Haugianismens tid, 1796 – 1850

Fra Heggtveits kirkehistorie, del 54.

Av Hauges eldste medarbeider i det Trondheimske området er allerede nevnt Arnt Solem, fra gården Solem i Klæbu, født det 22. Oktober 1777. Foreldrene var bondefolk. Deres navn kjennes for tiden ikke. Hans oppdragelse og utdannelse omtales som meget tarvelig. Fra hans barndom og ungdom vites forøvrig ikke noe.

Da Solem nettopp hadde nådd voksen alder, ble her den grepen av den haugianske vekkelse. I 1799 Fikk han høre at Hauge hva kommet til Trondheim, og reiste straks dit for av ham å få mere lys og veiledning i sin salighets sak. Det fortelles, at Solem ved denne tid bosatte seg i Stiftstaden, hvor han hadde arbeidet i flere år som snekker og tømmermann hos den rike Kanselliråd Erik Must (død 1798) på Leangen ved Trondheim.

Straks etter sitt møte med Hauge begynte Solem leilighetsvis å holde at oppbyggelser i byen og dens omegn, og tidlig på vinteren 1800 virket han i Leksviken sammen med den før omtalte Lars Hemstad. Der var mye åndelig vankundighet og ugudelighet, men legmennene ble midlet til å fremkalle en så stor vekkelse, at i hele prestegjeldet var det neppe noen gård uten det er fantes en eller flere vakte, av hvilke de fleste var «blant deres bygd og fortrinnlige gode og rettskafne mennesker».

Da lekmennene reiste, begynte de ny vakte og holde samlinger på de forskjellige gårder både søndager og hverdager. De leste Johan Arndt og Franke sine skrifter, Ferensius’s Kommunionbok, Hauges Huspostille og andre bøker samt oppbygget seg forøvrig så godt, de kunne, med sang, bønn og samtale.

Bevegelsen, som fra først av hva var sunn, om en uklar, tok dessverre en skjev retning, da de manglet erfarne åndelige ledere. Stedets rasjonalistiske prest og øvrigheten gjorde kun ondt verre ved sin uforstandige og uviselige opptreden. Den store vekkelse, som hadde begynt så lovende, endte for en del i svermeri og grove utskeielser, i det en mann i vanvidd Hellige Trekongersdag aften 1802 drepte et lite barn. Han ble likevel som sinnsforvirret frikjent i retten, mens et par andre i dømtes betydelig straff fordi de ikke hadde hindre mordet. Men tross disse beklagelige utskeielse, ble der likevel tilbake en rest, som utvidet seg til et skjønt kristenliv, hvis gode virkninger har vært spore like til våre dager.

Omkring år 1800 ble Arnt Solem gift mer Randi Andersdatter fra Lauvaasen i Tiller Anneks til Klæbu. Hun var en enestående begavet og i tillegg dydig kvinne, men hvem han levde et lykkelig ekteskap.

Sin legmannsvirksomhet fortsatte han leilighetsvis, men opptrådte sjelden selvstendig, helst sammen med en annen. Hans vitnesbyrd, som besto for det meste av formaning og bønn, var hjertelig og enfoldig, hvorfor det også gjorde inntrykk på tilhørerne. Noen begavet taler var han visstnok ikke.

I praktisk retning, som handels- og forretningsmann, la han for dagen stor innsikt og dyktighet. Han var hele sitt liv en forsiktig, jevn, og få mælt og fredsæl mann, der helt trådde tilbake fra sin høyt begavede hustru, som ganske annerledes enn han forsto å gjøre seg gjeldende. Antagelig straks etter sitt giftermål nedsatte han seg først som Høker (handelsmann) i Trondheim, senere drev han stor kjøpmannsforretning i den såkalte Solems- gård i Kjøpmannsgaten samme sted. Da han begynte i en heldig tid og dessuten hva var driftig og praktisk, gikk det fort frem for ham. Han ble snart en rik mann og kjøpte flere store gårder som Moholten i Strinden og Verner i Stjørdal.

I 1825 solgte han sine eiendommer og flyttet med familien til Christiania. Her bygget han på en branntomt i Kongens gate Gården No. 29, hvor han så drev en betydelig handel. Samtidig eide han Bakke Mølle. Antagelig i 1828 kjøpte han Sandaker Gård samt halve Bjølsen, hvor han hadde mølle og sag. Dessuten bygde han 2 nye møller på Bakke, foruten den den Hauge hadde fått i stand der.

Men all denne fremgang i timelige, mente mange, ikke hadde noen heldig innflytelse på Solems og hustruens daglige liv. Det så ut til, at de ikke lenger var så ydmyke og varme i sin kristendom som før. Det sies, at de i en denne tid stille seg mere kjølig over for sine gamle venner, især gjaldt dette fruen. Derimot omgikk hun nok adskillige Pastor W. A. Wexels og en rekke andre menn, som tilhørte samme regelløse retning.

Sandaker var et kjært samlingssted for mange av samtidens fremtredende menn, som følte seg til trukne av denne begavede og allsidig interesserte husfrue, der så ofte overrasket sine gjester ved sin slagferdighet og åpne, djerve uttalelser. Det bekjentskap, hun allerede gjennom bøker og på annen hånd hadde fått til N. F. S. Grundtvig, ble personlig under et besøk i København 1836. Hun var siden alle dager hans ivrige beundrer, og flere av hans skrifter hørte til i hennes kjæreste lesning.

Noen år senere fikk de store trengsler, som vedvarte hele livet. Disse bidrog imidlertid til å og fordype og inderlig gjøre deres kristendom. Solem solgte alle sine eiendommer i Christiania og omegn og flyttet med sin familie våren 1840 tilbake til Trondheim, og han kjøpt det gården Stafne, en fjæringsvei fra byen, samt kort tid etter det store bruk Hommelvik i Malvik, den gang Anneks til Strindalen, hvor han drev skipsbyggeri m. m. Fra før nevnte gård utskilte og bebygde han i 1848 og 1849 omtrent 30 mål jord. Stedet, som fikk navnet «Breidablikk», ble da deres siste hjem.

Om Arent Solem skriver hans sønnesønn, nå avdøde Prost Th. Solem: «Bestefar husker jeg ikke annerledes enn som en hvithåret olding, som bestandig satt i sin lenestol. Han hadde høy panne, langaktig, alvorlig ansikt med høy, lang nese og blå, milde øyne. Jeg formoder, han hadde vært høy av vekst. Jeg har aldri sett ham i oppreist stilling, kun i lenestolen og i sengen. Han led nemlig de siste årene av en ryggmargs onde, som endte hans liv.

Når han talte til oss barn, var det kort, men inderlig og kjærlig. Jeg glemmer aldri, hvilket dypt inntrykk det gjorde på meg, når han la sin skjelvende hånd på mitt hode med disse ord: «Gud velsigne deg, barn!» Fra hans dødsleie kan jeg intet opplyse. Kun vet jeg, at han sovnet stiller inn i døden uten smerter den 8. februar 1857.» Hustruen overlevde ham med et par år. De ligger begge begravet på Hfsten kirkegård.

Fortsettelse n. nr.