jeg er fårenes dør. Alle de som er
kommet før meg, er tyver og røvere; men fårene hørte dem ikke. Jeg er døren;
dersom noen går inn ved meg, han skal bli salig, og han skal gå inn og gå ut
og finne føde. Tyven kommer ikke for annet enn å stjele og myrde og ødelegge;
jeg er kommet for at de skal ha liv og ha overflod. Strev alvorlig for å gå inn
gjennom den trange port! For mange sier jeg eder, skal søke å komme inn og
skal ikke kunne. Luk. 13, 24. Da alle Guds Ords
advarsler er alvorlige og krever at en alvorlig legger vinn på det gode, så
er og disse Jesu Ord blant de viktigste å tenke over, da Han formaner oss til
ikke å streve noe mindre og være doven, som vi ser den store hop er til å
arbeide på salighetens vei, ja akter ikke noe på den. Men at vi skulle streve
alvorlig for å gå inn gjennom den trange port, da Kristus sier, at mange av
de som søker, ikke skulle kunne. Hvorfor kan de ikke komme? Nei: fordi de
søker ikke til-fulle på den rette måte, som Han stadfester i vår dags Evangelium, hvor Han sier: Sannelig, sannelig
sier jeg eder: Den som ikke går inn i fårestien gjennom døren, men stiger
over annensteds, han er en tyv og en røver. I lignelsen setter Jesus
frem troens Rike her og herlighetens rike hisset, etter billede
av et hus eller fåresti, med en dør som ikke er
lukket men trang. For Han selv har åpnet den ved sitt eget blod, derfor
visste Han hva trengsel Han måtte gå gjennom. Nå er Han da blitt Døren og har
fått Himmelrikets nøkkel, ingen kan lukke opp eller til, bare Han. Hans
barmhjertighet i nådens tid setter nå døren åpen, og hver har en liten makt i
sin hånd, Åp. 3, 8. Det er den frie vilje, den
holder vi i våre hender, det er sjel og legeme. Vi kan da forfekte oss inn ad
livsens port med den, og vi kan forkaste og forville oss der fra, for
forbannelsen og velsignelsen, dødens og livets vei er forelagt. Den siste
helligdommens vei, som vi ikke kunne komme frem på, på grunn av vårt kjød og
djevelens makt med sine redskaper, den har likevel Jesus banet både med
lærdom og kraft, så dåren ikke skal fare vill, men ingen uren skal gå den,
eller noe rivende dyr komme på den, Es. 35, 8 - 9. Av dette ser vi at de onde
må være borte fra denne vei, og kan ikke komme inn i den hellige stad, eller
det nye Jerusalem, hvor ikke noe urent skal komme inn, Es. 52, 1, ikke heller
må noen rivende dyr, tyver og røvere komme inn i fårestien, for da vil de
myrde, stjele og røve. Herren bevare oss fra det, så de ikke skulle drepe oss
med vold og list, stjele fra oss det Jesu enfoldige, kjærlige og oppriktige
sinn, som er som et får, så de med sin ondskap skulle rive oss fra Guds
kjærlighet og drepe vårt åndelige liv. Vi må ta oss i vare for de falske
profeter, som kommer i fåreskinn, og de går ikke inn døren eller kommer med
et ydmykt og oppriktig hjerte, men stiger over et annet sted, ved høye tanker
og ord, avviker fra Guds Ord, og især fra Guds gjerninger eller Jesu sinn.
Men den som går inn Døren eller etter Ordet og følger Jesu eksempel, den er
fårenes hyrde, og for ham åpner Dørvokteren opp, og fårene hører Hans røst.
Dørvokteren er Den Hellige Ånd, Han åpner ørene for de oppriktige hjerter,
når en Kristi etterfølger eller tro hyrde taler Guds Ord, da derimot når en
falskner som med sine giftige falske ord, som er som et pilskudd til å
forråde og myrde de enfoldige, derfor holder Guds Ånd deres ører og hjerte
til så de ikke skal høre eller fatte det falske, men som sakt åpner så de
kjenner den rette oppriktige tro hyrdes røst, denne som setter sitt liv til
for fårene, som vi leser om i Evangeliet på andre søndag etter Påske. Han, nemlig Hyrden, kaller
sine egne får ved navn, jeg er kalt etter ditt navn Herre Sebaoth
min Gud! Sier Jeremias, 15. kp. 16.v. Herrens Ånd
lover: og Herrens Ånd lover: jeg vil gi ham en hvit sten og et nytt navn,
skrevet på stenen, som ingen kjenner uten den som får det! Åp. 2, 17. Denne hvite sten er trøst og glede i og på den
faste klippe eller hoved-hjørnestein Jesus. Mat. 21, 42. Dette navnet er også tegnet
i Livsens bok, salvet og kalt etter Ham kristne og Guds barn. Hyrden fører
dem ut, (når vi mottar den åndelige glede, så må vi føres fra den kjødelige),
og når Han har drevet ut sine egne får, da først lokker med gleder, så driver
Han straks på at de skal gå ut fra alle syndige bedrifter, og forskrekke
eller jage dem med tuktens straff som fører dem på Livsens vei Ord. 6, 23, og
når Han slik får drevet dem ut, da går Han selv føre og fårene følger Ham,
fordi de kjenner Hans røst, men en fremmed følger de ikke
men flyr for ham fordi de kjenner ikke hans røst. Det er da merkelig at Jesus
sier: Fårene kjenner den tro hyrdes røst. Ja akk de var rett de Jesu
enfoldige får som var kalt av Hans Ånd, salvet og opplyst om den rette hyrde.
For røsten kjennes de på, enten at de viker til den ene side og er som
glupende ulver, stolte, harske og vredaktige, eller
på den andre side, likesom en leiesvenn: redd, hyklersk, fryktaktig,
lettsindig, kjødelig og forfengelig i ord og gjerning. Disse kjenner ikke
fårene som har fått føde i den gode fåresti av Jesu
Kjærlighet. Han og Hans troe etterfølgere kjennes på den milde, saktmodige,
ydmyke og kjærlige røst, likevel stødige i det gode uten hyklerier, men med
alvor straffer det onde. Da Jesus nå hadde satt frem denne lignelse om fårene
og hyrden, så forstod de det ikke, derfor sa Han: Sannelig, sannelig sier
jeg eder: jeg er fårenes dør. Alle de som er kommet før meg, er tyver og
røvere, men fårene hører dem ikke. Her stadfester Jesus det
han har sagt, at han er døren, alle de som har kommet før Ham er falske, vil
stjele æren fra Gud, og røvere som vil røve Hans får, forføre de enfoldige,
ydmyke med sin hovmodige røst. La oss derfor legge alvorlig vinn på å gå inn
gjennom Døren eller den trange port, betrakte Jesu vei, hvilke trengsler og
lidelser kostet det ikke Ham, og hvor flittig var Han ikke til å oppfylle alt
for oss, vil vi nå ha del med Ham så må vi følge etter Ham, ikke gå forbi Ham
eller på våre egne veier, eller i falskhet, så vi ville tenke å stjele oss inn til Gud og bli Jesu brud uten
brudesmykke. Nei vi må kledes med Hans lidelser her, om vi skal få
herlighetens klær hisset. Og være lydige slik som Han var, da sier Jesus: Jeg
er fårenes dør; dersom noen går inn ved meg, han skal bli salig, og han skal
gå inn og gå ut og finne føde. Det er: at hver som fatter vilje til å bli
Hans barn, han skal bli salig og få forsmak på det himmelske skjulte manna
som han nyter i sin ånd av Guds kjærlighet, og komme inn i fårestien iblant
Guds barn i deres samfunn, hvor de med forente bønner, lesing, sang og tale,
oppvekker, oppmuntrer, lærer og styrker hverandre. For de som har fått livets
Ånd av Jesus boende i sitt hjerte, deres ord er liv og Ånd, idet de ille
lever seg selv, men Jesus lever i dem, og av Hans fylde har de fått nåde på
nåde, så når de går inn til de troende og får føde, så går de ut igjen iblant
de vantro og forkynner Livets Ord, er fylt med troens frukter og kraftig
kjærlighet, så de vekker opp og samler flere får, eller oppriktige sjeler til
Jesu samfunn. I dette får de føde, da det er deres mat å gjøre Faderens vilje
og få oppsøkt det fortapte, eller kalle syndere til omvendelse, og det blir
føde med fryd og glede blant Guds barn så vel som englene i Himmelen. Derimot så kommer ikke
tyven i vårt samfunn eller går ut til andre og søker dem uten for å stjele,
myrde og forderve, for de lurer etter de rettferdige og søker å gjøre dem
skade og tørster etter blod, men Jesus er kommet for at de skal ha liv og ha
overflod. Så la oss nå motta Jesus i sannhet og oppriktighet, motta Hans røst
om den enn er uangenem (ubehagelig) for kjød og
blod, i det Han kaller oss fra verdens lyst og vår egen ære med verdens
kjærlighet, byder at vi gjennom trengsler skal følge Ham her i dødelighet, og
driver oss fra alt syndig vesen. Det bør vi da tålmodig lide, ja glede oss så
vi har et overflødig liv i vente, som aldri tar ende i evighet. Amen.
|